Nordmøre Bruk – et industrieventyr på Meisingset
Skogene i Tingvoll og ellers på Nordmøre hadde mye furu av god kvalitet på midten av 1800-tallet. Mye av furua var stor og grov og egnet seg godt til skipsmaterialer. Tingvoll var en av de viktigste skogkommunene i Møre og Romsdal, da som nå. Framsynte folk utnyttet disse ressursene til å etablere ei bedrift som på det meste hadde over 70 mann i arbeid. I dag står bare rester igjen, men uten denne industrireisinga hadde det sannsynligvis vært betydelig mindre bebyggelse på Meisingset. I denne artikkelen følger vi den siste perioden i trelasthistoria på Meisingset, fra om lag 1916 til 1965.
Merk Meisingset – gründer på 30-tallet
Ved forrige århundreskifte var det et større handelssagbruk på Meisingset, Nordmøre Trelastforetning og Dampsagbruk, som hadde over hundre ansatte. Dette bruket brant ned i 1904.
Denne artikkelen tar i hovedsak for seg Merk Meisingset og hans virksomhet både i skogene og med sagbruksvirksomhet. Dette ble den viktigste industritida på Meisingset og bygdene omkring. Både for arbeidsfolk på bruket, for skogeierne, for boligbygging og annen virksomhet.
Nordmøre Bruk ble etablert på andre sida av Meisingsetvågen enn det gamle bruket lå. Bruket vart bygd av tre menn fra Meisingset i 1916, Tore Åsprong, Johs. Aasgård og Lars Gjøvik. Årlig skurmengde var ca 1500 m3. Bruket fikk etter hvert økonomiske vanskeligheter, virksomheta ble lagt ned og bruket låg brakk i mange år. Merk Meisingset leide så bruket fra slutten av 1920-åra, og kjøpte det i 1932. Merk Meisingset var fødd 1896 i Bortistua på Meisingset, gardsnr. 71, bruksnr. 3. Han starta sagbruksvirksomhet i 1922 hjemme på Nygarden. På ei gardssag under kornlåven skar han blant annet alle materialene til Meisingset skole. Merk dreiv bruket godt. Han bygde etterkvart på og moderniserte. Saghuset ble utvida, nytt fyrrom, rom for dampmaskin og pipe ble bygd i betong. Senere ble høvleri bygd. Han kjøpte skogteigar som han la til garden sin Nygarden, gardsnr. 71, bruksnr. 6 på Meisingset og hogg deretter tømmeret. Tømmer ble kjøpt på rot rundt om på Nordmøre og bruksmannskapet sørga for hogst og frakt. Til å kjøre fram tømmeret til vei vart det brukt hester.
Merk prøvde også andre metoder. I ei tømmerdrift ved Myravatnet der snømengda var svært stor leide han inn Jon Sæter, gjerne kalt «Sot-Jo», med bulldoser til å kjøre fram tømmeret. Det blir fortalt at en måtte måke to meter ned før en kunne starte felling. Etter at treet var felt sto det på skrå opp av holet. Ola Halle som hadde kjøpt motorsag felte, og han besvimte av eksosen nede i holet. Da ble han dratt opp for å få litt oksygen, og deretter var det på’n igjen.
En annen metode som ble brukt var leftring eller renning av tømmer. Dette ble brukt i bratte lier der det var vanskelig å kjøre hest. Helst i snøfattige vintre og med tele i jorda. Treet ble felt og kvistet men toppen ble ikke kappet. Så ble den ved hjelp av handspiker løsnet og satt fart på rett ned lia. Håpet var at den da skulle renne ned på flatlandet eller på sjøen hvor det var slått lense. Mange stokker kjørte seg fast lenge før dette og måtte løsnes på nytt. Ufarlig var det heller ikke for hus og folk nedenfor. Ofte for tømmer over veier og tett forbi husnovene. Det fortelles om ei drift som Merk satte i gang i Trodalen ved Trongfjorden. Der var så bratt at mannskapet måtte bindes fast med tau for å arbeide. Men jobben ble ferdig og lensa kom i slep inn til Bruket.
Tømmertransport
Transport av tømmer til bruket hadde Merk hand om med egne biler og ei frakteskute samt at han leide inn andre biler fra distriktet. Rundt Hanemsvatnet var det store skoger. Merk kjøpte mye tømmer her, og dette tømmeret ble oftest lagret ved vannkanten og så rullet ut på vår/sommer. Det ble lagt i lense og deretter slept ned til demninga eller til vassenden. En del år ble tømmeret fløtet ned Storelva for deretter å bli slept i lense til sagbruket. Oftest ble det lastet på tømmerbil i vassenden eller lastet direkte på tømmerbil og kjørt over isen. En gang gikk tømmerbilen til Jakop Strand gjennom isen. En dykker fikk festet den til sleper og bilen ble dratt opp på land. Denne bilen ble heretter alltid hetende Moses.
