Den Trondhjemske postveien gjennom Nordmøre

En vei er en fast strekning som har blitt til på grunn av ferdsel og slitasje eller som er oppkonstruert med murer og lignende. Til alle tider har det eksistert ulike typer veifar og kommunikasjonsårer som ble brukt til ferdsel mellom gårder og byer. En ferdselsåre på land

kan være alt fra stier til oppkonstruerte veier og finnes i dag som ulike veispor i landskapet. De tidligste veiene fremstår i dag som hulveier og var gjerne stier, ride- og kløvveier fra tidsrommet 4000 f. Kr. til 1650. Det ble bestemt av Christian IV i 1624 at den første kjøreveien skulle bygges mellom Kongsberg og Hokksund, og denne strekningen var den første veien hvor det kunne brukes hest og kjerre eller karjol som transportmiddel. Veistrekningen sto ferdig i 1630 og ble kalt Sølvveien fordi ruta hadde forbindelse sølvgruvene i Kongsberg. Deretter har ulike typer av veier blitt bygget frem til i dag og det har vært, for å nevne noen, bispeveier, driftsveier, kongeveier, postveier, hovedveier, bygdeveier, landeveier og til moderne veier slik vi kjenner dem i dag. Postveiene kom i stand i forbindelse med frakting av offentlig post, både som nye oppkonstruerte veier og bruk av eksisterende veier.

Postvesenet ble stiftet den 17. januar i 1647 og det ble i samme år opprettet fast postgang på fire strekninger. Postverket og -rutene ble opprettet for å binde landet sammen administrativt og for å få en hurtiggang i det offentliges brevveksling. De tidligste postrutene gikk mellom Kristiania og København og Bergen, Trondheim og Skien her til lands. Senere ble det også innført postruter mellom Bergen og Stavanger, og Trondheim og Molde. Nedenfor er det satt opp en liten oversikt over den tidligste etableringen av postrutene i Norge.

Før det ble innført faste postruter mellom de største byene i Norge, ble posten sendt med egne bud, og det var de øverste samfunnsklassene som sendte post seg imellom til å begynne med. Disse hadde gjerne stillinger som embetsmenn og andre viktige posisjoner i samfunnet, og posten dreide seg ofte om offentlig virksomhet. Ved innføringen av postrutene ble bøndene som eide gårder langs traseen ansvarlig for å levere posten. Postgangen var i starten uregelmessig og det kunne ta flere måneder før posten nådde frem. Dette kunne skyldes vær- og føreforhold til ulike årstider, postbøndenes pålitelighet, møte med ville dyr og landeveisrøveri. Det ble innsatt egne postjegere på 1700-tallet for å sørge for at posten kom frem til rett tid. Disse kunne dukke opp plutselig og sørge for at postbonden ikke somlet på veien, slik at post ble forsinket. Den store nordiske krig, som Norge var en del av i perioden 1709-1720, gjorde også at post ble forsinket eller stoppet helt opp. Før krigen gikk posten gjennom Sverige, og det ble behov for å opprette en kystrute til å frakte posten fra Kristiania til sentrale steder og byer i Norge.

Det ble ved kongelig resolusjon 13. mai 1785 bestemt at det skulle opprettes en fast postrute mellom Bergen og Trondheim. Anleggelsen av Den Trondhjemske postveien ble startet i 1780 og hele strekningen var fullført i 1804. Veistrekningen ble fylkets første hovedvei med sammenhengende ferdsel til Bergen og Trondheim. Postveien ble bygd etter fransk modell og det typiske trekket for veien er de lange rettlinjede veistrekkene på tvers gjennom terrenget, som ga mange bratte stigninger. Andre særtrekk er veiens bredde på 3,76 meter og dens oppbygning i landskapet. Veien lå høyere enn terrenget rundt. På midten var det en forhøyning for at vannet skulle renne av. Veien ble bygd opp av tørrmur i stein og det som fantes lokalt i naturen ble brukt som fyllmasse, det vil si en blanding av kvister, jord, grus og stein. Selve veidekket besto av grus. Gode grøfter på 1-2 meters bredde avhengig av vegetasjonsforholdene, var også et krav i forbindelse med konstruksjonen av veien. Vedlikeholdet langs veien ble gjort som pliktarbeid av bøndene som hadde gårder langs strekningen. Rodestolper langs veien markerte hvilke gårder som hadde ansvar for vedlikeholdet på en strekning.

