EDØY - EN BRIKKE I KAMPEN OM KONGEMAKTEN I NORGE?

I det første slaget ved Solskjel var det kongen fra Møre (Nordmøre), Hundtjov og kongen fra Romsdal, Nokkve, som kjempet mot Harald Hårfagre. Sønnen til Hundtjov, Solve Klove var også med. De to småkongene Hundtjov og Nokkve falt begge i striden, mens Solve Klove kom seg unna ved å flykte. Etter slaget satte kong Harald, Ragnvald Mørejarl til høvding over de to fylkene. Kong Harald tilbrakte også selv sommeren der og «satte lov og rett for folk» slik Snorre uttrykker det, men ut på høsten reiste han igjen nordover til Trøndelag.

Mens kong Harald tilbrakte vinteren i Trøndelag hadde Solve Klove «ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen…» På vinteren reiste Solve også sørover til kong Arnvid på Sunnmøre, Arnvid og kongen i Fjordane (Firdafylke), Audbjørn. Han fikk overtalt dem til sammen å mobilisere i striden mot kong Harald.

«Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han seile til Sunnmøre.» Men også denne gangen kom altså sjøslaget til å stå ved Solskjel. Kong Harald gikk på ny seirende ut av kamphandlingene, og både kong Arnvid og Audbjørn falt. Denne gangen kom også Solve seg unna ved å flykte. Det fortelles at han «var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike». Siden hører vi ikke mer om Solve, og han forsvinner dermed ut av sagaen.

Vi kan spørre oss om hva som var grunnen til at de to sjøslag ble utkjempet ved Solskjel på Nordmøre? Hvorfor møttes de på nøyaktig samme sted, og med bare et års mellomrom? Var det noe spesielt med Solskjel? For å prøve å belyse dette skal vi se nærmere på det kulturhistoriske miljøet rundt Solskjel og deler av Nordmøre. Hva kan det arkeologiske materialet, historiske kilder, stedsnavn, geografi og topografiske forhold fortelle oss om området? Er det mulig å danne seg et bilde av et lokalt småkongesete på Nordmøre i tidlig vikingtid, og hvor stort kan det i så fall ha vært? Er det mulig å finne frem til selve bostedet, der den lokale kongsgården lå? Og hvilke alternativ finnes for en slik lokalisering?

Da Harald Hårfagre kom seilende nordfra og utkjempet sjøslagene ved Solskjel, hadde han ifølge Snorre vært i Trøndelag og lagt under seg en rekke mindre riker. De sørligste områdene som nevnes, og dermed lå nærmest Nordmøre, er Orkdal og Ørlandet. (4) Kong Huntjovs rike må dermed ha ligget lenger sør og vest enn dette.

Øya Solskjell ligger som nevnt mellom Smøla og Tustna og ligger i dag i Aure kommune. Den ligger på sørsida av Edøyfjorden, den ytterste delen av Trondheimsleia. Farvannet blir her smulere og mer skjermet sammenlignet med leia lenger sør og vest, der storhavet står på ved Hustadvika, Griphølen og Talgsjøen. Det er relativt kort avstand, bare vel 4 km, mellom Edøy kirke på Smøla og over til Solskjeløya. Det er også åpent og god sikt mellom de to øyene.

Øya Solskjel er vel 5 km2 og har en relativt lang og oppsplittet strandlinje med små bukter og våger. Det høyeste punktet er Storhaug, en bergknaus som er 87 meter høy. Øya ligger ellers relativt godt skjermet, nesten inne i ei stor bukt, mellom ytre deler av Tustna, Stabblandet og Ertvågsøy.

På nord- og nordvestsida av øya, ut mot leia, ligger en rekke holmer og små øyer og danner nærmest en krans, som en form for vern for selve øya, sett fra leia. Den største av dem er Storøya, som også er med å gi godt skjul og ly for det som kalles Hamna, på nordspissen av Solskjeløya. Like vest for Storøya ligger Hamnaholmen, som er med å forsterke inntrykket av dette stedet som ei svært god hamn. Her er det også mulig å seile ut i leia både mot øst, vest og nordvest, noe som må ha gjort stedet strategisk godt egnet som utgangspunkt for et sjøslag for en ventende part. De små holmene og øyene ved Solskjeløya er også av en slik størrelse og høyde at de bør ha vært godt egnet som skjul for vikingskip. Selve Solskjeløya er også så oppsplittet med små bukter og våger, at det var mulig å gjemme bort en god del fartøy. Her ville det også vært mulig å angripe fra flere retninger dersom en klarte å lure fiendens skip inn i smulere farvann. På innsiden er Solskjeløya skilt fra Stabblandet med det smale Nordheimsundet, som på det smaleste bare er 150 meter bredt.

Snorre skriver at det første slaget fant sted «ved Solskjel», mens det andre slaget skjedde «innenfor Solskjel». Om dette reflekterer en faktisk geografisk eller topografisk nyanseforskjell, eller bare representerer to ulike måter å uttrykke det samme på, er uvisst. Det vi kan slå fast er at det innenfor Solskjel er relativt trangt farvann.

Ut ifra det Snorre forteller, kan det virke som de stridende parter nærmest tilfeldigvis møttes ved Solskjel og utkjempet sjøslagene der. Begge gangene de møttes kom kong Harald seilende nordfra fra Trøndelag, mens småkongene på Nord-Vestlandet kom sørfra. «Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel.» Det fremgår heller ikke at det fant sted store taktiske vurderinger ved kamphandlingene. I samband med det første sjøslaget forteller Snorre bare mer nøkternt at: «Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her.» Det er altså ikke noe som tyder på taktikk, overraskelsesmoment eller former for bakhold. Men foregikk det så lite planlagt? Og var det tilfeldig at de møttes to ganger her på samme sted? Det er underlig, når vi vet at svært mye stod på spill. Dette var et være eller ikke være for småkongene på Nord-Vestlandet. Da Solve Klove, sønn til kong Hundtjov, reiste sørover for å overtale og mobilisere sunnmøringene og fjordingene i kampen mot kong Harald i det andre slaget ved Solskjell, sa han til kong Audbjørn sør i Fjordane:

«Det er lett å se at vi nå alle bare har et valg; vi kan reise oss mot kong Harald alle sammen, da har vi stor styrke, og skjebnen får rå for seieren, ellers må vi bli Haralds treller, og det er ikke et vilkår for menn som ikke har ringere navn enn Harald sjøl. Min far syntes det var bedre å falle i kamp i sitt kongedømme, enn å bli kong Haralds undermann.»

Når så mye stod på spill, var det da naturlig bare å møtes på et tilfeldig sted? Neppe. Ut fra et militærstrategisk synspunkt var det naturlig at de stridende parter prøvde å utnytte de fordelene de hadde.

