Lysskilt for R. Tronsmo & Søn i Glommengata i Kongsvinger. Anno Kongsvinger museum.

Tronsmo hanskefabrikk

By Mats Gullikstad

Skriv ikke om meg, men om buntmaker bror Sigurd, sønnen Ragnar, som er hanskemaker, om firmaet og om Kongsvinger, som er et bra sted.

Industrien har slitt med rotfestet i Kongsvinger og måtte omsider lokkes hit med industrivekstpolitikk på 1960-tallet. Festningsbyen fikk aldri betydelig sag- og treforedlingsindustri som Halden, selv om den ligger midt i skoglandet. Glomma førte trevirket pent forbi til Lillestrøm, og den eneste fabrikkpipa tilhører en av potetmjølfabrikkene som Statens Kornforretning fikk bygd rundt om i landet for å blande ut brødmjølet under krigen. Den holdt koken bare i et par uker.

Men likevel har flere bedrifter innen tekonæringen (tekstil, konfeksjon og skotøy) klart å blomstre. Av disse er J. Koht, Dannevig & Co (senere Danco), og et ullspinneri som etablerte seg på slutten av 1800-tallet, men brant ned en oktobernatt i 1925. Rundt samme tid starter et nytt industrieventyr for en ung buntmaker fra Nord-Østerdal, Nils Tronsmo (1901–1993), som kommer til byen med to tomme hender og ender med verv i både bystyret og handelsstandsforeningen. Dette er en fortelling om skinn og pels, driftige brødre og flittige hender i landets siste hanskefabrikk. Og ikke minst om Kongsvinger.

Gipsmodell av hånd til demonstrasjon av hansker. Anno Kongsvinger museum.

Med to tomme hender

Hvorfor skal Kongsvinger bare drive handel? Det er å arbeide de unge vil.

Hanskeventyret R. Tronsmo & Søn begynner i 1924 med en pelsvareforretning på Tynset. Det er sønnen Nils som står bak foretaket, en odelsgutt og alvdøling med høysnue som har gått i buntmakerlære hos pelsvarehandler J. N. Bruun i Trondheim (etablert 1852). Han får med seg faren Rasmus på laget, som er skredder i tillegg til å drive garden Øyvangen rett sør for kommunegrensa ved Auma. Men 1920-tallet er dårlige tider for næringslivet, særlig tekstilbransjen. Sentralbanken jobber med å heve kronas verdi til nivået før krigen, og i 1925 utarter den såkalte paripolitikken til gjeldskrise. Så arbeidsledigheten er høg og kjøpekraften låg, og Nils Tronsmo må søke nye salgsmarker. Gruvesamfunnet Løkken Verk i Trøndelag er et alternativ. Men av grossister i Oslo har han også fått anbefalt en annen småby, nesten 30 mil sør for Tynset: Kongsvinger.

Reguleringsplan for Kongsvinger 1921. Anno Kongsvinger museum.

I første halvdel av 1920-tallet er Kongsvinger en by i utvikling. En ny bydel blir anlagt nedenfor den gamle festningsbyen, med nytt rådhus med kino og restaurant, ny folkeskole og til og med en folkepark. I gamle Øvrebyen under festningen blir flere bygg fredet av Riksantikvaren. Unge Tronsmo leier derimot lokaler i en halvgammel gård i Glommengata, handlegata ved jernbanestasjonen på "den are sia". Som Nils Tronsmo sier seinere:

Da jeg begynte i Kongsvinger, var det bare jernbanefolk og de offentlig ansatte som hadde penger.

Diplom fra jublileumsutstillingen i Kongsvinger 1929. Anno Kongsvinger museum.

Tiåret kulminerer med Kongsvingers 75-årsjubileum som kjøpstad i 1929, som gir handel, håndverk og industri anledning til å stille ut og bli premiert for sine beste varer. R. Tronsmo & Søn får førstepremie i gruppen "klær og manufaktur" (delt med Dannevig og J. Koht) for "Skinnkåpe Riberette, Kanin med mårfarvet Vallaby Krave" og andrepremie for "sort Kiddskinn Skinnkåpe". Samme år gifter Nils seg med Odlaug (født Rustad). Men til tross for framgangen gir pelsvareforretningen fortsatt lite av seg, og hovedinntekten er reparasjoner. Man må tenke nytt.

