Litt om Thoenstugu

Fredning

Thoenstugu stod opprinnelig på gården Nordre Thoen i Nes. Det ble fredet av daværende Kongelige Kirke- og Undervisningsdepartement 6. juni 1923, vedtaket ble tinglyst 18. juli samme år, i den første perioden med freding av bygninger i Norge. 213 bygninger ble fredet dette året og 19 av disse i gamle Buskerud fylke. Den gangen var det bondekulturen og embedsmannsgårder som ble prioritert.

En fredning på 1920-tallet gav lite beskyttelse og som eier kunne man, med beskjed til bygningsnemda tre måneder på forhånd, rive et bygg etter eget ønske eller flytte bygningsmassen. Men synet på hva en fredning ville si endret seg på 1970-tallet. I 1978 kom "Lov om kulturminner", som er grunnlaget for dagens kulturminnelov. Med de endringene som vokste fram i samfunnet på 70-tallet og oppblomstringen av nye synspunkter rundt betydningen av vår felles kulturarv, oppstod det en bredere og tydeligere forståelse for hvorfor bevaring av kulturminner var og er viktig. Både for nåtid og framtid.

I vedtaket om fredning av Thoenstugu poengteres det at fredningen inkluderer bygningens eksteriør og interiør, i tillegg til hovedplanløsningen, konstruksjon, materialbruk og overflatebehandling. I tillegg til detaljer som vinduer, dører, gerikter (listverk rundt dører og vinduer), listverk, ildsteder og fast inventar. Det faste inventaret betyr blandt annet veggfaste skap, benker og hyller. Selve formålet med fredningen var "å bevare denne stuebygningen fra Toen (Thoen) i Nes som et kulturhistorisk og bygghistorisk viktig eksempel på 1600-talls gårdsbebyggelse i Hallingdal."

Hovedverdiene for fredningen ble ansett å være selve bygningstypen, der inndelingen er et treromsplan - men i dette tilfelle er veggen mellom forstua og koven fjernet og hoveddøra er flyttet fra langveggen til gavlveggen. Eksteriøret i sin helhet, fra arkitektonisk uttrykk til materialbruk, skal opprettholdes. Bygningskonstruksjonen og det karakteristiske grove tømmeret anses som av særlig stor kulturhistorisk verdi.

Av detaljer så nevner vedtaket spesielt de eldre/opprinnelige vinduene, labankdør med fire store bord, profilspor i labankene, gamle labankhengsler, eldre lås og bukkhornshåndtak. Andre detaljer som blir nevnt er det verdifulle barokkskapet mellom dørene og inskripsjonene over den gamle hoveddøråpningen.

Veggmerker

Det er mange merker i veggene i Thoenstugu. De tydeligste er nok datering og bokstaver over den gamle inngangsdøra på langveggen. Her står det noe lignende som : "DETE HVS ER BYDT 1682/5" Altså noe slikt som "Dette hus er bygd 1682/5". Rundt dette er det skjært inn både symboler som kan ligne kors og bokstaver som ligner initilaer: "OOS" og "COSW". På flere stokker både inne og ute finner vi også spor etter minst 5 forskjellige merkeøks-symboler. Dette var piktogrammer som viste hvem som eide tømmeret. I Drammensvassdraget, som Hallingdalselva er en del av, var det stor tømmerføltningsaktivitet helt fram til 1960-tallet da lastebilen og bedre veier gjorde fløtingen overflødig.

Andre symboler som vi finner på veggene er et tilnærmet likearmet tjærekors. Dette korset kunne bli tegnet på eller over dører til høytider som jul, jonsok og skjærtorsdag som beskyttelse mot onde makter. På innsiden av gavelveggen, ved de to vinduene i stugudelen, finner vi flere bladroser og konsentriske sirkler risset med passer inn i stokkene. Bladrosene har 6 blad og er ofte plassert inni sirkler og skulle mest sannsynlig verne om huset. Ved dørkarmen ved døra inn til stugudelen er det utskåret noe som ligner en E eller en F, med ukjent betydning. Og på døra og på veggene i kleven finner vi andre type merker og skriblerier uten større betydning enn at de er bokstaver og innrisninger. Flere av sirklene er store, andre mindre. Noen av de innrissede og utskårede bokstavene er tydeligere enn andre og det er mulig at man ikke enda har funnet alle.

Sagn nr. 2

Over inngangsdøra, på innsiden, er det er noen dype hakk som kan ligne på øksemerker. Det går et sagn om disse merkene som også handler om "Thoenkjempa", om et møte mellom han og en annen kjempe fra Nes, kalt "Gudbrandsrudkjempa". Dette sagnet er hentet fra boka "Tid eg minnes: Gløtt frå liv i fred og krig" skrevet av Arne Mathismoen i 2005.