Det var Harald som kom utenfra, på vei fra Trøndelag, reisende sørover langs kysten. Han var inntrengeren og neppe godt kjent i området. Kongene på Møre var lokalkjente og kunne i utgangspunktet langt på vei bestemme hvor det var gunstigst å møtes til strid. Dette gjaldt nok særlig i det første sjøslaget. Det er naturlig at de har prøvd å dra nytte av de militærstrategiske fordelene de hadde med sin lokalkunnskap når de møtte en inntrenger utenfra. Trolig har de valgt et sted der de hadde lett tilgang til nok stridsføre krigere, skip og hushold til å brødfø en hærstyrke over en viss tid. Samtidig måtte stedet være gunstig for «forsvar» og mindre gunstig for den stridende part som kom utenfra. Et visst overraskelsesmoment har nok også vært avgjørende.

Snorre navngir som vi har sett de lokale kongene Harald slåss mot ved Solskjel, men han sier ingenting om hvor de kom fra, utover at de var konger for Møre (Nordmøre), Romsdal, Sunnmøre og Fjordane (Firdafylket). Snorre har imidlertid en liten stedsangivelse i forhold til Solskjel og kong Hundtjov, når han lar Solve Klove fortelle til kong Audbjørn: «Min far syntes det var bedre å falle i kamp i sitt kongedømme, enn å bli kong Haralds undermann.» Dette vil med andre ord si at stedet der Hundtjov falt, Solskjel, tilhørte hans kongedømme. Solskjel var en del av Nordmørariket til Hundtjov.

Også andre norrøne kilder omtaler et Nordmørarike tilbake til vikingtid, eller århundrene før. I Flatøyboka, forfattet på slutten av 1300-tallet, nevnes det i forbindelse med Norges mytiske urtid hvordan landet ble bebygd og delt mellom to brødre; «Grjotgard fikk Nordmøre. Hans sønn var Salgard, far til Grjotgard, far til Solve, far til Hogne i Nørøy, far til Solve Viking …»5 Den legendarisk fortelling som forklarer opprinnelsen til navnet Norge og viser hvordan de norske kongene, jarlene og hersene nedstammer fra både mennesker og jotner, er basert på eldre tekster skrevet en gang mellom 1225 og 1290. 6

Vi kan neppe se for oss et eget klart definert småkongerike på Nordmøre med faste grenser som har eksistert over lengre tid, i tidlig vikingtid og århundrene før. På det gitte tidspunkt da Harald Hårfagre prøvde å legge under seg Nord-Vestlandet, var det imidlertid ifølge Snorre et slikt rike med kong Hundtjov som leder. Trolig har det vært ulike konstellasjoner med allianser og stridigheter opp gjennom jernalderen mellom lokale høvdinger og stormenn om innflytelse over sine undergivne og avhengige småkårsfolk på mindre gårder og bruk. Vi kan se for oss at det har utviklet seg til et nærmest herre (patron) og klientforhold, der de lokale kongene stod for militær beskyttelse og trygghet, mot respekt og økonomisk underordning. Disse småkongene kan også ha vært ledere med ansvar for utøvelse av religiøse og kultiske handlinger.

Det arkeologiske materialet i form av gjenstandsfunn og gravminner, kan gi oss et generelt bilde av bosetningen i et område, og mellom annet fortelle oss noe om hvilke gårder som var bosatt til ulike tider. Her kan også gårdsnavnene være en viktig kilde. Store gravminner og spesielt rike funn, slik som gjenstander importert fra andre land, kan fortelle oss hvor særlig rike og mektige slekter holdt til. Dette kan si oss noe om hvile områder som var de mest sentrale ut fra et maktpolitisk perspektiv. Sagt med andre ord, dette kan også gi oss en antydning om hvor nordmørskongen Hundtjov kom fra, og hva som var kjerneområdet i hans kongerike.

Det er likevel vanskelig og lite hensiktsmessig å dra negative slutninger ut fra mangel på funn. Selv om det ikke er kjent funn fra en gård, kan et område nemlig ha vært bosatt og hatt større og mer omfattende betydning enn det som de arkeologiske kildene nødvendigvis skulle tilsi.

Dersom vi ser på distribusjonskart over spredning av registrerte gravminner og gravfelt, får vi en relativt jevn spredning langs kysten, langs leia, men med noen mer markerte ansamlinger enkelte steder. Innover i fjordene er det mer spredt med gravminner.

De aller fleste gravminnene er ikke tidfestet med daterende funn, men vi må gå ut ifra at enkelte av de store nakne røysene kan være fra eldre bronsealder, tidsrommet ca. 1500-1000 f.Kr. De aller fleste gravminnene ligger nok likevel innenfor tidsrommet eldre og yngre jernalder, og da helst innen perioden ca. 200-900 e.Kr.

Hvor ligger så de største samlingene med gravminner? Forholdsvis mange gravminner finnes på Edøy og Kuli.7 Det ligger enkelte på Bremsnes og nær Frei kirke ved slagstedet Rastarkalv. Av større gravfelt kan nevnes et på Kvernes på Averøy med 70-80 mindre hauger og et på Kjelklia på gården Våg like utenfor Aure sentrum, med nærmere 70 små røyser. (8) Det desidert største gravfeltet ligger på Leikvin i Sunndal. Dette er også det største gravfeltet i Møre og Romsdal. Her finnes mer enn 200 gravhauger.

Er det noe som tyder på at Solskjeløya skiller seg ut fra andre områder med hensyn til stor tetthet av gravminner? Særmerker denne øya med omkransende holmer og skjær seg ut fra andre områder? I utgangspunktet ikke. Det finnes riktignok flere gravrøyser på Storøya like ved, som indikerer at det er en bosetning i området, men Storøya er i seg selv ikke egnet for fast gårdsbosetning. Bosetningen kan ha ligget på selve Solskjeløya, men gravminnene kan også ha sammenheng med en bosetning som på det tidspunktet omfatter et større område. Gravminnene kan altså være anlagt der for å markere yttergrenser eller territorielle rettigheter i et større bosetningsområde. Det er likevel et enkeltfunn som skiller seg ut fra Solskjeløya. Dette gjelder en liten båndformet fingerring av sølvblandet gull som trolig er fra eldre jernalder. (9) Den skal være funnet på en liten holme ved Solskjel, muligens i en røys. Gullinnholdet er imidlertid ikke så høyt, bare 8 karat.