En industrihanske kastes

Hanskemodell nr. 7, datert 1932. Kongsvinger museum.

I 1932 har broren Sigurd kommet inn i bedriften i stedet for faren, og forretningen har flyttet til bakgårdene til Elisabeth Olsens Hotell over gata. Der forsøker brødrene seg på hanskeproduksjon. "Vi hadde vært i kontakt med hanskefabrikasjon tidligere", sier Nils til pressen om forsøket, og sikter kanskje til ulvepelsvottene fra tida i Tynset. Brødrene har også gjort studier i utlandet. Hansker i Norge har tradisjonelt vært produsert av faglærte hanskemakere som slekten Hallén, mens Tronsmos produksjon er industriell og delt opp i kjedearbeid. Syersker får opplæring på huset i å sy sammen ferdige skinnemner som blir skåret ut av buntmakerne og deretter maskinstanset. Brødrene Tronsmo følger den moderne tids tempo. Også firmaet Alf Hallén (etablert 1890) går over til industriell produksjon på 1930-tallet, til "sterk forbitrelse fra hanskemestrenes side" (Pedersen 1959).

Allerede i 1933 leverer hanskefabrikken til Oslo-varehusene Steen & Strøm, Gunerius Pettersen og Petrine Nilsen, i tillegg til resten av landet. De engasjerer tidlig dyktige "reisende", altså salgsrepresentanter, som må ha med seg et kart til kundene for å vise hvor Kongsvinger ligger. Arbeidsstokken på sju produserer i 1933 førti hanskepar daglig og har fullt opp med bestillinger. Dette vet vi fordi Tronsmo inviterer pressen til å "bese" det nye foretaket dette året. Avisa Østlendingen kaller det "et nytt skritt på veien til selvhjulpenhet for vårt land", som har en hanskeimport tilsvarende 400 000 kroner. Men råvaren, hanskeskinnet, blir likevel importert. Innenlands får ikke brødrene tak i nok skinn av god nok kvalitet.

Verdenskrigene førte til satsning på norsk fabrikat. Anno Kongsvinger Museum

Utenlandske underleverandører

Blant Tronsmos materialbestillinger til utlandet mot slutten av 30-tallet finner vi "74 chrome hogskin splits, 200 sq.ft." fra Gryfe Tannery Limited i Glasgow, villsvin og flodsvin fra Enstrøm & Co i Stockholm, "peccary"-skinn (navlesvin) fra Turney Brothers i Nottingham, diverse fra Soieries M. Fayolle i Lyon, to dusin rådyrskinn fra A. Schriwer i Skien, renhuder fra J. F. Bohlins Sämskfabrik, nappa fra Les Tanneries Lyonnaises via forhandler Chr. P. Hellerud i Oslo, bomullsfor fra J. W. Nitzsche i Oberfrohna og nappa fra Josef Bacharach i Berlin.

Men i april 1938 kommer en beskjed fra Pavlova Leather Company i Abingdon-on-Thames om at de ikke kan levere 100 fot "White Persian Grain Leather" som bestilt. Og i januar 1938 kommer en avvisning fra tredje generasjons eiere (også to brødre) av Emanuel Meyer Leder-Fabrik (etablert 1832) i Guben ved Tysklands grense til Polen. Den jødiske bedriften sliter med å skaffe materialer og ber om norsk lammeskinn i bytte. Samme år tar nazistene bedriften fra de tyske brødrene. Hvordan det går med brødrene Tronsmo under okkupasjonen, kommer vi tilbake til.

Brev fra Emanuel Meyers etterfølgere, 1938. Anno Kongsvinger museum.

Siste mote fra Narvesen

Hvordan klarer en liten fabrikk i en liten by i et avsides land å orientere seg mot 1930-tallets hansketrender? I papirarkivet etter Tronsmo finner vi permer med bransjeblader som Der Handschuh fra Leipzig (etablert i 1904). Tidligste arkiverte nummer er 5/1934, som er stemplet "PRØVENUMMER, abonnement tegnes v/ AS Narvesens Kioskkompani". Abonnementsavdelingen til Narvesen blir opprettet bare året før, og veien er ikke lang fra Kongsvinger stasjon til fabrikkontoret i Glommengata.