I fylket er det totalt 8 kommuner som har en del av postveien som kulturminne og disse strekningene har i 2019 og i sommer 2020 blitt kartlagt og registrert på nytt. Arbeidet har omfattet en visuell overflate-registrering av veien og veirelaterte kulturminner. Målet har vært å vurdere tilstanden og behovet for istandsetting og skjøtsel på veien og kulturminner.

For fylkeskommunen er det av stor interesse å finne ut hvordan tilstanden på veistrekningene er i dag og hvilke som har potensiale for istandsetting, slik at de kan brukes til tur og/eller sykkelveier. Arbeidet er en mulighetsstudie for å undersøke hvordan postveien kan fremmes som kulturminne i fylket. Veitraseen gjennom fylket skal løftes frem som et viktig kulturminne og skape interesse for post- og veihistorie, inspirere til bruk av naturen og gi en god opplevelsesverdi, både lokalt i kommunene og som helhet for fylket. Nordmøre har tre strekninger hvor Den Trondhjemske postveien har vært hovedferdselsåre og flere lokale postveier.

Nordmøre har tre postveikommuner og disse er Gjemnes, Tingvoll og Surnadal. Dette utgjør en strekning på ca. 78 km fra kommunegrensen til Molde, via Stangvik til kommunegrensen til Rindal. På denne strekningen må man krysse to fjorder, Tingvollfjorden og Breifjorden. Fra Molde kommune har postveien gått over Aspåsen og over Heggem i Gjemnes ned til landingsvor i Angvika. Strekningene har flere veitraseer og veirelaterte kulturminner som er verdt å fremheve, både de rettlinjede veiene som er typisk for postveien, og mer sammensatte kulturminner, hvor vei, bru og merkestein er bevart i samme området.

I forbindelse med registreringen er veistrekningene i de ulike kommunene inndelt i parseller hvor det er naturlige knutepunkter. Dette er gjerne et tettsted eller et område med påkobling til andre veistrekninger som går i en eller flere retninger. Ulike typer kulturminner og veitraseer er valgt ut for hver kommune for å gi en variert og helhetlig fremstilling av det som finnes av kulturminner knyttet til postveien. For Gjemnes kommune er det aktuelt å vise veiens linjeføring, da denne er så fremtredende og de lange linjene kan ses fra en ende av veistrekningen til den andre når man er på stedet. Tingvoll kommune har en flott historie om Bekkjen prestegård og en milestein som er verdt å fremheve. På Foksnes i Surnadal er det en fin perle av et sammensatt kulturminne som har et veistykke som har et tydelig oppbygd veilegeme og bru og merkestein samlet på samme sted. Dette utdraget gir til sammen en liten oversikt over hvilke kategorier av kulturminner som er relatert til postveien.

Postveien i Gjemnes kjennetegnes med den bevarte linjeføringen og kommunen er flott turmål for å oppleve og la seg fasinere av disse langstrakte rette linjene. Veistrekningen over Heggem går som asfaltert, moderne vei med intakt linjeføring. På strekningen Hola – Mjøkhaugen – Aspåsen går veien som gruset gårdsvei med ulik veibredde og varierende avgrensning av veien mot omgivelsene.

Gården på Heggem ble brukt som poståpneri og skysstasjon fra 1822 i forbindelse med etableringen av ny postrute. Den gikk på tvers av Den Trondhjemske postvei over strekningen Tofte i Gudbrandsdalen gjennom Romsdalen til Molde, over Heggem og videre til Torvika og Kristiansund. Det var ridende postbud som fraktet posten mellom Kristiansund og Heggem så tidlig som i 1796, så ruten var allerede i god drift da skysstasjonen ble opprettet. De lokale postrutene er omtalt i eget avsnitt. Hovedpostruten har gått videre mot Angvika og med båt herfra til Tingvoll til landingsvoren ved Bekkjen prestegård.

I denne kommunen er også de langstrakte rette linjene bevart i tillegg til merkesteiner, milesteiner og brufundamenter. Siden linjeføringen av veien er vist i bilder for Gjemnes kommune, vil de veirelaterte kulturminnene fremheves for Tingvoll.