Dersom vi tar utgangspunkt i distribusjonskart som viser spredningen av store gravminner («storhauger»)(10) og rike funn,(11) kan vi som nevnt danne oss et bilde av hvor de mektigste og mest betydningsfulle slektene på Nordmøre holdt til i eldre og yngre jernalder. Dette kan igjen kanskje si oss noe om hvor kong Hundtjov og hans forfedre hadde sitt høvdingsete eller kongesete.

De store gravminnene er i seg selv et vitnesbyrd om makt og velstand. Det var ressurskrevende å bygge slike monument, og bare de mektigste personene eller slektene hadde mulighet til å oppføre slike.

Det er registrert relativt få storhauger på Nordmøre, dvs. gravminner med tverrmål på minimum ca. 20 meter og en høyde på 2,5 meter. (12) Det er kjent noen på Averøya, nærmere bestemt på Store Sandøy, Bremsnes, Rausand og Rånes. «Egil Ullserks grav» som ligger nær Frei kirke, har også vært stor. Det samme gjelder den største gravhaugen på det store gravfeltet på Leikvin i Sunndal og noen av de store gravrøyser på Dromnes i Aure.(13) Den er også en storhaug som kommer fra Edøy. Den er i dag borte, men er ifølge eldre kilder beskrevet som «en meget stor» haug. Omkretsen er oppgitt til 61 skritt, og den skal ha vært henimot 9 alen høy, dvs. nærmere 5,5 meter høy.(14) Dette virker noe høyt i forhold til et tverrmål på 19-20 skritt, men haugen kan kanskje ha vært 15-18 meter i diameter. (15)

Dersom vi ser storhaugene i sammenheng med rike funn i form av gull og importmateriale fra eldre jernalder, tidsrommet 300-550 e.Kr., er det en gård som skiller seg klart ut, nemlig Bremsnes på Averøy. Det finnes imidlertid enkelte funn i Sunndal som antyder at det også der har bodd mektige slekter i dette tidsrommet.

Forflytter vi oss frem i tid og trekker inn importmaterialet fra yngre jernalder/vikingtid, ser vi at Sunndal sin posisjon ytterligere forsterkes. Sunndal og særlig Leikvinområdet står frem som det viktigste området på indre Nordmøre.

Funn som kom fra de britiske øyene under vikingtid, går gjerne under betegnelsen insulær import. Det er imidlertid funnet relativt få slike gjenstander på Nordmøre. Med unntak av et funn fra en båtgrav fra Røttingsnes i Tingvoll, (16) er det bare Sunndal som kan vise til slike funn. Fram til for noen år siden var det kjent fire importerte gjenstander i Sunndal. (17) De siste årene er det gjort en rekke nye funn ved hjelp av metalldetektor i Leikvinområdet.(18) Dette er med å forsterke dette området som et sentralt og viktig maktsenter. Kanskje har det også vært markedsplass eller handelsplass her i vikingtid? Arkeologen Jarle Stavik har pekt på tre steder i Leikvinområdet som mulige handelsteder fra yngre jernalder og middelalder. (19)

Det arkeologiske materialet fra yngre jernalder fremhever så langt vi kan se ikke Bremsnes, men vi kan likevel ikke utelukke at gården fremdeles hadde en betydningsfull posisjon. Fra historiske kilder vet vi nemlig at Bremsnes også var en viktig administrasjonsgård i historisk tid.

Dersom vi ser på nærområdene lenger nord, inn i dagens Trøndelag, men innenfor det tidligere Nordmørafylke, så er det noen områder som må nevnes spesielt. Store deler av sørvestre del av Trøndelag, slik som Hitra, Frøya og Hemne, kan nemlig ha inngått i Hundtjovs kongerike. Det er ingen områder som skiller seg markert ut, men av spesiell interesse er to ringer fra yngre jernalder, en av sølv og en av gull, som ble funnet sammen på Heinskjela, ei lita øy i Hitra kommune midt i Trondheimsleia. (20). Fra Vesse i tidligere Hemne kommune kommer en samling med sølvmynter lagt i jorda litt etter år 1000. (21)

Det er noen gravfunn fra eldre jernalder knytt til nordsiden av Hitra, til Frøyfjorden og Dolmsundet, (22) men de fremhever seg ikke utover det som er forventet å finne i graver fra denne perioden. Et tapt funn fra Bjørkan i Hemne skal ha inneholdt en «messingkjel». (23) Dette kan ha vært et bronsekar fra eldre jernalder importert fra Romerriket, men vi kan heller ikke utelukke en datering til yngre jernalder med import fra de britiske øyer..

Bygdene rundt Hemnfjorden trer i vikingtiden frem med en del funn, særlig indre del av fjorden, men ingen kan likevel karakteriseres som spesielt rike. Det området som skiller seg mest ut i Trøndelag inn mot grenser av Nordmøre, er Vinjeøra i gamle Hemne kommune. Her er det de siste par årene funnet flere båtgraver fra vikingtid og også en del andre særmerka funn, m.a. to såkalte dødehus. I en av båtgravene ble det også funnet ei bronsespenne fra Irland som trolig har vært del av et seletøybeslag. (24)

Ørlandet fremstår som den rikeste vikingtidsbygda i Fosen. Her er det også funn av irsk beslag. (25) Bjugn kan også vise til enkelte importgjenstander. (26) Når vi kommer så langt nord som til Bjugn og Ørlandet, er vi likevel langt utenfor det landområdet som kan ha tilhørt kongen på Nordmøre sitt rike på dette tidspunktet. Ifølge sagaen hadde kong Harald nemlig allerede lagt under seg Ørland og også Orkdalen da han dro sørover for å utkjempe slagene ved Solskjel. (27)

Denne gjennomgangen gir en antydning om viktige bosetningsområder på Nordmøre under jernalderen, særlig i vikingtid. Edøy og Kuli skiller seg ut som et sentralt bosetningsområde på kysten sett i forhold til Solskjel, men områder lenger sør som Frei, Bremsnes, Kvernes, Rånes og Aure ser også ut til å ha vært av stor betydning i ulike perioder av jernalderen. Det mest markerte bosetningsområdet i indre strøk er Leikvinområdet i Sunndal, der det muligens kan ha vært en markedsplass eller handelsplass i vikingtid og tidlig middelalder. Herfra kommer en rekke importfunn fra de britiske øyer, som viser til en stabil bosetning med kontakter utad og økonomisk velstand. Selv om Leikvinområdet peker seg ut som et økonomisk maktsenter, kan en vanskelig å se for seg at nordmørskongen Hundtjov kan ha hatt sitt hovedsete her. Kontroll med kysten og leia må ha vært avgjørende for den lokale kongen og hvor han hadde sitt kongesete.

