Steinballen fra Lindåsen – vikingamulett eller vitnesbyrd om en skinnbåtferd over Nordsjøen i sen yngre steinalder?
«Slik endte den første puniske krig for museet, når det gjelder Aure. Jeg har vel bedre lykke med meg andre steder.» Med disse forstemmende, dog mildt håpefulle ord, avrunder lærer Johs. Dahl sitt brev til konservator Theodor Petersen, datert 16.desember 1945. Under et besøk hos bonden Knut Lindås på garden ved samme navn på østsiden av Ertvågsøya på Nordmøre, har Dahl blitt forevist et merkverdig, kuleformet steinredskap som han veldig gjerne ville sett innlevert til sin venn Petersen ved Vitenskapsselskapets Oldsaksamling i Trondheim. Knut anser derimot gjenstanden for å være et slektsklenodium og stiller seg i begynnelsen derfor nokså motvillig til Dahls forslag om å overlate den til landsdelsmuseet.
En ukuelig tillitsmann
Historien om funnet på Lindåsen har mange interessante sider ved seg, men det hele begynte med møtet mellom to menn: den reflekterte bonden Knut Lindås (1881-1968) og den entusiastiske læreren Johannes Dahl (1904-1991). Bergenseren Dahl arbeidet i perioden 1939 til 1945 i Bindalen på Sør-Helgeland og var virksom der som Oldsaksamlingens tillitsmann. Han var levende opptatt av forhistorien og spilte bl.a. en sentral rolle i undersøkelsen av Haugvik-båten, - Norges eldste båt. Etter de siste brevvekslingene med Th. Petersen angående båtfunnet tok Johs. Dahls liv en dramatisk vending. Han motsatte seg NS-regimets pliktinnmelding i Norges Lærersamband og ble i mars 1942 arrestert av lensmannen og sendt til Falstad fangeleir på Skogn, hvor han ble værende i en måned. I frigjøringsåret ble han tilbudt stillingen som lærer i Ertvåg skolekrets i Aure og fikk dermed nye jaktmarker å boltre seg på. Lite visste Dahl om at han bare tre år etter sin befatning med det sensasjonelle Haugvik-funnet skulle få æren av å innrapportere en gjenstand som på sitt unike vis beretter om vidtrekkende reiser på åpent hav i Nordvest-Europas forhistorie.
Steinballen avdekkes
En gang i krigsårene hadde folket på Lindåsen bestemt seg for å rydde vekk ei lang røys som var kastet opp på en 10-15 m. lang, lav og torvkledd bergrygg (ca. 1 m. høg) som var orientert N-S, anslagsvis 15-20 m.o.h. På begge langsidene av denne ryggen lå det skrinn dyrkamark. Røysa var 3 m. brei og inneholdt stein i varierende størrelser, enkelte så store at de måtte sprenges for å lette ryddearbeidet. I et brev til konservator Petersen fra 16.mars 1946, skriver Knut Lindås at røysa sikkert var over 1 m. høg og at steingjenstanden først ble påtruffet i botn av denne. Og i korrespondansens siste brev fra sommeren 1948, vektlegger Dahl at redskapet i funnøyeblikket ikke lå på selve berget. I det samme brevet nevner han at han sågar har fått se et foto fra funnstedet som viser det blottlagte fjellet kort tid etter at røysa var fjernet. Det iøynefallende artefaktet gjorde et sterkt inntrykk på bonden og i sitt brev forklarer Knut hvorfor gjenstanden er så viktig for ham: «Min slekt har bodd her på gården i flere hundre år, og jeg har således tatt vare på denne steinen med en viss pietetsfølelse – et minne fra våre eldste forfedre.» I sin innberetning fra 1945 gav Dahl en god karakteristikk av steinballen (T 16398) ledsaget av ei skisse. Tverrsnittet anslås til 7,1 cm. og symmetrisk fordelt rundt hele «kula» finnes seks fremspringende skiver eller knotter som skilles fra hverandre med ca. 2 cm. breie prikkhogde furer. Knottenes overflater er glatte og viser at emnet har vært slipt før furene ble formet. Steinsorten er tett og tung, og Dahl antok at det dreide seg om en eruptiv bergart. «Den minner om et køllehode», legger han til i sin rapport.