Stor produksjon
Skurmengda steig jevnt og i 1939 skar bruket 15 000 m3. Normalt ble det skåret mellom 10 og 15 tusen kubikkmeter tømmer i året. Det kan nevnes at Møre Tre med sitt moderne anlegg i Surnadal sjelden har skåret over 20 000 m3 i moderne tid. I tillegg ble mye tømmer skåret på gardssager. Andelen av tømmeret som gikk til slip var betydelig mindre enn i dag. Tømmer med krok, kvist og andre feil ble brukt til slipers, båtspant, kassalapp osv. Nordmøre Bruk var avhengig av tømmerkjøp fra store deler av Nordmøre.
Mangfoldig produksjon
De viktigste produktene var skipsplank, kjølsvin, spant og båtbord, ulike typer jernbanesviller, vanlig bygningslast, tønnestav og kasseproduksjon til fiskeindustrien. Høvleri var her også. I tillegg kjøpte og solgte Merk spesialtømmer som mastetre, finerfuru og andre spesielle dimensjoner som kjøperne selv var med å plukke ut. Merk og mannskapet hadde gode kunnskaper om hvor de kunne finne de spesielle trea de til enhver tid trengte. Saga hadde rammesag for skipsplank og båtbord. Dette var juvelen i bruket, som skar opptil 80 cm breidde og 12 m lengde. Hudplank ble skåret i 4, 3 og 2,5 tommers tykkelse. Rammesaga hadde normalt et oppsett med 2 til 4 hudplanker pluss båtbord utenom dette. Fra sju til ni blad måtte inn i saga. Når rammesaga skar rista hele saghuset og det hørtes kilometervis avsted.
Utenom rammesaga inneholdt bruket to sirkelsager (kantå og klyvå). En valseklyve kom til på 1950-tallet, en bordkante og to maskiner for tønnestav og kassalapp-produksjon.
Tømmeret kom inn på saga via kjerraten fra tømmerlensa i sjøen. Vel inne ble det sortert og kappa. Til høyre for rammeskor og til venstre for bygningslast på sirkelsagene.
Materialene gikk ut på tomta på bjønner (vogner) som gikk på skinner. To skinneganger gikk ut fra saga. Den nedre for skipsplank og den øvre for bygningslast. En ekstra skinnegang ble senere bygd rett ned for Kontoret for tønnestav og kassalapp. Et transportband førte stav og kassalapp opp på øvre tomta der dette ble stablet for tørking. Dette var ofte sommerjobb for skoleelever. Arbeid med å skave av bark på slipers med bandkniv var også en populær sommerjobb.
På brukstomta var det gode forhold for tørking av materialer da beliggenheta ved sjøen førte til at det alltid var en trekk. Store mengder materialer kunne ligge lagret her over sommeren.
Hus på Bruket i tillegg til saga
Kontoret - dette lå oppe ved veien og Merk Meisingset styrte virksomheten herfra. Senere da sønnen Rolf Meisingseth ble med i drifta ble huset omarbeidet til bolig for ham og familien og kontoret flyttet ned i kjelleren.
I Kassahuset var det mange maskiner, alt etter hva som skulle produseres. Her produserte de kasser som var sinket sammen eller enklere kasser med klosser i hjørnene. Store stempler med stempelputer ble brukt for å stemple inn fiskegrossistens navn og produkt. Kassene ble lagret i andre etasje. Når båten kom ble de fraktet om bord på en renne som var smurt med grønnsåpe. Produksjonen av kasser foregikk når det var stille på saga.
Trelast som skulle høvles ble sortert til Høvleriet. Her ble gulv og panel produsert samt bygningslast dimensjonert. I Høvleriet var det eget rom med maskiner for verktøy til høvelen samt slipemaskiner for stål.
Det ytterste huset kaltes Lagerskuret og her ble det lagret trelast som ikke ble solgt med en gang. Dette var bygd i 2 etasjer og det ble lagret tørr material i begge etasjene.
Fyrrom med dampmaskin tilførte nødvendig kraft via et sinnrikt system av flatremmer. Til fyring ble det brukt sagma (sagflis) og stavflis og annet avfall fra produksjonen. Først på 50-tallet ble saga elektrifisert og dampmaskina solgt.
Smie der pjekser, pjeksband, fløterhaker, beslag o.a. ble produsert var plassert ved fyrrommet. Verksted for kvessing og strekking av sirkelsagblad samt rammesagblad var det naturligvis også. Dette var sagmesterens jobb.