Gjennom Narvesens distribusjonsnettverk langs statsbanen får altså Kongsvinger kontinentets siste mote hver uke. I det tyske bladet er det stemningsfulle studiobilder av hanskemodeller som brødrene Tronsmo raskt kan kopiere, samt en rekke annonser fra leverandører. I arkivet finner vi også noen 1940-tallsnumre av Fashion Accessories (Philadelphia) og American Furrier (New York). Årgangene 1937 og 1938 av månedsbladet Gloves fra New York (tidligere The Glovers Review) gir brødrene innsyn i selve verdensmetropolen. Og der ser de ironisk nok sitt eget land, i form av Sonja Henie med strikkehansker med selburose, aktuell med Hollywood-suksessen Happy Landing ("En lykkelig landing"), lagt til et forestilt Norge.

Never has ther been a greater market for wool gloves—now that the whole country have gone winter sportsminded.

Slik annonserer fabrikantene i desember 1938. Men mens norsk strikk er ettertraktet i USA, ønsker mange nordmenn å likne på elegante amerikanere med pels og skinnhansker. Og Tronsmo leverer.

Sonja Henie figurerer i "Gloves". Anno Kongsvinger museum.

Fra årgang 1935 av det "Der Handschuh". Anno Kongsvinger museum.

Ekspansjon

Tegning av fabrikkbygget før utvidelsen. Anno Kongsvinger museum.

I 1936 har R. Tronsmo & Søn økt til 17 arbeidere på ti maskiner, og kapasiteten i gamle E. Olsens hotell er sprengt. En eldre maskinvarefabrikk (og senere shoddyfabrikk) i Norskogen øst for jernbanestasjonen blir kjøpt inn, og firmaet får leieinntekter fra Kongsvinger kommunes metallsløyd ("smedskolen") i første etasje. Sysselsettingstoppen før krigen er rundt 30 arbeidere. Sommeren 1946 blir fabrikken bygd om til to etasjer med egen pelsavdeling, ansattgarderobe med toalettrom – og vaktmesterleilighet. Med nye maskiner vil fabrikken kunne beskjeftige opptil 70 arbeidere, skriver Glåmdalen. Men ved 30-årsjubileet i 1957 arbeider ikke mer enn 35 ved fabrikken, i tillegg til fem hjemmesyersker.

En flaskehals i produksjonen er tilgangen på arbeidere. I 1946 sitter bare "15–18 unge piker" ved symaskinene. Til sammenlikning sysselsetter konfeksjonsfabrikken Danco 56 personer i 1948. Det er altså rift om distriktets syersker, og kvinnene slutter gjerne på fabrikkene når de gifter seg. Bedriften må dermed hente arbeidere fra omlandet for å fylle den nye fabrikken. Men det er heller ikke nok boliger i byen til å ta imot innflytting, så Tronsmo vurderer å sette opp bilruter fra stasjonsstedene.

Et lite stykke Freia

Spisesalen i fabrikklokalet er monumentalt utsmykket av Eidskog-kunstneren Arthur Eriksen (1903–1982), trolig med den Edvard Munch-dekorerte Freiasalen fra 1934 som forbilde. Eriksen ble kunstner da han mistet arbeidet i skogen i 1930-årene, og har studert i fire år ved Statens kunst- og håndverksskole. Han er inspirert av Munch og van Gogh og fyller salen med naturmotiver av "åser og fjell, setergrender og blinkende sjøer". Det er betenkelig nok ingen mennesker på bildene, kun det miljøet fabrikkarbeiderne har vendt ryggen til.

Spisesalen ved Tronsmo hanskefabrikk. Ukjent / Anno Kongsvinger museum.

Spisesalen ved Freia sjokoladefabrikk. Delphin, Rigmor Dahl / Oslo Museum.

Kvinnekraft

En av museenes oppgaver er å synliggjøre kvinner – særlig i industrien, hvor fokuset har vært på menns arbeidsplasser. Men som i tekoindustrien ellers i landet var det kvinnene som holdt hjula i gang også hos Tronsmo. På fotografiene fra fabrikken sitter de på rekke ved mekaniske symaskiner, teknikk som man i begynnelsen anså som for avansert for kvinner å bruke. Historiker Mimi Sverdrup Lunden skriver i De frigjorte hender at «[s]ymaskinen førte til den uhyggeligste utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft hundreåret hadde sett.» Men småskalaen og mangelen på motorisering gjør nok R. Tronsmo & Søn til en hyggeligere arbeidsplass enn 1800-tallets fabrikker langs Akerselva.

