Historiske karnevalskostymer
Karneval har lange tradisjoner som feiring av kreativitet, frihet og overflod. Over hele verden, fra Venezia til Rio og New Orleans, har folk i århundrer ikledd seg fargerike kostymer og masker for å delta i spektakulære parader og ball. I Gamle Bergen Museum finnes en spesiell samling karnevalskostymer som gir oss et vindu inn i denne fascinerende kulturhistorien. Kostymene i Gamle Bergen er sparsommelig dokumentert, med kun noen få antydninger om hva de forestiller. For å forstå dem og deres historiske kontekst må vi dykke ned i karnevalets tradisjoner. Kan disse kostymene være del av et større, internasjonalt fenomen?
Hva er karneval?
Karneval refererer til feiringer som finner sted i perioden før fastetiden, som starter 40 dager før påske. Det inkluderer ofte prosesjoner, maskerader, ball, musikk og festligheter, både innendørs og utendørs. Tradisjonelt markerer karnevalet en siste mulighet til å glede seg før fasten, der man gir avkall på kjøtt og fysiske nytelser. Fastetiden i den romersk-katolske kirken varer fra askeonsdag til påskeaften, med unntak av søndagene. Fetetirsdag, som markerer slutten på karnevalet, faller mellom 3. februar og 9. mars.
Det eldste dokumenterte karnevalet er karnevalet i Venezia, som først nevnes i 1162. I middelalderen var karnevalet en viktig kulturell begivenhet i katolske land, der festlighetene fant sted fra helligtrekongersaften til askeonsdag. Karnevalet symboliserte overgangen til en tid med faste. Etter reformasjonen ble karneval forbudt i protestantiske land.
Gjennom århundrene spredte denne tradisjonen seg til andre europeiske land, der hver kultur la til sin egen unike vri på tradisjonen, inkludert Norge. Forbudene svant altså hen.
På 1800-tallet nådde karnevalene sitt høydepunkt med overdådige feiringer i byer som Paris, Venezia og Roma. Disse festene var preget av storslåtte parader, fargerike kostymer og dekorative flåter. Teknologiske fremskritt som gasslamper og elektrisk lys forsterket opplevelsen.
Karneval krever betydelige ressurser, og er et rent overskuddsfenomen, og derfor ble feiringene ofte redusert i perioder med økonomisk og politisk krise, som under første og andre verdenskrig og den store depresjonen på 1930-tallet.
Maskeradeball og kostymeball
Gjennom århundrene har karnevalstradisjonene utviklet seg og fått mange forskjellige uttrykk. Et av de mest kjente elementene, som spesielt preget festlighetene i Europa, var maskeradeball og kostymeball. Maskeradeball ble spesielt populært i Venezia på 1400-tallet og spredte seg senere til hele Europa. På 1800-tallet ble disse ballene også en sentral del av sosietetens festkalender, der både maskering og kreative kostymer sto i fokus. Selv britiske kongelige, som dronning Victoria, arrangerte maskeradeball.
På 1800-tallet bidro teknologiske fremskritt som nye trykkemetoder til å gjøre maskeradeballene mer tilgjengelige for et bredere publikum gjennom avisene, spesielt i Paris.
Kostymenes rolle
Kostymer var en sentral del av karneval og de tilknyttede ballene. Gjester kledde seg ofte ut som historiske figurer som Marie Antoinette og Anne Boleyn, eller i mer generelle historiske stiler, for eksempel klassisk drakt, eller generiske stiler slik som «natten».
Masker ga deltakerne muligheten til å skjule sin identitet, noe som skapte en atmosfære av frihet og anonymitet. Denne anonymiteten førte ofte til skandaløs oppførsel og romantiske intriger, noe som gjorde maskeradeballene både spennende for deltakerne og fascinerende for tilskuerne. Dette brøt med de strenge sosiale normene i datidens samfunn og gjorde maskeradeball til en kilde til spenning og mystikk. Poenget var at man for en stakket stund fjernet klasseforskjeller og skapte en atmosfære av frihet.
I de tidlige maskerade- og kostymeballene var kostymer ofte inspirert av historiske figurer, mytologi og folklore. Etter hvert som tradisjonen spredte seg over hele Europa, ble kostymene mer varierte og hentet inspirasjon fra eksotiske kulturer og fjerne land. Dette mangfoldet gjorde disse ballene til fargerike og fantasifulle arrangementer som vekket folks nysgjerrighet og kreativitet.