Høsten 2019 ble det gjennomført undersøkelser med georadar nær tunet på Edøygården. Resultatet var over all forventning og det ble funnet rester etter en skipsgrav. (28) Dette forsterker inntrykket av at Edøy, kanskje tidvis i kombinasjon med Kuli, har vært et maktsenter på kysten av Nordmøre i yngre jernalder. Vi skal etter hvert se nærmere på resultatet av denne undersøkelsen samtidig som vi også trekker inn noe av det øvrige arkeologiske materialet fra Edøy og Kuli. Det faktum at slaget mellom kong Hundtjov fra Nordmøre og Harald Hårfagre fant sted ved Solskjel, gjør det også naturlig å søke etter Hundtjovs rike i nærområdet rundt. Vi må anta han var godt kjent i området og ikke har valgt et slagsted der han i mindre grad kjente de lokale forholdene.

Som nevnt finnes det flere større samlinger med gravminner på Kuli. (29) I tillegg er det en del enkeltliggende røyser, totalt nærmere 70 gravminner. Det finnes også noen gravminner på Edøy, men her er det også opplysninger om flere som er blitt fjernet gjennom årenes løp. De tidligste opplysningene er fra en innberetning av sogneprest Holck fra 1810. (30) Da arkeologen Bendixen registrerte gravminner på 1870-tallet, fikk han også høre om flere gravminner som var fjernet, men han fikk også se noen som lå nær, og et stykke fra kirka. Det dreier seg samlet trolig om åtte gravhauger. (31) Georadarundersøkelsene som ble gjennomført nær Edøy gamle kirke og Gurisenteret i 2019, viser funn av fem mulige gravhauger med et tverrmål på 7-19 meter. (32) I tillegg til dette finnes det også flere gravrøyser på Kyrhaug, på den nordre delen av Edøy. Totalt er det registrert nærmere 40 gravminner på Edøy.

I 2006 ble det også gjort et spesielt funn på Edøy. Da dukket den såkalte «Edøystjerna» opp i forbindelse med en arkeologisk registrering i regi av Møre og Romsdal fylkeskommune. (33) Den ble funnet ca. 40 cm under markoverflaten og er en steinsetting med tre armer. Hver av armene er ca. 5 meter lange, og hele anlegget har en lengde (kordelengde) på ca. 8 meter. (34) Edøystjerna ligger i dag bevart under markoverflaten like ovenfor Gurisenteret.

Det er ikke gjennomført noen fullstendig utgraving av steinsettingen på Edøy, men tradisjonelt er anlegg av denne typen, som i en del tilfeller inneholder graver, datert til tidsrommet ca. 200-800 e.Kr. Enkelte undersøkelser viser imidlertid at de kan ha en bruksperiode som strekker seg til nærmere 1000 e. Kr. (35) Denne typen gravminner er heller ikke så vanlige på våre kanter av landet, og det er bare kjent noen få fra vårt fylke, ma. på Godøy i Giske kommune. (36) De ligger ofte sammen med andre graver og er gjerne funnet på litt større og viktige gårder. (37) Noen forskere har tolket dem som symbol på Yggdrasil, livets tre. (38) Enkelte har tolket dem som gravanlegg forbeholdt personer med en spesiell status og posisjon i samfunnet, eksempelvis prester og rituelle ledere. Mange av de undersøkte steinsetningene inneholder heller ikke noen synlig grav, og det er antydet at de kan ha inngått i andre former for rituell virksomhet på gravfeltene.

På Kuli er det også gjort et funn som ofte settes i sammenheng med religiøse seremonier og kultiske handlinger. Dette er en stor, naturlig kvit stein som ligger midt mellom gravminner på et av de større gravfeltene på nordøstsida av øya. Denne typen steiner blir gjerne omtalt som «hellige kvite steiner», og blir da tolket som en fallosstein. De fleste er tildannet av mennesker og formet som en fallos, men steinen på Kuli har sin naturlige form. Form, farge og plasseringen midt i et gravfelt gjør det naturlig å se steinen som et kultobjekt, trolig et fruktbarhetssymbol. Dette kan være en kult knyttet til død og gjenfødelse, men også til lykke, god grøde og avlinger og gode år. Det er kjent omlag 100 fallossteiner i landet vårt, og de fleste finnes langs kyststrekningen Agder – Trøndelag og litt i Nord-Norge. Det er funnet ca. 30 i vårt fylke, de fleste på Sunnmøre. Det er bevart en fallosstein funnet på Kvernes, ikke så langt fra stavkirka.

Det er vanskelig å datere denne typen steiner, men enkelte av dem er funnet i, eller i tilknytting til graver fra eldre jernalder, fra tidsrommet ca. 200-600 e.Kr. Tidfestingen er dermed ikke helt ulik den som er gitt for Edøystjerna.

Edøyskipet ble funnet i en overpløyd gravhaug på et høydedrag ca. 100 meter nordvest for den gamle steinkirka på Edøy. Funnet ble gjort ved hjelp av georadar.(39) Gravhaugen har vært 19 meter i diameter, men i dag er det ikke mulig å se noe på den grasdekte markoverflaten som tilsier at det her ligger en grav inneholdende rester av et skip. Det har vært god sikt fra haugen sørover ut mot Edøyfjorden med innseilingen til Trondheimsleia og nordover mot Kulisvaet og Kuli.

Sentrert i haugen kan en se et «bilde» (anomali) av et skip. Det er for tidlig å si sikkert hvordan skipet har sett ut, men kjølen er over 13 meter lang, noe som tilsier at skipets totale lengde trolig har vært 16-17 meter. Kjølen er 18 cm bred. Georadarbildene viser at bredden på båten i dag er 1,4 meter, noe som tilsier to eller tre bord på hver side av kjølen.(40) Den øverste delen av skipet er pløyd bort. Avtrykket kan følges i en dybde fra 25 til 55 cm, dvs. at rester av skipet kan være bevart eller ha et avtrykk med en dybde på 30 cm.

