Foto: Bymuseet i Bergen
Fra stoff til snitt: En empirekjole i detalj
Teksten om denne kjolen er en rapport fra Gamle Bergen museums arkiv. Den ble skrevet av Eli Soelseth (også kjent som Soelseth Holtsmark) da hun i 1962 besøkte museet for å gjøre et materialstudium til sin magisteravhandling i kunsthistorie. Rapporten er hentet frem fordi den omtalte empirekjolen har gjennomgått en revisjon og nyregistrering i 2024. Teksten er derfor oppdatert med foto av kjolen fra nyregistreringen, tegninger av Soelseth fra museets arkiv, samt noe modernisering av språket.
Katalog februar, 1962.
Kjole, GB04115
Materiale: Stoffet: lysegrå, tynn helsilke, figurert. Bølgende bladranker går vertikalt i stoffet, i blank vev mot ripsbunn. Smådimensjonert rapport: 2,7 X 2,7 cm.
Atlask besetning i samme farve.
Fôr: tett hvit bomull.
Skoning: bomull, h. 21 cm.
Vatt.
Trekkesnor: tvunnet "sølvtråd".
Knipling: tyllengde.
Dekoren
Dekoren nederst på kjoleskjørtet. Foto: Bymuseet i Bergen.
Skjørtekanten er forsynt med en bred påsatt bord bestående av radstilte vertikalstillete trekanter bundet sammen med en tykk vannrett stillet rolor fylt med vatt. Der er 21 cm mellom denne rolor om skjørtets nederkanter. Roloren er utført i blank atlask, liksom de spisse trekanter. Disse er kantet med kjolestoffet. Borden har en plastisk virkning, men er ren i linjene.
Langs ermelinninger, livlinningen og om utringingen, smale atlaskkanter i samme farve som kjolen.
Tyllkniplingen består av tre rader store "huller", sirkelformede.
Mønsterbeskrivelse:
Ryggstykkene slutter glatt om bæreren, og dekker hele dennes ryggtavle. Pyntebånd av atlask markerer sterkt buete ryggsømmer. Snørehullene ligger synlige på livets rettside, og sølvsnorene danner en dekorativ kryssnøring. På vrangen er sydd fast en klaff som dekker lukkesplittens sprekk.
Sidestykkene er smale, plassert midt under ermet.
Forstykket er skåret i et stykke, med ter ganske dype innsnitt under hvert bryst. Overkanten er rett avsluttet.
Skulderstykkene er tilnærmet rektangulære og svinger i en bue i møtet med forstykkets overkant.
Mellom liv og skjørt er innskutt en linning.
De korte ermene er skåret i form av runde ellipser, med et sirkelrundt ermegap inne i stofflaten. Den trange ermelinning har samme lengde som ermegapets omkrets. Ermets overvidde er sydd til ermeringingen ved åtte par doble motfolder. Skjørtet består av 6 like rektangulære bredder. Tre danner forbredder, tre bakbredder. Lukkesplitten er plassert i den midtre bakbredd, noe forskjøvet i forhold til midtaksen. Skjørtets overvidde er i sin helhet tett rynket til livslinjens innskutte belte.
Mønsterdeler til kjolen. Tegning: Eli Soelseth, 1962.
Kjolens liv og ermer med detaljer. Tegning. Eli Soelseth, 1962.
Konstruksjon
Kjolen er baklukket med en lukkesplitt som går fra utringingen i ryggen med forlengelse ned i skjørtet. Splitten i livet lukkes ved snøring av elleve par snørehull. Linningen hektes sammen. Lukkesplittens forlengelse i skjørtet har ingen lukking.
Sømbeskrivelse
Kjolens snørehull med sølvtråden. Foto: Bymuseet i Bergen.
Fôr og overtøy er klippet etter samme mønster. Mønsterdelens to lag er lagt sammen og kjolelivet montert uten videre forberedende søm. Alle sømkanter ligger synlige i kjolelivets vrange.
Lukkesplitten er fallet opp og forsterket i bukten med knapphulls-sting. Skoningen går opp til rolorens høyde, 21 cm fra kjolekanten.
Den innvendige ermeisettingssøm er belagt med bendelbånd.
Kjoleskjørtets lengdesømmer er kastet.
Snørehullene er nydelig sydde med knapphullssting, utført med grå silketråd.
Stand
God. Silken er smidig, uten huller eller reparasjoner.
Under ermene er kjolen sterkt gulnet. Sømmene går litt opp i livlinjen der skjørtet er sydd fast.
Snørehullene er slitte etter sølvsnorenes virksomhet, særlig nede ved den innskutte linning.
Sømmerker: Ingen sømmerker. Kjolen synes uforandret.