Bruksgarasjen lå oppe ved veien. Biler og annet utstyr samt sykler sto her.
Tømmerlensa. Alt tømmer ble slått ut i lensa fra land eller kom sjøveien. Ble lensa for lita ble det etablert lense lengre inne i fjorden. Denne lensa ble også brukt til sortering av tømmeret. Den måtte ligge slik at dampbåten ikke ble hindret.
Sliptømmer ble også lagret i lense. Enten fritt eller i soppflåter.
På bruket var 4 kaianlegg. Alt av materialer og kasser ble hentet av båter.
Sosial betydning av lokale arbeidsplasser
På det meste jobbet 70 mann i 3 skift på bruket. Det hadde stor betydning for sysselsettinga i bygda og rundt saga bygde arbeidsfolket boliger. Denne grenda ble tidligere kalt «Negerbyen». I dag snakker vi heller om Bruksgrenda. Bruksmannskapet var en viktig ressurs. Skjedde det noe, små eller store ulykker, kunne en ringe Kontoret. Skog og lyngbranner, ulykker på isen og sjøen er noe av det som bruksmannskapet ble tilkalt til.
I underetasjen på Bruket var utedass. På veggene her var det skrevet mye som interesserte oss ungene som lekte rundt om på brukstomta. Jeg husker spesielt en setning som var skrevet med tømmerkritt på veggen: «Første, andre og tredje klasse skiter her på samme dasset». For de som kjente Merk Meisingset og hans folkelige og greie væremåte er det lett å tolke dette dit hen at det ikke var klasseforskjeller på bruket. Dette var i en tid da arbeiderbevegelsen vokste seg sterk og alle på bruket var organisert i Norsk Bygningsarbeiderforbund som hadde egen tariff for sagbruksarbeidere. Her var egen klubb med valgt formann, sekretær og kasserer. Arbeiderne ble flere ganger tatt ut i streik. Dette var problemfritt på Nordmøre Bruk. Merk godtok dette. På Vågbø bruk, som lå i nabogrenda var det derimot ingen organiserte og dette bruket var i produksjon under streikene. Det ble murret mye om dette hos arbeiderne på «Bruket» på Meisingset.
Arbeidstida var lang, i alle fall sammenlignet med dagens arbeidstid på 7 timer. I begynnelsen av 60-åra var det start kl 07.30. En liten kaffe og røkepause kl. 10.00 og så en times pause kl. 12.00. De som bodde nærmest dro da hjem for å spise middag. Så var det en pause på 10 min. kl. 15.00 og slutt kl. 17.00. Lørdag var det arbeid fra 07.30 til 13.00. Til å varsle arbeidsstart og slutt ble brukt en sirene, som kunne høres over hele bygda.
Nedgangstider
John Melhus fra Varghiet i Bjugn leide saga av Merk 2 år på slutten av 50-tallet, begynnelsen av-60 tallet. Han hadde med seg en Skogstad fra Byneset. De skar ca. 20 000 m3 hvert år. Samtidig ble det noe dårlig salg av trelast og arealer for stabling av skurlast ble leid av gården Gjøvikli. Aldri har det vært så mye materialer i kommunen som i disse årene.
Merk Meisingset drev saga til ca midt på 60 tallet. Sønnen Rolf Meisingset var disponent de siste årene. Da Merk solgte ble en epoke som hadde hatt stor betydning for Meisingset og andre bygder avsluttet. Sysselsettingen hadde vært stor og viktig og vært avgjørende for at bygdene beholdt folketallet oppe.
Saga ble solgt til Lars Ness fra Nesøya, Kolbjørn Halle fra Todalen og Bjarne Gjøvikli fra Meisingset. Han hadde jobbet på saga siden 1940 og de senere årene som sagmester. De drev saga som et ordinært sagbruk i noen år, med hovedvekt på produksjon av bygningslast samt noe skipsplank og båtbord.
Arne A. Strømsvåg fra Straumsnes kjøpte sagbruket i 1971. Bruket ble drevet i noen få år til, men det var liten produksjon av skurlast. Produksjon av tørkerammer til klippfiskproduksjon og palleproduksjon sysselsatte noen personer på slutten. Skipene ble nå bygget i stål, så rammesaga ble ikke brukt mer og etter hvert ble Møre Tre etablert i Surnadal og konkurrerte ut andre lokale sagbruk. Bygningene ble etter hvert revet, og i dag står bare rammesaga igjen, som et minne om det som en gang var en stor og viktig arbeidsplass på Nordmøre.
Kilder: Edvard Brakstad: Bygdehistorie for Tingvoll og Straumsnes.
Muntlige kilder: Tore Melhuus, Varghiet i Bjugn og Kjellaug Meisingset.