Selv om mange museer i dag har kostymer i samlingene sine, dreier det seg hovedsakelig om kostymer til teater, opera, ballet etc., altså forestillinger med aktører. Kostymer til karneval er det ikke så mange av, kanskje fordi dette var klær som gjerne ble sydd til én spesifikk begivenhet, før de så ble omsydd til annet bruk. Å se på historiske kilder til hva slags typer kostymer man hadde, hjelper oss derfor å identifisere noen av kostymene i Gamle Bergens samling.
Om kostymebøker og varekataloger for kostymer
«Men hva skal vi ha på oss?»
Dette spørsmålet stilles innledningsvis i Ardern Holts bok fra 1887, Fancy Dresses Described or, What to Wear at Fancy Balls, før forfatteren selv gir svaret:
«Dette er den første reaksjonen når man mottar en invitasjon til et maskeradeball, og det er for å hjelpe til med å besvare dette spørsmålet at dette bindet er laget.»
Kostymebøker og kataloger som Holts var nettopp det – hjelpemidler for å velge passende kostymer, enten man hadde frie tøyler eller skulle følge et bestemt tema. Slike bøker sørget for at ingen trengte å takke nei til en invitasjon bare fordi det var vanskelig å finne et passende og forseggjort antrekk.
Holt presenterer hundrevis av kostymeforslag for kvinner, samt noen få for barn. I tillegg uttrykkes det frustrasjon over typiske feil, som for eksempel Ludvig XIV med skjegg. Viktigheten av å velge kostymer som er flatterende for den som bærer dem – ikke bare historisk korrekte – blir også understreket. Leserne får råd om hva som kler brunetter eller blondiner, eldre kvinner eller søstre som ønsker å matche. Holt gir også styling-tips: Pudder er bedre enn tunge parykker, og hansker er et must – men de bør være diskrete hvis de ikke er en del av kostymet.
I Gentlemen's Fancy Dress: How to Choose it gir Holt lignende råd til menn. De bør også velge kostymer som er flatterende, samtidig som de holder seg innenfor historisk korrekte rammer. En høy og staselig Rikard III blir feil, og menn bør heller ikke ikle seg noe som strider mot deres personlighet – en dannet mann som kler seg ut som en klovn, er bare trist. Planlegging og omtanke er altså nøkkelen.
Gjennom illustrasjonene og beskrivelsene i disse bøkene ser man et mønster i hvordan kostymene skulle være. Pierrot fra commedia dell'arte er for eksempel alltid hvitkledd med kjeglehatt og svarte pomponger, mens samtidens motepreg – som kø over setet og korsettliv – også skinner igjennom. I dag gir slike bøker uvurderlig innsikt i å klassifisere kostymer, som de vi har i Gamle Bergens samling.
Karneval i Norge på 1800-tallet og tidlig 1900-tall
Selv om karneval ble forbudt etter reformasjonen, ble karnevalsfeiring vanlig igjen i moderne tid. Slike store begivenheter ble flittig kommentert og reklamert for i avisene, og vi ser også av reisebrev i avisene at de store karnevalene i utlandet var begivenheter man skrev hjem om, for eksempel fra Venezia.
Et karneval i Christiania i 1855
Den 27. februar 1855 meldtes det i Christiania-posten at studentenes karneval ville bli avholdt i frimurerlosjen den 19. mars. Karnevalet var for akademiske borgere fra ulike foreninger samt deres damer, og prisen for deltakelse var 1 spesidaler per hode. Overskuddet fra karnevalet ble opplyst å tilfalle Studenternes Byggefond.
Allerede dagen etter, den 28. februar, kunne festkomiteen melde at deltakerlisten på 800 gjester var fulltallig.
I de påfølgende dagene, for eksempel 7. mars ses flere annonser som etterspør billetter til karnevalet, hvis noen skulle ha noen de ikke har bruk for likevel.
Den 8. mars står en notis med en oppfordring til festkomiteen i Christiania-posten hvor innsenderen ber dem revurdere å bare ha én karnevalskveld. Ifølge innsenderen er det ikke bare 800 personer som har billetter til den store hendelsen, men helt sikkert også 800 til som føler seg utelatt og hvis komiteen ville vurdere det, så kunne de tjent langt mer til Byggefondet på denne måten da prisen for å gjenta arrangementet ikke vil koste på langt nær så mye som den ene festen. Denne anmodningen ser ikke ut til å ha blitt hørt.
Opp mot selve dagen finner vi reklamer som henvender seg til gjestene for eksempel for å kjøpe hansker, og det ekte danske hansker!
Den 11. mars kan Bergensposten opplyse om at karnevalet i Christiania skal avholdes den 19. februar, noe som må være en skrivefeil, og at de 800 billettene ble solgt i stor hast. Dette var altså av interesse utenfor Østlandet.