Museumshistorikk
Opplysning: Skal ha tilhørt givers grandtante Marie Martens, f. 1792.
Litteratur: Gamle Bergen Årbok 1955, s. 41. Vibeke Kloster: "Blandt årets gaver", kjolen er dat. 1830-årene.
Utstillet: en fordringens draktparade: Frydenlund førjulen 1954, v.d. konservator fru Thale Riisøen.
Datering av kjolen
Kjolen sett forfra. Foto: Bymuseet i Bergen.
Helheten:
Førsteinntrykket av kjolen gir en noe motstridende datering. Vant som man er med å rubrisere alle høylivete kjoler inn under benevnelsen "empire" synes kjolen å kunne dateres til tiden omkring 1825 eller noe senere. I mote-journalene fra England og Paris, synes den lave livlinje allerede innført omkring 1820-21.
Engelske bevarte hverdagsdrakter fra 1820-årene publisert i Manchester Picture Books, viser kjoler med en høy livlinje og ellers de mønstre og konstruksjon som ble innført med empiren.
I norske bevarte portretter og drakter fra 1820-årene ser det ut til at den høye livlinjen holdt seg til omkring 1825 i den høyere borgerstandsdrakt. Fra da av synes også i Norge livlinjen å senkes, drakten å stemme helt overens det europeiske motebilde.
Den forholdsvis høye livlinje som man kan iaktta i GB04115, er slik jeg kan forstå det, et regressivt (forsinket) motetrekk i drakten.
Draktens andre stiltrekk, de store puffermer, den rike skjørtevidde jevnt fordelt om livet, samt den plastiske bord om skjørtet høyere oppe på skjørtet enn tidligere daterer kjolen til tiden henimot 1830. Den stive og brede skoning nederst i kjolekanten, samt den tykke plastiske bord, bidrar til å svinge skjørtekanten utover, og sammen med de store puffermer, danner kjolens silhuett antydningen av timeglasslinje.
Likevel kan drakten ikke tilhøre 1830-årene. Mange små drag bidrar til å datere den til tiden omkring 1830. Stoffet er gråhvitt, et tynt og bløtt mønstret silke med en liten mønsterrapport, en liten bladranke som snor seg loddrettstillet i stoffet. Fra tiden omkring 1810, viser allerede engelske journaler at lignende stoffkvaliteter kom på moten. Ved en sammenligning mellom Ackerman's Repository for 1809 og den tyske journal Journal des Fabrik fra samme år, viser det seg at kattuner (calico) og cambrikker (cambric) dominerte i den tyske journal, mens den engelske journal kunne vise tynne, bløte, mønstrede silker i over halvparten av de små innklistrede stoffprøvene.
Mønsterrapporten i disse stoff er liten, og stoffene har en stor likhet i karakterene med GB04115. Denne tendens i stoffvalg kan man følge i Ackerman's gjennom 1810- og 20-tallet. Den tyske journal slutter mot årgangen 1809, og da Ackerman's begynner samme år, er det bare det ene år som byr seg til sammenligning. Jeg tror at tendensen henimot tynne lette silker først begynner i England, en stoffmote som skal bli meget alminnelig gjennom 1820-årene. Antagelig er det den engelske form for empire som betinger denne stofftypen så tidlig. Den myke, frie engelske empirestil, frem til 1815, var svært forskjellig fra den franske, der den stive vertikallinje var dominerende. Til den franske moten fra henimot 1810-15, passet best tykke stive atlasker, tunge fløyler og stivet hvit jaconnet eller perkal.
Alt dette for å vise hvor tidlig moten med de tynne smidige silkestoffer begynner. Allikevel er det ikke før ca. 1820 at disse for alvor blir et vanlig trekk i motebildet.
En rosa kjole fra Vestlandske kunstindustrimuseum fra tiden omkring 1820 viser et stoff av lignende kvalitet, blott og med liten mønsterrapport. I 1830-årene fortsetter tendensen med dekorative mønstre sydd inn i stoffene, men det er helst trykte mønstre som dominerer. Til de «store» kjoler, kommer atter atlask og stivere silkekvaliteter inn i bildet.
Kjolen i profil. Foto: Bymuseet i Bergen.
Den tynne silketypen med smått mønster må sies å tilhøre 1820-årenes moteverden. Den norske kjolen GB04115 faller i slutten av den periode da denne typen stoff var moderne. Mønsterets tilskjæring synes definitivt å fastlåse datoen for kjolens tilblivelse, innen et forholdsvis snevert tidsrum. ca. 1828-30. Ermets tilskjæring er mest iøynefallende. Det er skåret som en flattrykt ellipse, med ermegapet klippet som et hull inne i stofflaten. Dette ermehulls-gap har en omkrets som er like ermelinningens. Ermet stiger fra den helt glatte og tilsittende ermelinning, uten rynker eller sømmer rett over i det voluminøse pufferme. (England! "Beret sleeve" datert fra 1829, sirkelklipt erme, Cunnington, 1959.)