Skikken å gravlegge viktige og betydningsfulle personer i båt var ikke uvanlig i vikingtid, men er likevel forbeholdt relativt få personer. Det er funnet rester etter …båtgraver i Møre og Romsdal (41) De fleste av disse gravene har nok inneholdt mindre robåter med lengde på 5-8 meter, på størrelse med en færing eller en seksæring. De siste par årene er det som nevnt, også funnet flere båtgraver fra vikingtid på Vinjeøra i gamle Hemne kommune i Trøndelag, like nord for den gamle fylkesgrensa til Møre og Romsdal. Selv om avstanden mellom Edøy og Vinjeøra er i overkant av fire mil, så har disse to bosetningsområdene vært en del av det samme kulturelle, religiøse og kanskje også sosiale fellesskapet. Det tok ikke lang tid å forflytte seg med båt mellom disse stedene. Det må også nevnes at en av de mindre gravhaugene som ble oppdaget i samband med den geofysiske undersøkelsen på Edøy i 2019, trolig også har inneholdt en båt med en lengde på 7-8 meter. (42)

Selv om det er kjent en god del båtgraver fra vikingtid, så er det er likevel svært uvanlig å finne store skip. Det er bare funnet noen titalls skipsgraver i landet vårt. Skipsgravene er vitnesbyrd om aristokratiske begravelser. Funnet fra Edøy er det første som er oppdaget i Møre og Romsdal. Vi må til Rundehågjen på Myklebust på Nordfjordeid eller til Herlaugshaugen på Skei på Leka i Ytre Namdalen i Trøndelag, for å finne de nærmeste parallellene. De mest kjente vikingskipene er Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet fra Vestfold og Østfold. Da Gjellestadskipet ble funnet med georadar i 2018, var det første gang på over 100 år det ble funnet et vikingskip i en grav i Norge. Sist det skjedde var i 1904, da Osebergskipet ble utgravd.

Edøyskipet er altså det første skipsfunnet gjort i en grav i Møre og Romsdal. Fra tidligere har vi Kvalsundskipet som ble funnet i en myr på Nerlandsøy i Herøy kommune i 1920. Dette myrfunnet er tolket som et offerfunn. Kvalsundskipet er 18 meter langt og 3,2 meter bredt. Det var lenge antatt t dette skipet var et rent roskip fra merovingertid, c-14 datert til ca. år 690 e.Kr. Nyere dendrokronologiske dateringer (årringsdateringer) viser imidlertid at Kvalsundskipet er en god del yngre, fra overgangen mellom merovingertid og vikingtid, fra 780-800 e.Kr. (44)

Selv om bilder fra georadarundersøkelsen viser en relativt tydelig båtform, er det likevel ikke sikkert at det er bevart rester av tremateriale fra selve skipet. Sandjorda på Smøla er ypperlig til dyrking av gulrøtter, men neppe særlig gunstig til bevaring av 1000 år gammelt treverk. Det som vises på bildene fra georadaren kan derfor være bare selve avtrykket av kjølen og de nederste bordgangene.

De døde som er gravlagt i skip har fått med seg et rikt gravgods. Svært mange av disse gravene er imidlertid blitt røvet, og det er lite som er bevart. Unntaket hos oss er skipsgravene fra Oseberg og Gokstad, der bevaringsforholdene for tre og annet organisk materiale var svært gode. Vi må derfor også gå ut fra at skipsgraven på Edøy opprinnelig har inneholdt et rikt gravgods, kanskje med gjenstander importert fra de britiske øyene i form av røvergods.

De fleste skipsgravene i landet vårt ligger innenfor tidsrommet ca. 780-900 e.Kr., dvs. innenfor siste del av merovingertid og i vikingtid. Den praktfulle skipsgraven fra Sutton Hoo i England er datert til tidlig 600-tallet. De fine båtgravene fra Vendel og Valsgärde i Sverige tilhører også merovingertid, men disse har inneholdt mindre båter. Av våre vikingskip er det kanskje Grønhaugskipet funnet nær Avaldsnes på Karmøy, Tuneskipet fra Rolvsøy i Østfold og Kvalsundskipet, som kommer nærmest Edøyskipet i størrelse. Grønhaugskipet var rundt 15 meter langt, Kvalsundskipet 18 meter, mens Tuneskipet trolig har vært 18-20 meter.(45) Det antas at graven i Grønhaug ble anlagt i tidsrommet 790-795 e.Kr., mens Tuneskipet er fra rundt 900. e.Kr. Kvalsundskipet er som vi har sett, datert til 780-800 e.Kr. Den mest sannsynlige dateringen av Edøyskipet ligger etter min mening også innenfor tidsspennet på disse skipsfunnene.

Georadabildene viser at det har vært en ca. 1 meter bred fotgrøft rundt den 19 meter store gravhaugen med Edøyskipet. Dette er et fenomen som ikke er så vanlig i vårt fylke, og som det nok er naturlig å tidfeste til vikingtid. Dette styrker en datering av Edøyskipet til vikingtid.

For å prøve og belyse Edøy sin sentrale posisjon i vikingtid kan det også være nyttig å se på Edøy og gårdens posisjon litt oppover i tid. Er det for eksempel noe i det historiske og arkeologiske materialet fra middelalderen/tidlig historisk tid, som tilsier og forsterker oppfatningen av at Edøy hadde en sentral og viktig maktposisjon i vikingtiden, før rikssamlingen? Kan vi spore en form for maktkontinuitet? Det er en rekke forhold som tyder på dette, og tilsier at Edøy var et stormannssete også i middelalderen. Vi skal her se kort på noe av dette.

Det langstrakte Møre ble tidlig spaltet opp i de tre fylkene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Nordmøre var fra gammelt av delt i 16 skipreider og utgjorde et eget fylke. Dette fylket var større enn det som i dag omtales som Nordmøre og strekte seg fra Eide med grense til Romsdølafylke til Osen mot Naumdølafylke. Det store Nordmørafylket fungerte som en administrativ enhet gjennom hele høymiddelalderen. I seinmiddelalderen, på 1400-tallet, ble fylket delt. (46) De åtte nordligste skipreidene ble skilt ut som et eget len med navnet Fosen. De sørligste dannet Nordmøre eller Edøy len. De geografiske navnene indikerer hvor administrasjonssentrene lå. (47) På Edøy satt sysselmannen og senere futen på Nordmøre. Øya og gården Edøy gav også navn til den ytterste delen av Trondheimsleia – Edøyfjorden. Navngivningen sier noe om den betydningen Edøy hadde på dette tidspunktet. Navnemannen, Herr Peter i Edøy, er nevnt i kilder tidlig på 1300-tallet. Det kan også nevnes at det i en islandsk anualnotis fra 1339 fortelles at Kong Magnus gav bort Edøy med alt underliggende gods, som del av en premie til vinneren av en ridderturnering.