Onsdag 21 mars kan vi lese om karnevalet i Morgenbladet og hvordan det gikk og anmeldelsen var full av lovord: «Men har publikum interesseret sig for Sagen, saa har ogsaa Bestyrelsen viist sig denne interresse verdig da arrangementet var smukt og efter vore folhold endog storartet.»
Videre får vi beskrivelser av hvordan det så ut inne i losjen denne kvelden: «Den store Logesal var forvandlet til en Markedsplads med Huusrækker paa begge Sider. I første Etage var allerhaande Butikker, Marionet- og Dukketheater, der stadig forlystede Publikum, i anden var aabne Vinduer og Balkoner, hvorfra kostbare tepper vaiede, og hvorfra man havde den skjønneste Udsigt over den brogede Vrimmel.»
Vi får deretter høre om bekledning og hvordan det var å være der: «Trængselen, Forvirringen, Støien og Heden var i Begyndelsen stor. Saagodtsom alle Deeltagere vare i kostume eller Sommerdragt og hist og her saaes flere morsomme Figurer. Efter midnatt blev Torvet noget ryddigere og Dandsen kom ogsaa der igang.»
Vi kan også lese om bekymringene rundt overskuddet som skulle gå til Byggefondet. Det ser ut til at det ikke bare var en bekymret innsender tidligere i måneden som mente at karnevalet burde gå over to dager, men også festkomiteen selv. At en gjentakelse neste kveld ville ha sikret et faktisk overskudd synes alle å være enige om:
«Det hedte paa Inbydelsen, at Overskuddet skulde tilfalde Studenternes Byggefond. Men vi ere bange for, at dette Overskud just ikke bliver mange Daler, og det har saaledes ene og alene været Lysten til at skaffe Chritiania Indvaanere en sjelden Forlystelse, der har bragt Foretagendet igang. Det kunde derfor vistnok have været Grund til at imødekomme Betyrelsens Ønske om at benytte den dekorerede Sal endnu en Aften for at skaffe Byggefondet en liden Indtægt.»
Hvorfor det ikke ble en kveld nummer to, kommer dessverre ikke frem av avisnotisene, men studentenes karneval ble tydeligvis en suksess dette året uansett.
Karneval i Bergen
Vi ser av den store populariteten for karneval i Christiania at man i Norge tok til seg denne tradisjonen i tiden før fasten. Dette gjelder også for Bergens del. Vi ser av flere avisnotiser at man arrangerte karneval på 1800-tallet og den første delen av 1900-tallet i byen.
Et konkret eksempel er Teaterkarnevalet ved DNS som ble holdt 2. og 4. mars i 1883, hvorav siste dagen ble kalt folkekarneval. I en notis fra 27. februar kunne man konstatere at forberedelsene var godt i gang og at dette ville bli «særdeles vellykked». Planen var å bruke alle teaterets lokaler noe som inkluderte salongen, scenen, malersalen og også korridorene. For de som ikke ennå hadde skaffet seg kostymer kunne de leies for en billig penge ved henvendelse i teateret.
Den 3. mars kan vi lese om hvordan karnevalets første dag gikk. Eventet var godt besøkt og «...stemningen (var) animert og de forskjellige Optog og Tableaur modtoges med bifald.»
Vi får også høre om et stort antall karakterfigurer, eller kostymer, hvorav tre menn får ekstra skryt for sine kostymer og evne til å spille roller hele kvelden. Et eksempel på dette er en herre utkledd i et Pierrot-kostyme «som forstod at emancipere sig fra den sædvanlige norske støhed.» Dette var vel det Ardern Holt advarte mot i sin bok, men ved slikt skryt må vel den aktuelle herremannen ha hatt god kontroll på hva som var passende. Populært var det i hvert fall.
Videre opplyses det om at karnevalet sannsynligvis skaffet teateret en fin inntekt, men at det nok er folkekarnevalet påfølgende dag som vil bidra mest, og at folk blir anbefalt å delta basert på den første kveldens suksess.
Gamle Bergens kostymesamling
Ved å se på historikken rundt karnevalstradisjonen i Europa, og i Norge spesifikt, begynner vi å danne et historisk rammeverk som kostymene i samlingen tilhører. Alle kostymene lar seg ikke identifisere etter type, men vi har noen som stikker seg ut, spesielt når vi ser på disse eldre kostymebøkene og manualene.