«Jeg kan ikke i øyeblikket erindre et lignende stykke»
Th. Petersen var godt skolert og svært bevandret i arkeologiens verden. Som bestyrer for en rikholdig oldsaksamling hadde han formidable materialkunnskaper. Likevel skulle gjenstanden som ankom Kalvskinnet fra Aursundet i særskilt pakkepost vinteren 1946 vise seg å være en uvanlig stor utfordring som må ha virket stimulerende på hans konservatorhjerne. Kort tid etter innleveringen tar Petersen den underlige oldsaken med seg til Universitetets Oldsaksamling i Oslo for å forhøre seg hos sine kolleger der. Forelå det tilsvarende funn fra andre museumsdistrikter? Vel hjemme igjen skriver han et brev til Lindås om at han ikke har kommet videre i sin undersøkelse, men at granskningen fortsetter og at han nå finner det mest forsvarlig å innlemme gjenstanden i samlingen. Hva funksjonen angår, var Petersen mest tilbøyelig til å tolke redskapet som en form for slag- eller knusestein fra steinalderen.
Carved stone balls
To brev fra juli 1948 viser at første del av mysteriet er i ferd med å oppklares. Både Dahl og Lindås må ha blitt underrettet om Petersens fremskritt i saken i løpet av sommeren da begge sender sine egne forslag til forklaringer på hvorledes et forhistorisk «skotsk stykke» kan ha havnet i ei steinrøys ved Aursundet. Begge setter sin «lit» til at gjenstanden har havnet på garden som følge av den ustrakte tømmerhandelen på 1600-tallet (Lindåsen hadde både skog og sag). Etter tilvekstbeskrivelsen å dømme fant Petersen denne modellen rimelig. Knut Lindås formulerer det som har blitt stående som steinballens varemerke: «Som De forstår er det umulig å gi en fyldig og pålitelig opplysning om hvordan denne steinen er kommet hit til Lindås. Det kan ikke bli annet enn gjetninger og antakelser.» I Oldsaksamlingens tilvekst 1946-47 oppsummerer Th. Petersen: «Tildannede steiner av denne form kjennes ikke i norske funn, men etter velvilligst opplysning fra National Museum of Antiquities of Scotland forekommer de derimot ganske alminnelig i det østlige Skotland, dog hittil ikke i forbindelse med daterende saker; et enkelt stykke er også funnet i Nord-Irland.»
I årene 1928-30 ledet den australske arkeologen V. Gordon Childe utgravningen av bosetningen Skara Brae på Orknøyene. I celle I, hytte/hus 4, ble det avdekket en ball av vulkansk stein som er formet på nøyaktig samme vis som steinballen fra Lindåsen! Eksemplaret fra Skara Brae har bare en grovere overflate samt tendens til en grunn fure tvers over selve knottene. I sin tid mente Childe at denne landsbyen tilhørte et arkaisk, steinbrukende samfunn i jernalderen. Radiologisk datering har derimot bekreftet at Skara Brae var bebodd mellom 3200-2500 f.Kr., m.a.o. i en lengre periode i yngre steinalder. På Orknøyene finner vi den nordligste utposten i utbredelsen av de såkalte carved stone balls som vi på norsk kan benevne tilhogde steinballer. I alt 13 steinballer er funnet der. Men Skara Brae er fortsatt det eneste stedet hvor denne karakteristiske gjenstandstypen har blitt dokumentert i en klart daterbar kontekst. Arkeolog Dorothy N. Marshall skrev på 1970-tallet en avhandling om de enigmatiske steinballene. Hun systematiserte også gjenstandene som for det meste er løsfunn fremkommet gjennom jordbruksaktiviteter. Per i dag har antall kjente eksemplarer rundet 400 og steinballene fra Lindåsen og Skara Brae tilhører den mest tallrike og standardiserte varianten med totalt 173 eks. i 1977. Vår steinball går under betegnelsen type 4b og av disse forelå det 55 stykker under Marshalls gjennomgang. Enkelte steinballer er rikt dekorerte med bl.a. utskårne spiralmotiv og konsentriske sirkler. Towie-ballen fra Aberdeenshire regnes som den ypperste i steinballenes verden. Dette distriktet kan for øvrig skilte med hovedvekten av steinballene. Én steinball er funnet i Nord-Irland og flere stammer fra Hebridene.