Navneforsker Arne Kruse har sett nærmere på en del sentrale steder knytt til åpne strekninger, nøkkelpunkt langs leia. Edøy og Edøyfjorden inntar her en sentral plass i forhold til stedsnavn knytt til båt og skipsfart. Båtbukta, Skipsvika og Skutneset er eksempel på navn som vi finner igjen.(48)

Som en anekdote kan det også nevnes at det på Smøla, ved Rosvoll, like innenfor Kuli, ligger en bortkommen Huseby-gård. Husebygårdene er gjerne sett i sammenheng med en kongelig administrasjonsordning med sete for kongelige ombudsmenn, og med røtter tilbake til førkristen tid.(49)

Kulisteinen som gjerne kalles Norges dåpsattest, inntar en helt spesiell posisjon som vitnesbyrd om tidlig kristen tro i landet vårt. Ifølge runeinnskriften på bautasteinen skulle kristendommen ha vært 12 vintrer i Norge da steinen ble reist nær tunet på gården Kuli. På steinen står det å lese at: «Tore og Halvard reiste denne steinen etter (Ulvljot)... Tolv vintrar hadde kristendomen vori i Noreg...».(50) Tidfesting av bautasteinen har vært litt omdiskutert, og den er satt i forbindelse både med Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav den hellige. De fleste ser nok likevel for seg en datering til tidlig 1000-tallet som mest sannsynlig. Steinen viser i alle tilfeller at folk på Kuli og Edøy tidlig gikk over til den nye tro og forholdt seg til det kongelige påbud som ble gitt i forhold til ny religionsutøvelse. Dette kan også tyde på at kongens trofaste menn satt sentralt på Edøy og Kuli på dette tidspunktet og at gårdene tidligere ble krongods. Trolig kan dette knyttes helt tilbake til slaget ved Solskjel da Harald Hårfagres satte inn sin mann, Ragnvald Mørejarl til å residere på Møre, etter å ha slått småkongene Huntjov og Nokkve. Edøy forble dermed et sentralt støttepunkt og område i den administrative organiseringen av kyst-Norge i mange hundre år. Dette er nok også noe av bakgrunnen for det senere Nordmørafylke.

Det kanskje mest fremtreende byggverket på Edøy er Edøykirka, steinkirka fra middelalderen. Det monumentale bygget troner i landskapet på et høydedrag nær tunet på Edøygården. Kirka ble trolig bygget på slutten av 1100-tallet,(51) men det er sannsynlig at det også har stått en tidligere trekirke her. Kulisteinen er som nevnt vitnesbyrd om at kristendommen tidlig fikk fotfeste i området. I dag er det stavkirkene våre som gjerne blir sett på som de mest eksklusive og spennende byggverkene fra middelalderen, men dette har sammenheng med at det er så få trekirker som er bevart. I middelalderen var det omlag 900 stavkirker i landet vårt og 271 steinkirker.(52) Med i dette tallet er ikke medregnet alle de stavkirkene som kan være bygget og av ulike grunner ble erstattet av nye stavkirker på samme sted. Stavkirkene inngikk i den lokale byggeskikken på en helt annen måte enn steinkirkene. Bygging av kirker i stein var mer kostbart og ressurskrevende og innebar ekspertise, ofte hentet utenfor Norge. (53) Det måtte ofte innhentes ekspertise utenfra for å få bygget steinkirkene, og det var mer ressurskrevende og kostbart enn å bygge en stavkirke. Steinkirkene framstår med andre ord i større grad som utrykk for status og rikdom enn stavkirkene. (54)Flere har ment at Edøykirka opprinnelig må ha vært ei såkalt høgendekirke, dvs. ei privat kirke/gårdskapell bygget av den lokale stormannen som bodde på Edøygården. Per Halse som har drevet og bodd på Edøygården gjennom nærmere 40 år, er en av de som har forfektet dette synet. Det er også enkelte som hevder at steinkirka på Edøy må ha vært fylkeskirka for Nordmøre, og at det ikke var Tingvollkirka slik den vanlige oppfatningen gjerne er.(55) Det kan også nevnes at opp gjennom årene er det funnet en del mynter fra middelalderen under og ved Edøy kirke.(56) Disse myntene er med å bekrefte den religiøse og økonomiske betydning stedet hadde under middelalderen.

Gjennomgangen av det arkeologiske materialet viser at Edøy og Kuli skiller seg ut som viktige bosetningsområder i jernalder på Nordmøre, og at Edøy, særlig i yngre jernalder/vikingtiden, framstår som kanskje den mest sentrale gården i kystregionen. I tillegg har vi et område i Sunndal, rundt Leikvinområdet, som skiller seg ut med kontakter mot de britiske øyene gjennom en rekke funn av importerte gjenstander og vektlodd. På Røttingsnes, Bremsnes, Frei, Aure og Vinjeøra, kanskje også Kvernes og Rånes, har det også vært mektige slekter som trolig har inngått i et sosialt, religiøst, økonomisk og militært felleskap sammen med Edøy og Kuli. I denne sammenheng må vi også se Sunndal og Leikvinområdet. Samlet kan disse områdene ha utgjort kjernepunktene i et Nordmørarike.

Den makten som ble etablert på Edøy og Kuli i jernalderen ble også videreført utover i Middelalderen med godsdannelse og administrative og religiøse funksjoner. Vi fikk da også et eget Nordmørafylke. Skipsgraven som nå er funnet, viser at Edøy må ha vært sete for en mektig slekt da kong Harald kom seilende med sin flåte fra Trøndelag. Vi kan vanskelig se for oss at de som bodde på Edøy ikke selv deltok i kamphandlingene ved Solskjel. Avstanden mellom øyene er svært kort. Det er nærmest utenkelig å se for seg at det kan ha funnet sted to store sjøslag utenfor ens egen stuedør, uten egen deltagelse. Tvert imot - trolig var folket på Edøy, Kuli og nærområdet rundt, svært delaktige i sjøslagene. Kanskje var det også nettopp koblingen mot Edøy som var grunnen til at sjøslagene fant sted ved Solskjel. Her var de lokale mektige slektene godt kjent. Dette var deres rike. Det er heller ikke utenkelig at småkongen Huntjov kom nettopp fra Edøy, eller hadde en av sine gårder her. Vi kan heller ikke utelukke at kong Huntjov bare var en mytisk sagnkonge som Snorre knyttet til Harald Hårfagres rikssamling. Edøy og Kuli skiller seg likevel ut som de mest sentrale gårdene på kysten av Nordmøre mot slutten av jernalderen, selv om vi ser at det også satt mektige slekter på Averøy og Frei. Begge gårdene hadde også høy landskyld i 1661: den høyeste i Smøla, begge var på 3 spann. (57)

Kan det da være kong Huntjov som ble gravlagt i skipsgraven på Edøy omkring år 860? Det faktum at kong Huntjov ble drept i slaget, og at kong Harald rett etterpå satte inn sin egen mann, Ragnvald Mørejarl, til å styre over Nordmøre og Romsdal, gjør dette likevel lite sannsynlig. Vi vet at enkelte hærførere respekterte og æret sine beseirede fiender, men hvor sannsynlig er det at folket på Edøy fikk anledning til å gravlegge og ære sin døde konge med en rik skipsgrav og en stor gravhaug? Det som likevel kan tale for at folket på Edøy hadde mulighet til å gravlegge sin konge på gården, er at det fant sted et nytt slag ved Solskjel allerede året etter. Dette kan tyde på at Ragnvald Mørejarl kanskje ikke hadde fått så god kontroll på Nordmøre, og at folket på Edøy fortsatt hadde en viss frihet og selvstendighet til egne gjøremål.

