Utpågang – nattevisitas – romantikk i gamle dager

En forlovelse ble inngått med fem vitner samt presten. Deretter skulle det bli lyst ut tre ganger fra prekestolen. Kirken og loven så med mishag på at man flyttet sammen eller besøkte hverandre før man var ordentlig gift, men fra gammelt av var det håndfestingen som gjalds. Så langt opp i tid kunne man tross alt treffe på par som bare var forlovet, men som levde i lag.

Men loven og kirken fikk etter hvert bukt med slike folkelige tradisjoner. De trolovede skulle ikke treffe hverandre offentlig før de var gift. De lot som de ikke så hverandre. I dølgsmål var det imidlertid langt mer romantisk straks presten og øvrigheten ikke var vitner. Jentene lå gjerne på stabbursloft og høyloft om sommeren og her sto gjerne gluggen åpen til lufting. Den utkårede besøkte så kjæresten i lønn og dette var vanlig praksis lenge. Dette fenomenet har mange ord: utpågang, nattefrieri, nattelauperi og sikkert flere. Det var ikke nødvendigvis så veldig hemmelig at et besøk skulle skje og kanskje fulgte enkelte ekstra godt med også, forsmådde friere for eksempel. Slik kunne sko, klær eller stigen en kom seg inn med forsvinne i løpet av natten til allmenn latter.

En historie som har gått i undertegnedes slekt forteller om en mann som gjerne skulle besøke sin utkårede. Om de var forlovet enda «seier soga ingen ting om», det var ikke så uvanlig å gå på utpågang før man forlovet seg heller. En hjelpsom venn fortalte nattefrieren akkurat hvilket vindu han skulle klatre inn gjennom og allerede tidlig på kvelden lå han klar i sengen til den heldige som skulle få besøk med klærne fint brettet sammen på en stol ved siden av. Det frieren ikke visse var at det den hjelpsomme vennen med vilje hadde pekt ut feil rom og etter mørkets frambrudd var det mann som kom og skulle legge seg i sengen i stedet. Kanskje var han inneforstått med peket for han brettet også pent sammen klærne sine på toppen av den andres og deiset naken ned i senga.

Den bortnarrede utpågangeren spratt opp i forferdelse og treiv til seg skjorten han trodde var sin fra stolen og sprang ned trappa for å komme seg unna. Sengens eier etter mens han ropte «kom tebakers med skjorto mi!». Nede i gangen løp frieren seg på en tjenestejente med et talglys og ramlet over ende slik at talglyset tente på den nevnte skjorta og med brennende skjorte fortsatte ferden videre ut på gårdsplassen før den endte i brønnen for nødvendig brannslokking.

Det fantes et eget ord for når en ble dratt etter fjøsgolvet, «skampaldraging» som en nattefrier også kunne bli utsatt for. A. Skrondal skriver om dette og andre skikker i en gammel artikkel i Nordmøre historielags årsskrift og bemerker at «Å vera på friarfot var i det heile ikkje so trygt».