Prestisjegjenstander
De tilhogde eller dekorerte steinballene har siden 1800-tallet vært gjenstand for debatt. Til tross for mange til dels kreative tolkninger, vet vi fortsatt ikke hva de ble anvendt til eller hvilken mening fortidens mennesker tilla dem. Det er i dag en utbredt oppfatning at steinballene var et særskotsk fenomen som kan knyttes til en jordbrukskultur i sen yngre steinalder og eldre bronsealder. I sin avhandling går Marshall igjennom de arkeologiske kontekstene som er beskrevet i litteraturen og finner flere eksempler på at steinballer har dukket opp i eller ved gravminner fra stein- og bronsealder, bl.a. sammen med ei villsvintann og et slipt køllehode. Hun finner òg et sammenfall mellom utbredelsen av steinballer og slepne køllehoder samt seremonielle steinseptre med skafthull. Dessuten er så godt som alle kjente steinballer hele og det er lite som tyder på at de har vært vanlig «forbruksvare». Det meste peker i retning av at steinballene først og fremst var prestisje- eller statusgjenstander med symbolsk og rituell verdi.
Gravrøys eller rydningsrøys?
Th. Petersen fattet umiddelbart interesse for de forhold Dahl beskrev i sin innberetning like før jul. I et brev til Knut Lindås, datert 8.januar 1946, benytter Petersen anledningen til å gjøre finneren kjent med den gjeldende lov: «Likesom oldfundene er offentlig eiendom, så er også de faste oldtidsminner som gravhauger og gravrøyser fredet. Loven er dessverre litet kjent, men da den langrøysen som hr. Dahl nevner, åpenbart har vært en gravrøys, burde den ikke uten videre vært planert bort.» Etter å ha bemerket den uheldige mangelen på en faglig undersøkelse av den bortryddede røysa, viser han videre til to gravrøyser som ifølge en notis fra 1928 skulle befinne seg på Skjerrihaugen på neset øst for garden. Ble redskapet funnet i en av disse? Informert om innleveringsplikten for oldsaker, sender Knut funnet til Trondheim med et følgebrev hvor han bedyrer at røysene på Skjerrihaugen fremdeles ligger urørte. Konservatoren var i utgangspunktet altså ganske sikker i sin sak. Basert på Johs. Dahls beskrivelse av funnomstendighetene, antok han at det dreide seg om et uomtvistelig gravfunn. Omtalen i tilveksten kan tas til inntekt for at Petersen skiftet standpunkt undervegs, som følge av bondens egen kvalifiserte vurdering som tilsa at det måtte dreie seg om ei rydningsrøys da denne var situert på en lav bergrygg ute i den skrinne åkeren og bestod av steiner i alle mulige størrelser, ikke minst noen så store at det må ha krevd flere voksne karer for å flytte dem dit. I tilvekstkatalogen konkluderes det derfor med at steindungen antas å ha vært ei rydningsrøys.
Vikingamuletter
Theodor Petersens etterfølger, Sverre Marstrander (1910-1986), overtok stillingen som bestyrer i 1948 og lot seg fascinere av funnet fra Lindåsen. Denne interessen førte i 1979 til publiseringen av en artikkel som presenterte en ny tolkning av funnet og dets kulturhistoriske rolle. For Marstrander var ikke funnomstendighetene den avgjørende faktoren, men gjenstanden i seg selv og hva den kunne innebære. Den skotske arkeologen Robert B.K. Stevenson hadde bare få år etter at funnet var kjent antydet at steinballen kunne være et kuriosum bragt med fra Skottland i vikingtiden. Men, spurte Marstrander: Hvorfor i all verden skulle en viking velge å bringe med seg en verdiløs steingjenstand når han omsider vendte hjem til Norge fra De britiske øyer? I 1980 la arkeolog Oddmunn Farbregd frem en tanke maken til Stevensons i teksten Liten stein – stort spørsmål: «Kan det ha vore ein viking som tok med seg eit utanlandsk souvenir i grava?».