Som nevnt er det ikke usannsynlig at Huntjov kom fra Edøy og hadde sin kongsgård der. Det mest sannsynlige etter min mening, er likevel at den store haugen med skipsgraven som nå er funnet på Edøy, ble bygget til minne og ære for en av hans forfedre, kanskje en tidligere konge eller dronning over Nordmørafylke. Dette vil tilsi at skipsgraven trolig er fra tidsrommet ca. 780- 850 e.Kr. Vi kan heller ikke utelukke helt at kong Huntjov bare var en mytisk sagnkonge som Snorre knyttet til Harald Hårfagres rikssamling. Vi vil kanskje aldri få noe endelig svar på hvem som ble gravlagt i skipsgraven, men en mer utførlig arkeologisk undersøkelse vil likevel kunne gi oss enkelte svar på forhold omkring alder og kjønn på den døde og tidfesting av gravleggingen. Forhåpentligvis vil vi også kunne få frem mer kunnskap om selve skipet.

Vi kan også fabulere om hvordan det hadde gått videre opp gjennom historien dersom Harald Hårfagre hadde falt i et av sjøslagene ved Solskjel. Hvordan hadde den videre norske kongerekken da ha sett ut?

1 Årene 863-64 er gjerne trukket frem, men det er stor usikkerhet heftet ved tidfestingen.

2 Harald Hårfagres saga, kap. 10 og 11.

3 Slaget ved Hafrsfjord i år 872 er ut fra en nasjonalromantisk myte regnet som det siste og avgjørende slaget som markerte dannelsen av Norge som et rike. I dag ser historikerne gjerne rikssamlingen som en prosess som varte flere hundre år, og at Harald Hårfagre i første rekke var en vestlandskonge.

4 Harald Hårfagres saga kap. 5-8.

5 Flatøybok, bind 1, 2014:105.

6 Flatøybok, bind 1, 2014:99.

7 På øya Edøy ligger det to matrikkelgårder, Edøy (gnr. 13) og Kyrhaug (gnr. 12). Sistnevnte er trolig skilt ut fra Edøygården i middelalderen, se Berg 1981:90.

8 Vemmestad, Carl Fredrik Wahr-Hansen 2020.

9 Registreringsnummer T.12209, Ringstad 1986:286.

10 Med «storhauger» menes her gravminner med en størrelse på minst 400m3, dvs. ca. 20 meter i tverrmål og 2,5 meter høye. Se Ringstad 1986.

11 Med rike funn er her ment gjenstander av gull eller gjenstander importert fra Romerriket i eldre jernalder og fra de britiske øyer i yngre jernalder.

12 Ringstad 1986:149, dette tilsvarer i utgangspunktet et kubikkinnhold på 400m3.

13 Gravrøysene på Dromnes er ikke nevnt i Ringstad 1986, oversikt over Vestlandets største gravminner.

14 Nicolaysen 1870:161.

15 Ringstad 1986:149.

16 Sørheim 2018.

17 Romfohjella (C.6185), Flatvad (T.4782), Leikvin (T.14039) og Hovin (T.8257-75)

18 Stavik 2016, 2018.19 Stavik 2018:58, Øverbakken på Hol, Kjerkjebakkan på Vennevold og en åker på Torske.

20 Sognnes 2005:185-186. En stor halsring av sølv 555 gram og en mindre armring av gull.

21 Sognnes 2005:186-187.

22 Sognnes 2005:172.

23 Sognnes 2005:161.

24 Hansen 2019.

25 Sognnes 2005: 189.

26 Sognnes 2005:190-191.

27 Harald Hårfagres saga kap. 5-7.

28 Gabler, Engtrø Solem, Nau & Paasche 2020, Ringstad 2020

29 Pettersen 1986.

30 Bendixen 1876:181.

31 Bendixen 1878:211, 1879:118.

32 Gabler, Engtrø Solem, Nau & Paasche 2020.

33 Stafseth 2008, 2009.

34 Den ene armen er ikke avdekket, men en aner begynnelsen på den.

35 Grav Ellingsen 2003, Myhre 2005.

36 Mikkelsen 1974.

37 Myhre 2005, Stafseth 2009.

38 Andrén 2004, Stafseth 2009:15.

39 Gabler, Nau & Paasche 2020. Undersøkelsen ble utført av NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) på oppdrag fra Møre og Romsdal fylkeskommune i samarbeid med Smøla kommune i forbindelse med «Kystpilegrimsleia» og verdiskapingsprosjektet «Ein bit av historia».

40 Gabler, Nau & Paasche 2020:20.

41 Sørheim 2018: 77, 477-78. Antallet båtgraver er noe større enn det som er tatt med hos Sørheim. Malefeten på Hustad, der det er funnet flere båtgraver er m.a. ikke nevnt.

42 Gabler, Nau & Paasche 2020.

43 Gustavson 2020.

44 Nordeide, Bonde & Thun 2020.

45 Paasche 2010.

46 Dybdahl 2005:270-271.

47 Bjørvik 2005:315,325.

1. Berg 1981: 74-75.

49 Kruse, Arne 2020.

50 Berg 1981:92-93, Steinnes 1955.

51 Aslak Liestøls tolkning fra 1956. I en senere tolkning av Jan Ragnar Hagland fra 1998 lyder siste setningen «tolv vintrar hadde kristendommen betra (ting) (um rett) i Noreg». Vaagland 1990.

52 Anker 1997:17.

53 Knagenhjelm 1980:422.

54 Berg 1981: 79.

55 Berg 1981: 79.

56 Fugelsnes 2019. Gullbekk og Sættem 2019: 452-453.

57 Berg 1981: 52

Alterskjær, Kurt 1983: Fornminner på Kuløy. Årbok for Nordmøre 1983. Kristiansund

Andren, Anders 2004: I skuggen av Yggdrasil. Trädet mellom ide og realitet i nordisk tradisjon. I: Andrén, A et a(red.): Studier i nordisk förkristen kosmologi. Vägar til Midtgård 4. Lund.

Anker, Peder 1997: Stavkirkene - deres egenart og historie. Oslo.

Bendixen, B.E 1876: Indberetning om Arkæologiske undersøgelser i 1876. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årsberetning 1876. Kristiania.

Bendixen, B.E 1878: Fornlevninger i Nordmøre og Romsdal. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årsberetning 1877. Kristiania.