Ved ankomst på Bekkjen landingsvor kom man til husmannsplassen som hørte til prestegården. Stedet har fungert som skysstasjon, fengsel og gjestgiveri. Det fikk status som gjestgiveri i 1733 og i 1785 ble det opprettet poståpneri på Bekkjen, og sognepresten ble pålagt oppgaven som poståpner. Vertshuset gikk for å være et mer eksklusivt overnattingssted enn mange andre skysstasjoner og gjestgiverier i området. Himmelseng med kniplingsgardiner, edderdunsdyne og datidens kvalitetsmat bestående av kalvekjøtt og brød bakt med hvete var ikke vanlig innkvarteringsstandard på landet. Stedet skal ha vært svært elegant og vertinnenes høflighetsnivå tilsvarte det som fantes i byene. For landsens vertshus var det mest vanlig å tilby en seng som var laget som en avlang kasse fylt med halm under et ullteppe som liggeunderlag, og som dyne fikk gjesten et lerretslaken og saueskinnsfell. Vertshuset på Bekkjen var i drift frem til 1875, da det ble nedlagt.

Bonden på Bølset gård fikk oppdraget med å være postbonde og fraktet posten fra 29. desember i 1830. En mann som fikk fritak fra militærtjenesten hjalp bonden med postfrakten. Bonden selv ble fritatt for vedlikeholdsplikten med postveien, skyss av reisende og fritak for å være lagrettemann og vakthold av arresterte personer. Bildet over viser Bølset postgård og postveien som går over tunet.

Ved bureisingsbruket på Fjellset står det en milestein i hagen til gårdeier som viser avstanden til Trondheim. Steinen har tidligere stått ved postveitraseen som gikk i dette område. Innskriften er som følger: «170 KM FRA THJEM». Milesteinene ble satt opp langs postveitraseen for å vise avstanden mellom steder og er en del av veiutstyret til postveien. Veiutstyr er definert av Statens vegvesen som «utstyr som har direkte tilknytning og betydning for veien».

Noen steder har flere veirelaterte kulturminner konsentrert til et og samme sted, og gir et helthetlig og sammensatt inntrykk av postveien. Slike skatter bør fremheves og synliggjøres som et helhetlig kulturminne og går gjerne under det som Statens vegvesen definerer som et veihistorisk miljø; det vil si «områder hvor veiminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng». I Surnadal kommune er det et slikt veihistorisk miljø.

Kommunens flotte veihistoriske miljø ligger på Faksnes og er sammensatt av et veistykke som er tydelig oppbygd og fremtredende i forhold til åkeren rundt, en steinhellebru med oppsatte steiner som gjerde og en merkestein med brunavn og årstall. Veien har en veikropp som er kraftig oppbygd og har stabbestein langs veikanten på begge sider i ca. 30 meter i nordøstlig retning. Veiens flotte fremtoning midt på åkeren er en opplevelse i seg selv og over elva er det anlagt en bru med kraftig steinkar bygd opp av flate steiner.

I dette veihistoriske miljøet står merkesteinen på sørlig side av vestre kant på brua og den har innskriften «Faxnes bro 1860». Innskriften er nokså utydelig og vanskelig å lese, men den har vist brunavnet og årstallet for brua.

Nordmørskommunene har mange flere flotte kulturminner og veitraseer å by på. Disse som er presentert her viser noe av variasjonen i veirelaterte minner som finnes langs en strekning. På Nordmøre har det også vært lokale postruter som har kommet inn på Den Trondhjemske postveien. Vil også kort nevne noen av disse her, da de er med på å utgjøre det veihistoriske miljøet på de stedene den lokale postveien møter hovedpostruta mellom Bergen og Trondheim.