Domino
I Gamle Bergen finnes to dominoer som ble innlemmet i tekstilsamlingen i 1963, som del av et dødsbo. En domino er et av de mest ikoniske karnevalskostymene, ofte forbundet med karnevalet i Venezia, særlig sammen med en dominomaske som dekker øynene. Dominoen er en vid kappe, brukt av både menn og kvinner, og er stor nok til å dekke en kjole – også de med store skjørt fra ulike historiske perioder. Kombinert med maske ga dominoen mulighet for anonymitet, selv uten et kostyme under.
Ardern holt beskriver dominokostymet slik:
«Domino - et plagg brukt på maskeradeball og noen ganger som utkledningsantrekk. Det er laget av sateng, silke og brokade, eller av enkel bomull i prinsesseform, ofte med en Watteau-fold, kappe og spiss hette og vide ermer. Det skal være stort og langt nok til enkelt å kunne trekkes over kjolen og skjule den fullstendig.»
Tradisjonelt skulle dominoer altså være svarte, noe vi ofte ser på malerier. Men i Gamle Bergens samling finner vi en lys blågrønn domino og en gulhvit med røde striper – et avvik fra den klassiske sorte varianten. Begge er derimot laget av sateng og skuldervidden indikerer at de ble brukt av kvinner. De er vide med god plass til store kjoler under, men vi har dessverre ikke en mer presis datering enn siste del av 1800-tallet eller tidlig 1900-tall.
Narr
Et annet kostyme i samlingen er en todelt kvinnedrakt med en liten skulderveske. Den består av et blått satengskjørt, et ermeløst kjoleliv og en veske med lang reim, fôret med lerret. Kjolelivet har en stor krage med taggekant rundt skuldrene med pomponger festet i spissene. Skjørtet har en tilsvarende taggekant over nedre del, laget av ecru-farget sateng.
Det er disse taggekantene som gir oss en ledetråd om kostymets mulige opprinnelse. Slike kanter, med pomponger eller bjeller, forbindes ofte med klovnefigurer. I kostymebøker dukker narren opp som den mest sannsynlige inspirasjonen til dette antrekket, basert på historiske illustrasjoner av kvinnelige narr-kostymer. Harlequinette, den kvinnelige versjonen av Harlequin fra commedia dell'arte, kan også være en mulighet, men det karakteristiske ruter-mønsteret mangler på Gamle Bergens drakt.
Under kan man se den karakteristiske estetikken på narr-kostymene på 1800-tallet som er lett gjenkjennelig også i dag.
Under kan man se flere eksempler på harlekin-estetikken som i tillegg til taggekanter har det karakteristiske ruter-mønsteret som forbindes med denne karakteren.
Som vi ser av de ulike illustrasjonene har narren tradisjonelt hatt narrelue og narrestav, noe som mangler her, og vi kan ikke vite om dette noen gang har tilhørt kostymet til Gamle Bergen. Taggekanter, derimot, tilsier i hvert fall at dette kostymet er inspirert av klovneestetikken, og da mest sannsynlig narren. Datering kan vi ane ved å se på skjørtets utforming. Skjørtet har ikke rom for å bruke en kø under, og i tillegg er formen på skjørtet nokså enkelt skrådd ut. Formen på korsettet under har vært nokså svakt timeglassformet. Alle disse attributtene indikerer at kostymet ble laget og brukt tidlig på 1900-tallet.
Watteau / gjeterinne / Ludvig XVI
I tekstilsamlingen finnes to kostymer inspirert av 1700-tallets rokokkostil. Det ene (GB15770) er en ecru-farget todelt drakt i silke med albulange ermer og sorte fløyelssløyfer. Skjørtet er utformet for å bæres med panierer for bredde over hoftene, og har uvanlige tyllspaneler festet foran og bak. Tyllspanelene er det som gjorde at kjolen ved inntak på 1970-tallet ble datert til 1920-tallet, noe vi ikke har sett noen grunn til å endre på.
Den andre drakten (GB11023) er rosa og grønn samt blomstret, og laget av bomullssateng. Den har firkantet halslinning, albulange ermer med rysjer (engageanter), og et skjørt tilpasset panierer, men med et paddet underskjørt som gir effekten av bredde over hoftene i stedet. Med drakten følger et par sko, en stor hatt i samme mønster og et smalt tyllsjalslignende plagg, sannsynligvis en fichu. Silhuetten av drakten med bruk av kø bak og den nokså rette formen på skjørtet indikerer silhuetten som var moderne på 1880-tallet, og kostymet har også likhetstrekk med illustrasjoner fra denne tiden. Skoene, derimot, er merket med «1894» så vi kan anta at kostymet dateres til 1890-tallet.