Arne Mathismoen skriver følgende:

"I gamal tid svalla dei både om grannar og sjågrannar. Det var gildt med grannane. Folk helste fint ut i veret då grannar møttest ved kyrkja. Men treffe dei ein sjågranne, nevahelste dei. Sjågrannane var frå gardar dei kunne sjå på lang lei. Frå Thoen kunne dei sjå Gudbrandsrud i Rukkedalen. Der budde det òg ein kjempe. Gudbrandsrudkjempa. Ein sundag Thoenkjempa var ved stavkyrkja, trefte han Gudbrandsrudkjempa. Etter nevahelsing og godprat bad Thoenkjempa den andre til seg. Ein dag kom Gudbrandsrudkjempa seg ned Rukkedalen, tok seg over Hallingdalselva og gjekk stigen oppover Auståsen mot Thoen. Her vart det gjestebod på gamalt vis. Maltølet flaut nok rikeleg. Men her som i det gamle ordtaket; "Når ølet går inn, går vitet ut!" Dei to kjempene vart uvenner. Det eine ordet tok det andre. Ingen av dei to var vel vante med motsegn. Snart tok dei til nevaretten. Thoenkjempa fata ei øks. Då hoppa Gudbrandsrudkjempa ut den låge døra. Thoenkjempa hogg etter den andre, men økseeggen trefte stokken over døra. Her vart det eit djupt merke."

Dagbladet 15. februar 1923 forteller at øksemerkene ble laget de gangene bygningen fikk nye eiere. Dette skulle vise hvor dypt man kunne hugge, og dermed vise hvor sterk man var. Her fortelles også det samme sagnet Arne Mathismoen formidlet i sin bok, med enkelte forskjeller, som forklaring på det dypeste merke:

"Det budde to svere kjemper i bygden. Ein på Thoen (Thoenkjempa) og ein på Gudbrandsrud i Rukkedalen (Gudbrandsrudkjempa), som dei kalla dei. Dei vore sjaagranna desse tvo. Ei jolehelg hadde Thoenkjempa bedd Gudbrandsrudkjempa til seg. Thoenkjempa hadde baade bryggja og baka, kanske "brent" og, til framandkaren kom. Daa det lei ut paa kvelden, daa kultane hadde smakt på dei gode retterne, som Thoenkjempa hadde sett fram og det sterke vonleg hadde floge til huvuet kom karane i trette um kven var den sterkaste. Og so maatte dei ut paa tunet for aa prøve kreftene. I stuguveggen utanfor stod ei øks og den greip Gudbrandsrudkjempa og hugg etter Thoenkjempa, men hugg feil og raakte veggen istaden. dette svere hogget skilde seg ut fraa dei andre. Korleis det gikk kjemperne seger sagnet ikkje noko um."

Om sagnet er sant er ikke godt å si. Når døråpningen ble flyttet fra langveggen til gavelveggen er ikke sikkert, men det er nok sannsynlig at sagnet om kampen mellom kjempene ble til som en forklaring på hoggmerkene.

Nytt liv på Hallingdal Museum

Stortingsmelding nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner innførte strategien "vern gjennom bruk" som et prinsipp der tanken var at vern av kulturminner skulle være et grunnlag blant annet for kulturell og sosial utvikling. For å kunne forebygge tap av kulturminner skulle minnene tas vare på ved at de skulle brukes. Denne tankegangen ble videreført i Stortingsmelding nr. 16 (2019-2020) Nye mål for kulturmiljøpolitikken - engasjement, bærekraft og mangfold, og er fortsatt en viktig og aktuell tankegang i vern av kulturminner. Ved å bruke kulturminner oppstår det et behov for vern på grunn av bruken, og ikke kun i den egenskapen av å være et kulturminne. Interessen med å ta vare på, verne om og vedlikeholde blir større på grunn av denne bruken, og bruken og engasjementet vil opprettholdes på grunn av vern. Det blir en positiv sirkel. Dette igjen er med på å være en ressurs i lokalsamfunnet i form av å kunne skape trivsel, opplevelser, lokal verdiskaping og fremme kunnskap og historier.

Det beste eksempelet på vern gjennom bruk og lokal verdiskaping hos Hallingdal Museum i dag er Høvahuset. Dette huset blir brukt av Nesbyen Husflidslag flere ganger hver uke. Her finnes et enkelt kjøkken, møtelokale, vevstue og flere lagerrom. Høvahuset har ikke blitt tillagt noe vern, men er et bolighus fra tidlig 1800-tallet som ble flyttet til Hallingdal Museum for å bli tatt vare på for femtidlige generasjoner.

Thoenstugu, og Staveloftet som er den andre fredede bygningen som befinner seg på Hallingdal Museum Nesbyen, blir også brukt i dag, men i et mindre omfang enn Høvahuset. Likevel brukes de til å formidle kulturarven aktivt ved museet.

Etter at Thoenstugu ble flyttet til Hallingdal Museum har huset blitt brukt til veldig mye forskjellig: I år 2000 arrangerte museet, i samarbeid med Folkeuniversitetet, skinnfelltrykkverksted i sugu-delen av bygningen. Det har vært konserter, pedagogiske opplegg, omvisninger, møbelutstilling med Frydenlund Snekkeri, fortellinger om julefeiring i gamle dager, juleaktiviteter og filminnspilling. Hvert år arrangerer Hallingdal Museum en slåttedag der enga nedenfor Thoenstugu blir slått med ljå.

Hallingdal Museum ønsker å fortsette denne bruken for å fremme vern gjennom bruk, og å fremme historiene rundt denne fredede 1600-talls-bygningen fra Nordre Thoen, Nes i Hallingdal.