Tønnemaskiner i Woldbrygga -Hvordan oljeindustrien moderniserte bøkker¬håndverket for 150 år siden
Bøkkerne var blant de aller viktigste håndverkere langs kysten i flere hundre år. Mange hundre bøkkere sto i verkstedene sine og produserte millionvis av tønner år etter år for at fiskerne og eksportørene skulle ha noe å pakke silda i. Etter hvert som fiskeriene ble mer og mer effektive og fangstmengdene økte, økte også etterspørselen etter tønner. Bøkkerne måtte ta i bruk maskiner og til slutt ble det gamle håndverket stort sett utslettet av maskinmessig produksjon.
Maskinrommet i bøkkerverkstedet i Woldbrygga er et tidlig vitnemål om den tida. Når du står blant de gamle tønnemaskinene i Woldbrygga, står du midt opp i et 100-år gammelt arbeidsmiljø. I slike forhold arbeidet bøkkersvennene i årene før og under 1. verdenskrig. Avstanden for eks-empel til dagens moderne oljeindustri er tilsynelatende stor. Likevel er det en direkte forbindelse til nettopp oljeindustrien. Det er nemlig den som er opphavet til alle maskinene i bøkkerverkstedet.
Det første moderne oljefelt, "Titusville", ble etablert i delstaten Pennsyl¬vania i USA i 1859. I et område der "steinolje" piplet opp fra jorda ble "Drakebrønnen" senket og den moderne oljealderen begynte. Datidens altmuligemballasje var da fremdeles tretønne eller trefatet. Den ble da også tatt i bruk til det nye produktet "steinolje"ellerpetroleum. Oljemengden gjorde imidlertid at de gamle produksjonsteknikkene ikke holdt mål. Bøkkerne greide ikke å produsere i nærheten nok trefat til de enorme mengder med olje. Løsningen ble en helt ny produksjonsteknikk der maskiner lagde alle delene til fatene. Det ble utviklet maskiner som kunne produsere 200 eikefat pr. 12 timers arbeidsdag. En bøkker som arbeidet med håndredskap måtte bruke flere uker for å lage like mange. En slik maskinpark var imidlertid dyr i anskaffelse. Den ca. 10 000 kroner i 1880, noe som tilsvarer flere millioner kroner i dag. I tillegg kom kostnaden for dampmaskinen til å drive det hele.
Rå olje i tretønner var egentlig ingen god idé. Uansett hvor tett fatene var så oppsto det lekkasjer og avgasser. Lukta var et stort problem - særlig korn og frukt kunne bli ødelagt av den gjennomtrengende lukta som et par trefat med råolje kunne avgi. Verst var likevel brann- og eksplosjonsfaren. Lekke oljefat i lasterommet på seilende treskip som hadde åpen flamme i lanterner og bysseovner var ingen god kombinasjon. Skip tok fyr og skip eksploderte i så store antall at det ble vanskelig å forsikre frakten. I gamle forsikringssaker kan man lese dramatiske skildringer av eksplosjoner, brann og ildkuler på det åpne hav. Oljefrakten under slike forhold var livsfarlig. Det er blitt sagt at den dramatiske økning i forsikringspremier til oljefraktere tvang fram oppfinnelsen av tankskipet. Råolje og parafin i trefat ble det slutt på i når tankskipet ble utviklet. Trefatet holdt imidlertid stand som emballasje til oljeprodukter i detaljhandelen. Helt fram til etter første verdenskrig hadde for eksempel raffineriet på Vallø i Oslofjorden et stort bøkkerverksted til produksjon og vedlikehold av de mange oljefat av tre som ble brukt i detaljomsetningen.
Er det noen som finner et eikefat på 150 til 250 liter i naustet eller brygga som har rødmalte bunner, har den nesten sikkert vært brukt til olje eller et oljeprodukt. Rødmaling var påbudt ved lov for å varsle befraktere om brannfaren.
Teknikken som ble utviklet til å masseprodusere trefat til oljeindustrien på 1860-tallet lå til grunnen for alle andre tønnemaskiner som ble patentert og produsert verden over i de påfølgende 50 år. Selv om de store tønnefabrikkene forble en sjeldenhet i Norge, ble selve teknikken tatt i bruk av en rekke maskinprodusenter i Norge i tida etter 1870. De lagde arbeidsmaskiner for bøkkerne i de mange små verkstedene som dominerte i Norge. Slike arbeidsmaskiner var opprinnelig drevet med håndmakt. Etter hvert ble den menneskelige drivkraften erstattet, først av semidieselmotorer og til slutt av elektriske motorer. På Nordmøre ble slike tønnemaskiner produsert på Mellemværftet, på Innlandet og, ikke minst, på Storvik mekaniske verksted.
Etter første verdenskrig var tønnemaskiner stort sett å betrakte som gårsdagens teknologi, selv om tønneproduksjonen fortsatte i flere tiår etter det. Det er et slikt arbeidsmiljø som er bevart i Woldbrygga med maskiner laget både av H.Olsen på Innlandet og Storvik mek. Verksted på Dahle. Når supplybåter ligger ved Devoldholmen eller siger opp til Kristiansund mekaniske er vel de færreste om bord klar over at et fjernt ekko fra deres egen oljeverdens fortid lyder fra de malingslitte bryggeveggene.