Å identifisere de eksakte kostymetypene har vært utfordrende. Den ecru-fargede kjolen ble ved inntak foreslått som et Ludvig XVI-kostyme. I Ardern Holts bok fra 1887 nevnes flere varianter av denne stilen, inkludert Lamballe, Marie Antoinette, poudré og gjeterinne. Den blomstrede drakten med fichu og stor hatt kan peke mot gjeterinnestilen, men begge disse elementene er også typiske for rokokko generelt.
Watteau-stilen, som tar navn fra maleren Jean-Antoine Watteau, er også en mulig inspirasjon for begge kjolene, selv om de mangler den karakteristiske Watteau-folden på ryggen (langt slep hengende fra skuldrene). Men så finnes det også illustrasjoner av watteau-kostyme uten watteau-fold. I kostymebøker som Holts nevnes også kombinasjonen Watteau-gjeterinne. Basert på illustrasjoner og beskrivelser har vi foreløpig konkludert med at den ecru-fargede kjolen sannsynligvis er en Ludvig XVI- eller Watteau-kjole, mens den blomstrede er en Watteau- eller Watteau-gjeterinne-kjole.
Museumssamlinger er derimot ikke statiske da identifikasjon i museumssamlinger er en pågående prosess, og ved ny informasjon kan man på et senere tidspunkt få et mer nøyaktig svar.
Eksempler på ulike rokokko-kostymer fra kostymebøker:
Et kostymefoto fra Bergen
Som en kuriositet fra Gamle Bergens fotosamling finnes et bilde av Marie Kars, sannsynligvis tatt på 1890-tallet. Hun poserer i et klassisk kostyme med meanderbord, en tunika over skjørtet, stramt belte, armringer, hårbånd, kjeder rundt halsen og sandaler. Disse detaljene er viktige for identifikasjonen av kostymet.
Informasjonen som følger bildet forteller at Marie Kars deltok i en sketsj til inntekt for teatret, der hun spilte Thalia, komediens muse. Thalia er et kostyme som også beskrives i Ardern Holts bok, og består av en kjole i klassisk stil uten livinnstramming. Likevel ser vi på to illustrasjoner av «klassiske» kostymer fra 1800-tallet at detaljene på Kars’ drakt samsvarer med disse, inkludert den smale midjen og køen over setet – noe som avviker fra Thalia-beskrivelsen. Kanskje brukte Kars et klassisk kostyme i stedet? Det ville vært like passende som et faktisk Thalia-kostyme.
Kostymebøker fra denne perioden viser at mange kostymer hadde lik utforming fra bok til bok, og det er sannsynlig at Kars’ kostyme ble sydd med inspirasjon fra slike manualer. Om hun brukte kostymet til DNS' karneval eller i en annen sammenheng, vet vi ikke. Det vi derimot ser, er at Norge – og Bergen – var en del av den større karnevalstrenden som var mer omstendelig på kontinentet, men som fikk sin egen vri her i nord.
Ønsker du å se nærmere på Gamle Bergens kostymer finner du dem ved å følge lenken under.
Kilder:
Bööcke, R.L. 1894. Thirty original sketches for fancy costumes : specially drawn, from our suggestions. B. Burnet & Co. London. Tilgjengelig via Internet Archive / internetarchive.com.
Encyclopedia.com. Masquerade and Masked Balls.
Holt, A. 1882. Gentlemen's Fancy Dress: How to Choose it. Wyman & Sons. London. Tilgjengelig via Google Books.
Holt, A.1887. Fancy dresses described or, What to wear at fancy balls. Debenham & Freebody. Wyman & Sons, London. Tilgjengelig via The Public Domain Review.
Matthews, M. 2016. A Victorian Fancy Dress Ball: Popular Costumes of the Late 19th Century. Mimimatthews.com.
Reyer, C. 2015. An Exercise of Re-fashioning Fashionable Fancy Dress. Guest Post. Victoria & Albert Museum.
Schild, M. 1881. Characters suitable for fancy costume balls. S. Miller. London. Tilgjengelig via Google Books.
This Week in Libraries. 2024. The Intriguing History of Masquerade Balls. Thisweekinlibraries.com.
Ukjent forfatter. 1884. Male character costumes, a guide to gentlemen's costume suitable for fancy dress balls and private theatricals. S. Miller. Strand. Tilgjengelig via Google Books.
Samlinger:
Gamle Bergen museums tekstilsamling
Gamle Bergen museums fotosamling
Andre kilder:
Annonser og notiser (falt i det fri) fra Nasjonalbiblioteket (nb.no). Alle kan søkes opp med navn på avis, årstall og søkeordet «karneval».
«Karneval i 1910» Ukjent fotograf. 1910. Marcus/UBB
Store Norske Leksikon (snl.no)
Wikipedia.org og Wikipedia.no