Arbeid i Tronsmos hanskefabrikk på 1930-tallet. Anno Kongsvinger Museum

For de unge syerskene gir lønnsarbeidet i hanskefabrikken penger til å kjøpe nye forbruksvarer og sikkert en og annen billett til kinovisningene og dansekonsertene i byparken. Sjøl om muligheten er liten til å jobbe seg opp fra fabrikkgulvet, slipper de å flytte til Oslo for å ta fabrikkarbeid eller huspost der. Mange syersker slutter som nevnt når de får fellesøkonomi med ektemannen. Men noen har fortsatt kapasitet til å arbeide ved siden av husarbeidet, og en stor del av hanskeproduksjonen til Tronsmo foregår etter hvert i syerskenes private hjem, hvor de får tilkjørt materialer og syr for seg selv på akkordlønn. Denne hjemmeindustrien var mer utbredt tidligere og vanskelig å føre tilsyn med. Lønnsdumpingen ble til slutt så stor at man i 1918 fikk Lov om industrielt hjemmearbeide.

Symaskin Johansen, Roger / Anno Kongsvinger museum.

Krigen og Sevilla ullspinneri

Andre verdenskrig reduserer bedriften til seks ansatte, og Sigurd blir sendt til konsentrasjonsleir. De gjenværende syr votter og gamle klær og hansker av fiskeskinn med kaninpelsfôr. Det bekrefter en bestilling datert 29. april 1939 på "Seelachs" fra Oswald Rügner i Offenbach am Main via agent Andreas R. Foss i Oslo. Men hvordan overlever en bedrift avhengig av import når forsyningskjedene stanses?

Annonse fra Arbeidets Rett 3. april 1940.

Våren 1939 har brødrene Tronsmo vurdert å kjøpe Sevilla Ullspinneri (etablert av Lars L. Sevilhaug i 1895) like ved Auma og farsgården. Elva Sivilla er godt egnet til industri, der den faller i stryk fra sjøen Savalen og ned til Glåma. (I dag ligger den i rør og forsyner Savalen kraftverk.) Først i oktober 1939 blir kjøpet gjennomført, etter nøye beregninger av hva som må oppgraderes. Med ny vannturbin og rebranding blir Tronsmo Ullvarefabrikk offentliggjort i Arbeidets Rett bare seks dager før den tyske hæren invaderer Norge. Ullvarefabrikken blir ifølge Nils Tronsmo et «livsviktig» kjøp, for krigen gir stor etterspørsel etter ulltøyer og tepper. Under krigen averterer de ofte etter ull og ullstrikk til spinning.

Messevirksomhet

Etter krigen deltar R. Tronsmo & Søn hyppig på varemesser, og arkivet inneholder fotografier og brosjyrer fra blant annet Bergen-messen i 1948, Kristiansand-messen i 1995 og Sjølyst-messen i 1962. Institisjonen Norges Varemesse startet i 1920 som et stevne mellom produsenter og kjøpmansstand for å "styrke tilliten til norsk arbeide" og "fremme omsetningen av våre egne produkter". Slik skulle landet bygges etter storkrigen.

I 1954 er Nils Tronsmo formann i Kongsvinger Handelsstandsforening og sjøl ivolvert i messevirksomhet. Mye har skjedd siden diplomet han fikk for 25 år siden, og hundre år med kjøpstadrettigheter blir feiret med en jubileumsutstilling i dagene 25. juni til 11. juli. Arkivet inneholder også korrespondanse fra planleggingen, og utstillingskatalogen er digitalisert av Nasjonalbiblioteket.

Tronsmos stand på Norges Varemesse i Bergen 1948. Anno Kongsvinger museum,.

Tronsmos utstilling på tekstilmessen i Oslo i 1956. Anno Kongsvinger museum.

Tronsmo-utstilling på ukjent varemesse. Anno Kongsvinger museum.

Tronsmos utstilling på høstmessen i 1962. Anno Kongsvinger museum.

Hanskestreiken i 1952

Nils R. Tronsmo med seks ansatte. Anno Kongsvinger museum.

Bare ei jente måtte slutte, men det innså hun selv: Hun så ikke godt nok. Hennes skjebne plaget meg i alle år siden.