I en artikkel fra 2009 diskuterer Eva S. Thäte og Olle H. Hemdorff et fenomen som etter hvert har fanget arkeologenes oppmerksomhet: forekomsten av steinaldergjenstander i jernaldergraver. Så sent som i 2005 ble det ved undersøkelsen av ei grav som trolig kan dateres til yngre jernalder bl.a. påtruffet ei grønnsteinsøks som da den fulgte med i grava allerede må ha vært 5000 år gammel! Basert på denne helt ferske observasjonen og en rekke andre tilsvarende funnomstendigheter i Skandinavia, mener de to forskerne at vi er i berøring med en utbredt forestilling i jernalderen som i mange tilfeller kan settes i forbindelse med en allmenn Torskult og de såkalte toresteiner som var kraftfulle beskyttere mot overhengende trusler som lynnedslag og ufruktbarhet, - oppfatninger som fortsatte å prege folketrua i Norden inntil «nylig». Steinaldergjenstandene som opptrer i jernaldergravene er gjerne store flintavslag, for eksempel flekker, og steinøkser som svarer til folketruas tordenkiler. Sett på en slik bakgrunn kan Marstranders nærmest kategoriske motforestilling m.h.t. funnomstendighetene og «vikingamulett-hypotesen» virke forhastet. Det er ikke til å stikke under stol at vi vet for lite om røysa til å kunne fastslå at det er tale om et gravminne. Dessuten passer steinballen heller ikke inn i mønsteret: den gir f.eks. ingen umiddelbare assosiasjoner til en tordenkile og vi kan ikke fremvise en direkte parallell. Men vi kan likevel ikke utelukke at Stevenson og Farbregd var på rett spor.
Marstranders teori
Vikingsuveniren måtte vike for Sverre Marstranders eget originale forslag til hendelsesforløpet, - det som tilsynelatende ikke fremstod som en nærliggende forklaringsmodell for Petersen og hans skotske fagfeller: Steinballen hadde havnet på Lindåsen allerede sent i yngre steinalder eller eldre bronsealder via skipbrudne fangst- eller handelsmenn fra Skottland eller Orknøyene! Dette kan først virke ganske fantastisk, men ser vi nærmere på noen av Marstranders argumenter er det aldeles ikke utenkelig at noe slikt kan ha skjedd: Steinballene har gjennomgående en sterk kyst- og vassdragstilknytning. Forekomsten på øyer i krevende farvann tyder på en avansert båtteknologi som muliggjorde ferdsel på åpent hav. Slike skinnbåter mente Marstrander hadde vært i stadig utvikling siden eldre steinalder i Nord-Europa og den irske båttypen curragh fra historisk tid viser at slike fartøyer var særdeles sjødyktige. Han fant det derfor høgst sannsynlig at en skotsk skinnbåt hadde kommet ut av kurs og langt om lenge fått landkjenning på Nordmørskysten. Dette utbroderes ikke videre, men det er vanskelig å utelukke flere spennende scenarioer. Lindåsen ligger i et kystområde med et rikt funntilfang fra yngre steinalder og eldre bronsealder. Mange av de tilfeldige gjenstandsfunnene fra fjordene på Nordmøre viser at sjøverts kommunikasjon var en vesentlig del av datidens kultur. Helleristninger på Vestlandet og i Trøndelag fremstiller bl.a. skinnbåter fra denne tidsalderen. Vi kan forestille oss et møte mellom to «steinaldersivilisasjoner» fra to sider av et livgivende og krevende hav.
Fra Lindåsen kjenner vi noen få flintavslag som viser at folk har hatt tilhold der en gang i steinbrukende tid, men ingen boplasser eller andre funn beviser at det holdt til mennesker der den gang skinnbåten i teorien nådde vår kyst. Kanskje steinballen endte i Aursundet først etter å ha vært i omløp i lang tid? Og kan røysa opprinnelig ha vært ei gammel grav?