Ermets sirkelrunde overvidde er samlet i ermeisettingsømmen ved flere par doble motfolder. Dette erme danner avslutningen på puffermets utvikling. Lenger kan tilskjæringen ikke komme når det gjelder frembringelsen av puffermets virkning. Puffermet som slo gjennom med empirekjolen, har funnet sin mest fullkomne mønsterform. Det danner på en måte avslutningen på empiretidens stiltendens, og samtidig er den et utrykk for en helt annen stilfølelse.
Livets tilskjæringer er en direkte utvikling av empirelivet i sin utkrystalliserte form. Når brystinnsnittene kom inn i kjoleformen, vet jeg ikke sikkert, men lenge etter 1805 kan det ikke ha vært. Alminnelig synes det ikke å bli før 1810, og først etter 1815, med oppblussingene av den "greske" linje, eller rettere, en ny hevning av livlinjen, spillet dette snitt en virkelig rolle. GB:4115 har et forstykke som er skåret etter denne enkle form, men med sidere liv. Ryggens stykker er ikke lengre skåret i ryggstykker og sidestykker, men i ett. Påsydde atlask-rolorer markerer en elegant svungen ryggsøm som ikke finnes i tilskjæringen.
Detalj av kjolens venstre erme. Foto: Bymuseet i Bergen.
Livet er løst skulptert om skikkelsen, der er ingen trekksnorer. Det innskutte belte forlenger virkningen av langt liv, men selv med dette, når livet ikke ned til en normal bærers livlinje. I 1820-årene fantes allerede mange nye og kompliserte snittmønstre for kjolelivene. Ellers bygger de videre på det enkle empireliv. Men kjolen GB04115 har et rent empireliv, men med andre proporsjoner.
Jeg tror det er grunn til å sette kjolen GB04115 heller tidlig i den perioden 1828-31, som jeg forsøksvis har satt opp.
Kjolens skjørtemønster og monteringsmåte, danner motsetningen til empiretidens skjørtetilskjæring og silhuett. Det består av rektangulære bredder som ganske jevnt er rynket om hele livlinjen. Empiretidens nyskapning på skjørtetilskjæringens område, er det skrående skjørt, skjørtet som er fasongskåret til kroppen. Typen forsvinner i tiden omkring 1825, og har vært, om ikke enerådende, så i alle fall mest alminnelig i 20 år.
Avslutning
Til slutt noen ord om kjolens plastiske dekor. Den er utført i et annet stoff enn kjolen, men i samme farve. Denne farveholdning begynte allerede i tiden omkring 1810 å gjøre seg gjeldende, men det var først i 1820-årene at regelen for utsmykning av drakten ble: forskjellige materialer, men samme farve.
Fra ca. 1815 ser man de veldige plastiske nederborder på draktene slå ut, særlig i engelske journalers moteplansjer. Den sterkt plastisk betonete kjoledekor holder seg til ca. 1825, da den synes å tilglattes. Fremdeles kommer dekoren en 10-års periode å være plastisk, men dekorasjonsformene synes å bli klarere, og flatere. Dette henger sannsynligvis sammen med at en ny mote-silhuett klargjør timeglassets form.
Perioden 1815-25 er en overgangstid, hvor den rene vertikale empire-silhuett oppløses, men hvor ennu ingen ny klar linje er slått gjennom. De store plastiske dekorasjoner skjuler dette faktum.
Alt i alt synes kjolen GB04115 å ligge på overgangen mellom 1820-årenes ennu empirepregete mote, og 1830-årenes høyromantiske mote. Ermeformen daterer kjolen til tiden etter 1829, men den enkle kjolelivets tilskjæring og høye livlinje, bestemmer at kjolen ikke kan være laget megen tid etter. Jeg ville datere kjolen til ca. 1830.
Ønsker du å se flere foto og detaljer av kjolen kan du følge lenken under:
Du kan også lese om kjolen her:
Empirekjolen GB04115 er også en del av en gruppe kjoler kalt Gamle Bergens grunnstamme av kvinnedrakter, da den var en av de fire første komplette kjolene som kom inn i samlingen på 1950-tallet. Den ble omtalt i en artikkel i Gamle Bergen årbok av 1955 og du finner artikkelen ved å følge lenken under.
Lyst til å lese mer om empirekjoler?
Eli Soelseth skrev også en artikkel om Gamle Bergen museums eldste empirekjole. Den finner du her:
Order this image