Bendixen, B.E 1879: Fornlevninger i Nordmøre og Romsdal. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årsberetning 1878. Kristiania.

Berg, Gudmund Frode 1981: Utviklinga på Smøla fram til år 1700. I: Skjølberg, E. (red.): Smøla Bygdebok bind I. Trondheim.

Bjørkvik, Eilert 2005: Pest og krisetider. I: Aune Kolbjørn (red.): Fosens historie. Fra istid til 1730. Skrifter utgitt av Fosen historielag 7. Orkanger.

Bonde, Niels og Stylegar, Frans-Arne 2009: Fra Avaldsnes til Oseberg. Dendrokronologiske undersøkelser av skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Viking LXXII, Oslo

Dybdahl, Audun 2005: Fra kongsgård til kloster. I: Aune Kolbjørn (red.): Fosens historie. Fra istid til 1730. Skrifter utgitt av Fosen historielag 7. Orkanger.

Dudahl, Audun 2006: Hvem bygde Tingvoll kirke? I: Stige, Morten og Spurkland, Terje (red.): Tingvoll Kyrkje. Gåta Gunnar gjorde. Senter for middelalderstudier. Skrifter nr. 21. Trondheim.

Flatøybok bind 1. Saga Bok AS 2014. Hafrsfjord.

Fugelsnes, Jan G. 2019: Historiske Edøy

Gabler, M., Engtrø Solem, D-Ø., Nau, E., & Paasche, K. 2020: Georadarundersøkelser på Kuli og Edøy. NIKU Oppdragsrapport 27/2020. Oslo.

Grav Ellingsen, Ellen Johanne 2003: Trekantanlegg og stjerneformede anlegg i Trøndelag – et studie av symbolikk og funksjon. Hovedfagsoppgave i arkeologi. Vitenskapsmuseet. NTNU. Trondheim.

Gullbekk, Svein H. & Sættem, Anette 2019: Norske myntfunn 1050-1319. Penger, kommunikasjon og fromhetskultur. Oslo

Gustavsen, Lars 2020: Geofysiske og geoarkeologiske analyser av skipshaugen på Gjellestad. NIKU Oppdragsrapp. 61/2020. Oslo

Hansen, Frid Kvalpskarmo 2019: Mysteriet i vikinggraven. Gemini.no. https://gemini.no/2019/11/mysteriet-i-vikinggraven/

Harald Hårfagres saga. Snorre Sturluson: Norges kongesagaer. Oversatt av Anne Holtmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal. Gjøvik 1981.

Knagenhjelm, W. 1980: Kirker og kirkeliv. I: Schei, N: (red.): Sogn og Fjordane. Bygd og by i Norge. Oslo.

Kruse, Arne, 2020: On harbours and Havens: Maritime Strategies in Norway during Viking age. I: Sindbæk, S. & Pedersen A.: Proceedings of the 18th Viking Congress.

Melgaard, Hilde Marie Sømme 2013: Insulær import i vikingtid - bruksgjenstander eller aristokratiske statussymbol? Masteravhandling i arkeologi. Universitetet i Oslo.

Meling, Trond 2009: Gullringar og glassbeger. – Gåver og alliansar på Nordmøre i eldre jernalder. Årbok for Nordmøre 2009. Nordmøre Historielag. Kristiansund.

Mikkelsen, Egil 1974: Graver og dødekult på Godøy i eldre jernalder. Arkeo 1974. Historisk museum. Universitetet i Bergen.

Myhre, Bjørn 2005: Krossane på Ullanhaug. Døds-sjødno på Sele og Fem dårlige jomfruer på Nordheim. Symboler på Yggdrasil – livets tre? Frå haug ok heidni. Nr.3 2005. Stavanger.

Myhre, Bjørn 2005: Mer om trekantete steinsetninger. Frå haug ok heidni. Nr.3 2005. Stavanger.

Nicolaysen, N. 1870: Tillæg til «Norske Fornlevninger» m.m. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årsberetning 1869. Kristiania.

Nordeide, S.W., Bonde, N. & Thun, T. 2020: At the threshold of the Viking Age: New dendrochronological dates for the Kvalsund ship and boat bog offerings (Norway). Journal of Archaeological Science: Reports 29 (2020)

Paasche, Knut 2010: Tuneskipet: dokumentasjon og rekonstruksjon. Dr.gradsavhandling. UiO

Pettersen, Kristian 1986: Kuløy – senter i går, utkant i dag. Spor 1986, nr. 2. NTNU, Trondheim.

Ringstad, Bjørn 1986: Vestlandets største gravminner. Et forsøk på lokalisering av forhistoriske maktsentra. Magistergrad. Universitetet i Bergen.

Ringstad, Bjørn 1992: Økonomiske og politiske senter på Vestlandet ca. 400-1000 e.Kr. I: Økonomiske og politiske sentra i Norden ca 400 – 1000 e.Kr. Åkerseminaret, Hamar 1990. Universitetets Oldsakssamling Skrifter Nr. 13. Ny rekke. Oslo.

Ringstad, Bjørn 2020: Edøyskipet og kong Huntjovs rike. Du mitt Nordmøre.

Sognnes, Kalle 2005: I bronsens og jernets tid. I: Aune Kolbjørn (red.): Fosens historie. Fra istid til 1730. Skrifter utgitt av Fosen historielag 7. Orkanger.

Stavik, Jarle 2016: Metallsøkere gir nye muligheter: Nye arkeologiske funn fra Sunndal. Nordmøre museums Årbok 2016. Kristiansund.

Stavik, Jarle 2018: Metallsøkere gir nye muligheter, del 2. Handelsstedene i sentrum av Sunndal. Nordmøre museum. Årbok 2018. Kristiansund.

Steinnes, Asgaut 1955: Husebyar. Den norske historiske forening, Oslo.

Stavseth, Terje 2007: Arkeologisk forundersøkelse i forbindelse med reguleringsplan for Edøy Havn – Kultursenter. Rapport – Innberetning. Møre og Romsdal Fylke. Kulturavdelinga.

Stavseth, Terje 2009: En uvanlig stjerneformet røys ved Edøy Havn, Smøla kommune. Årbok for Nordmøre 2009. Nordmøre Historielag. Kristiansund.

Sørheim, Helge 2018: Sentralbygd, tettsted, knutepunkt, by. Bosetningshierarkier og sentraldannelser på Vestlandet fra steinalder til middelalder. UBAS UiB Arkeologiske skrifter 10.

Vemmestad, Carl Fredrik Wahr-Hansen 2020: Kjelklia industriområde. Arkeologisk rapport 2020. Møre og Romsdal fylkeskommune. Molde.

Vaagland, Erling 1990: Edøy gamle kirke 800 år. Jubileumsskrift