Nils Tronsmos forhold til arbeidstokken er hva industrihistorikere omtaler som paternalsk, "faderlig". Tronsmo er til stede blant arbeiderne og har stor samvittighetfølelse overfor dem. Han er stolt av at han aldri har sagt opp noen, og angivelig avslår han en bestilling fra USA på tusenvis av hansker for å unngå å ansette nye som senere må sies opp.

En slik ledelse fører naturligvis til lojalitet fra arbeiderne, til tross for at maktstrukturen er like sterk. Dette blir tydelig når Skinn- og lærarbeiderforbundet i november 1952 tar ut 250 arbeidere ved seks fabrikker (hvorav fire i Oslo) i halvannen måneds streik, Kongsvingers første i etterkrigstid. De 20 arbeiderne ved Tronsmo har alle stemt imot flertallet og ønsker å godta forhandlingsforslaget; de vil ikke streike. Streiken fører til slutt heller ikke fram, og både tillitsmann, fabrikkeier og arbeiderpartiorganet Glåmdalen er enige om at alle parter har tapt på streiken. "Det er hyggelig å være på jobben igjen", konkluderer journalisten i januar 1953 og fotograferer kvinnene på trestolene.

Syersker ved Tronsmo hanskefabrikk i 1953. Glåmdalens journalist / Anno Kongsvinger museum.

Fabrikkstol av merket ERO A966, fabrikkert av norske Stål og Stil. Anno Kongsvinger museum.

«Deres kones ønskedrøm»

Kontrasten er stor mellom syerskene på fabrikkgulvet og den glamorøse kundegruppen som reklamen henvender seg til. En utklippsbok fra 50- og 60-tallet dokumenterer avisannonseringen og den økende materielle velstanden, forbruket og kollektive klassereisen etter annen verdenskrig. En voksende middelklasse får råd til å kjøpe statussymboler som pelskåpe – som varierer i pris fra 500 til 5000 1953-kroner. Reklametekster som «La deres kones ønskedrøm bli virkelighet til jul!» avslører tidas kjønnsroller, kjønna mote og forbruksmønster. Og oppfordringer som "TENK LITT PÅ DEM SELV" viser at sjøloppofrelsens tid er på hell.

Bok med reklameannonser fra 1960-årene. Anno Kongsvinger museum.

Pelsvekstsenteret Kongsvinger

Hess-gården i Glommengata 22 og 24b. Ole Skarbø

I 1960 blir Norge med i den nye frihandelsavtalen EFTA, men Nils Tronsmo er ikke bekymret for konkurransen. Frihandelen kan også føre til nye muligheter for eksport, vel å merke hvis lønnsutvikling og skattetrykk i medlemslandene samsvarer. Samme år får firmaet innvilget lån av DnC til å kjøpe gården til bokhandelen F. Aug. Hess, vist på postkortet ovenfor fra Nasjonalbiblioteket, av arvingene Hedvig Hess Schjøtt og Valborg Hess.

På tomten oppfører brødrene Tronsmo i to byggetrinn et moderne og ruvende forretningsbygg i betong, tegnet av arkitekt Kåre Nyhus i Hamar og fundamentert for fem etasjer. Bare tre blir realisert, men i 1962 åpner pelsforretningen her med store utstillingsvinduer, verksted, kjølelager og romslig prøvesal – og ikke minst parkeringsplasser rett utenfor for å ta imot glamorøse kunder helt fra Oslo. Kongsvinger skal snart bli storkommune med Vinger og Brandval (1964) og utpekt av regjeningen som fylkets industrivekstsenter (1965), noe som vil føre til flere kjøpekraftige innbyggere.

Bygget står fortsatt og huser i dag blant annet en bruktbutikk, en trafikkskole og en pizzakjede. Arkitekttegningen viser hvilken framtidsvisjon man hadde for Kongsvinger, og får kvartalet til å likne noe fra en storby. I virkeligheten ble ikke bygget like slående, men slo an tonen for saneringen av trehusbebyggelsen og nybyggingen i Glommengata i tiåret som fulgte.

Drømmen anno 1960. Faksimile fra Glåmdalen 07.01.1961.

Virkeligheten anno 2023. Mats Gullikstad.