For å få jevnlig postgang fra Trondheim til Nordmøre og Romsdal futedømme, ble det i 1665 spørsmål fra stiftamtmann Reinholt von Hoven om egen postrute til disse områdene. Vedtaket om opprettelse av postrute til Møre kom 25. desember 1694, og ble kalt for Romsdalsruta. Det ble bestemt at posten skulle gå hver tirsdag når posten var kommet inn fra Kristiania. Den mest benyttede ferdselsåren til Trondheim ble brukt som postrute og den gikk via Skei i Surnadalen og Orkdalen. Ruten Surnadal - Kristiansund, Fosna, gikk fra Skei over Nordmarka til Holten i Bøverdalen. Deretter over fjellet til Botn i Valsøyfjorden og videre til Otnes, så sjøveien om Aresvik – Hals – Jørgenvåg – Gløsvågen og tilslutt til Fosna. Disse nevnte stedene var også postgårder og avstanden mellom gårdene var fra 0,5 til 1,5 mil. Denne ruta var i drift frem til 1710, da ble det anlagt ny lokal rute som gikk om Bekkjen på Tingvoll. Stedet var et knutepunkt for fordeling av post til og fra Molde og Fosna. Det gikk hele 50 år før det ble en fast ordning på postgangen mellom Møre og Trondheim.

På Heggem i Gjemnes kommune kom den lokale postveien inn på postruten til Den Trondhjemske postveien fra Torvik. Post som skulle til Kristiansund ble fraktet fra Heggem til Torvika og videre herfra med båt. Når været var for hardt til å komme forbi Freiøya, ble posten fraktet til lands over veistrekningen Frei – Bolga på øya. Denne veien ble bygd i 1820 for å gjøre det lettere og raskere å transportere posten over øya.

Etter kartleggingen og registreringen arbeides det med å finne ut hvilke typer av muligheter som finnes for postveien som kulturminne og for nærmiljø og lokalhistorie. Prosjektet er en mulighetsstudie som er en del av det større prosjektet «Ein bit av historia» og kartleggingen har blitt brukt til å undersøke hvilke steder som kan tilrettelegges for lengre turer. Vurdering av veiens tilstand og behov for skjøtsel og istandsetting er også en viktig del av dette arbeidet, for å lage en plan på hva som kreves av ressurser, som økonomi og arbeidskraft, slik at veien blir klar for bruk av vandrere og syklister.

Prosjektet er også ment å fremme Den Trondhjemske postvei som et av Norges lengste kulturminner og det det har å by på av muligheter til å oppleve lokalhistorie, kultur og natur.

Brakstad, Edvard (1975): Skysstasjonar og vertshus. I Bygdehistorie for Tingvoll og Straumsnes. Band II. Tingvoll sogelag og Straumsnes Bygdeboknemd

Berrum, Hans (1902): Norges posthistorie 1647-1719. Kristiania MCMII J. W. Cappelen (1906): Norges posthistorie 1720-1814. Centraltrykkeriet Kristiania

Bissarch, Ingrid: General av adelsslekt. Reinholt von Hoven. I Adresseavisen, nett: https://www. adressa.no/nyheter/trondheim/byens_gater/article832427.ece [Lesedato: 7.06.20]

Hans, Hyldbakk (1957): Skyss, gjestgiveri og postføring. Bygde- og ættesoge for Surnadal – b. I (1965): Bølset. Gards- og ættesoge for Tingvoll III. Tingvoll Sogelag

Jacobsen, Kjersti (2003): Forskning på gamle vegfar. Case study: Fortidens ferdsel på Andøya. Hovedfagsoppgave i arkeologi. Universitetet i Tromsø. Våren 2003

Møyner, Kari (1994): Gamle veger og vegfar. Bruk – vern – vedlikehold. DN-håndbok 5. Direktoratet for naturforvaltning. Trondheim

Nordstrand, Ingemar (1996): Postvegen. Bergen-Trondheim. Det Norske Samlaget. Oslo

Postvegen Stavanger – Bergen – Trondheim. Rettleiar for skjøtsel, vedlikehald og restaurering. Norsk vegmuseum, Statens vegvesen. 2019.

Vegen i landskapet. Om vakre veger. Statens vegvesens rapporter. Nr. 300. Vegdirektoratet.

Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen. Miljø. Februar 2014.

Vegminner i Møre og Romsdal fylke. Veghistorie i Norge – med hovedvekt på tidsrommet 1537-1960. Statens vegvesen Møre og Romsdal, 2001

Williamsen, Kristian M. (1986): Posthistorie. Kulturhistorie for Frei. Sosialomsorg og samferdsel. Redigert av Odd W. Williamsen. Hefte 3. Frei kulturstyre