Tiden går, gåten består
Lindås-funnet må ha vært en verdig utfordring for Petersen, som forsøkte å komme til bunns i saken rett før han pensjonerte seg. Ikke alle gjenstandsfunn i 40-årene førte til så stort forbruk av blekk. Jeg har ovenfor presentert noen sentrale forklaringsalternativer, men det får være opp til hver enkelt leser å vurdere hvilken modell som høver best. Steinballen fra Lindåsen er fortsatt enestående i Norden og en arkeologisk nøtt av de sjeldne. Johs. Dahls og Knut Lindås’ innsats for å redde førstehandsopplysningene er uvurderlig, men det faktum at mye av funnsammenhengen gikk tapt da røysa ble fjernet forkludrer «bevisets stilling» ytterligere. Uansett i hvilket lys vi velger å se steinballen utgjør den et tankevekkende, fantasieggende og lite påaktet funn.
En stor takk går til Anne Birgitte Høy-Petersen ved Seksjon for arkeologi og kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet, for å ha gjort den verdifulle korrespondansen fra Topografisk arkiv tilgjengelig for artikkelforfatteren. Hadde det ikke vært for det formidable detektivarbeidet soknepresten i Aure, Per Eilert Orten, la ned i utfordringen, hadde heimelsmannen Johs. Dahl fortsatt vært et mysterium. Takket være Per Eilerts innsats, kom undertegnede i kontakt med en av Dahls to døtre, Divert Emilie Dahl-Knudsen, som fortalte om sin fars dels dramatiske historie og i gjengjeld fikk et innblikk i sporene han satte som én av museets viktige tillitsmenn
Kilder:
Brevik, K.A. (2010). Løsfunn, landskap, samfunn. En kontekstuell studie av gjenstander fra senmesolitikum til eldre bronsealder i Aursundet, Arasvikfjorden og Valsøyfjorden på Nordmøre. Masteroppgave i arkeologi. Trondheim: NTNU, Det humanistiske fakultet, Institutt for arkeologi og religionsvitenskap. Childe, V.G. (1931). Skara Brae: A Pictish Village in Orkney. London: Kegan Paul, Trench, Trubner & Co. Farbregd, O. (1980). Liten stein – stort spørsmål. Fortids kultur – samtids natur. Særtrykk av Adresseavisen 1980. Trondheim: DKNVS Museet. Kalseth, J. (2010). Steinøks eller tordenkile? SPOR : Arkeologi og kulturhistorie, 25 (2), 28-30. Trondheim: NTNU Vitenskapsmuseet, Seksjon for arkeologi og kulturhistorie. Marshall, D.N. (1976-7). Carved stone balls. Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland, Vol. 108 (1976-7). Marstrander, S. (1979). Crossing the North Sea by Hide Boat from Scotland to Western Norway before the Iron Age. Universitetets Oldsaksamling 150 år: Jubileumsårbok 1979, 96-101. Oslo: Universitetets Oldsaksamling. Ritchie, G. & A. (1981). Scotland: Archaeology and early history. Ancient Peoples and Places. London: Thames and Hudson. Sognnes, K. (1999). Det levende berget. Trondheim: Tapir Forlag. Sylvester, M. (2006a). Haugvikbåten fra Sømna – en plankebygd båt fra yngre bronsealder eller førromersk jernalder. Viking : Norsk arkeologisk årbok, Bind LXVIIII, 91-106. Sylvester, M. (2006b). Norges eldste båt. SPOR – nytt fra fortiden, 21/2, 4-7. Thäte, E.S. & Hemdorff, O.H. (2009). Økser, amuletter og overtro: En steinalderøks i jernaldergrav på Avaldsnes, Karmøy. I: Nitter, M. & Pedersen, E.S. (Red.), AmS-Varia 49: Tverrfaglige perspektiver. Stavanger: Universitetet i Stavanger, Arkeologisk museum. Østmo, E. (2005). Over Skagerak i steinalderen: Noen refleksjoner om oppfinnelsen av havgående fartøyer i Norden. Viking: Norsk arkeologisk årbok, Bind LXVIII, 55-82.