Innovasjon: "Ønskeladden"

Men 60-årene er mer enn pelskåper og penhansker. Nils Tronsmo observerer at "kvinnene ofte klipper over gamle vanter til mennene sine" og lanserer i 1964 et nytt produkt til denne kundegruppen. "Ønskeladden" er en fingerløs hanske beregnet for bygningsarbeidere, elektrikere, sjåfører, tømmermålere, jegere, fiskere og torghandlere som trenger frie fingre å gripe med i kulda. Tronsmo leverer også vanlige arbeidshansker til mange lokale bedrifter, og kanskje er disse en sikrere inntektskilde enn "Ønskeladden".

Reklameskilt i kartong for arbeidshansken "Ønskeladden". Anno Kongsvinger Museum

Nye tider og nye marked: VM-hansken

VM-hansken fra 1982. Anno Kongsvinger Museum

I 1977 fyller bedriften 50 år, og Glåmdalen er igjen på plass. Tronsmo har vært børsnotert siden 1970 og fått nye krefter: Sigurds sønn Ragnar er medeier og attpåtil faglært hanskemaker. Arbeidsstokken er redusert til 20 på grunn av konkurranse fra billige importvarer. Nils er pensjonert, men deltar fortsatt i firmaets daglige drift. Han bekymrer seg for den nye Riksveg 2-traseen gjennom byen, som vil legge den fredelige fabrikken i en støysone. Men han ser likevel lyst på fremtiden:

Jeg vet at dette skal gå, for her satser vi på kvalitet.

Etter å ha levert paradehansker til den norske OL-troppen både i 1964, 1968 og 1972, kommer Tronsmo med i skipoolen under ski-VM i Oslo i 1982. Den såkalte VM-hansken blir også produsert for privatsalg. I 1983 får de også Sarajevo-OL, og de rundt ti ansatte tilpasser produksjonen til 80-årenes økende lyst etter sportshansker. Hansker til skisport og sykling har god omsetning. Men landets eneste gjenlevende hanskefabrikk lever på lånt tid og har ikke større ambisjoner enn "å holde på den arbeidsstokken vi har i dag". Altså bæreevne framfor vekst.

Sykkel- og rulleskihanske. Anno Kongsvinger Museum

Nittiåringen og opphørssalget

Våren 1990 graver maskinene en stor grøft mellom hanskefabrikken og bolighuset til Nils Tronsmo. Han har vært enkemann siden 1972, og rett gjennom den velstelte hagen hans har politikerne vedtatt å legge den nye traseen til Riksveg 2 gjennom Kongsvinger. Der huset hans sto, på østsida av vegen, er det i dag parkeringsplasser. Fabrikkbygningen står fortsatt, men er bygd om til butikk og inn i et større butikksenter.

Tronsmos fabrikk og bolig i 1973 og 2023. Statens kartverk, Geovekst og kommunene.

I 1991 har Glåmdalen et intervju med nittårsjubilanten Nils Tronsmo, alvdølen som kom til byen med tomme hender og bygde opp et lite forretningsimperium som satte Kongsvinger på kartet. Han synes det er så trist å se all arbeidsledigheten. For:

Det er en arbeidsvilje her i Kongsvinger som er uvanlig, det har jeg selv erfart.

I 1992 blir R. Tronsmo & Søn omgjort til et rent eiendomsselskap, og Tronsmo Skinn AS opprettes. Det skal være mer offensivt og tilpasset ungdomsgruppen. 20. november 1993 sovner Nils Tronsmo inn på Hov aldershjem, og 1994 blir fabrikkbygningen solgt. Siste søketreff på det nye firmaet i avisarkivet er en kort annonse fra 1995 med mye mellom linjene:

Maskiner, stoffer, glidelå-
ser + div. til s. Tronsmo
Skinn, Glommengt. Kongsv.
tlf. 62 81 43 23.

Samlingen på museum

Arkivet og gjenstandssamlingen etter R. Tronsmo & Søn kom inn til Kongsvinger museum i puljer siden åpningen i 1985, sist fra Ragnar Tronsmo. Samlingen er blitt gjennomgått, fotografert og publisert på Digitalt Museum i løpet av 2024, samtidig med hundreårsjubileet for R. Tronsmo & Søn. I arkivet finnes det mye korrespondanse, kundelister og arbeidslister for dem som vil studere dette materialet nærmere. Gjenstandspostene er samlet i en mappe her på Digitalt Museum og tilgjengelig for alle.

Mer informasjon om Tronsmo hanskefabrikk er å lese i Liv Taules artikkel for Kongsvinger—Vinger historielag, som også er basert på intervju med Ragnar Tronsmo.