Iskremfabrikken på Skøyen

Aftenposten hadde en liten notis 6. juni 1928 om "Iskrem-mannen". Han hadde oppsøkt avisen med en metallkoffert full av iskrem og begre av pergament-papp, og små treskjeer å spise den med. Og han hadde bare kalt seg "Iskrem-mannen". Han gikk fra kontor til kontor og til ulike forretninger med denne kofferten for å demonstrere hvor god iskremen var og fortelle hvor hygienisk og appetittlig behandling iskremen nå fikk. Kan dette vært iskrem-pioneren Richard Vatn som gjorde det første salgsfremstøt for industriell iskrem i Oslo?

Det vet vi ikke, men det er ikke usannsynlig. På denne tiden fikk industriell produksjon av iskrem fotfeste i ganske liten skala over hele landet. Frogner Iskrem ble grunnlagt av Richard Vatn (1890-1970) fra Tingvold. Han var meierimann med fortid som bl.a. bestyrer av Kne meieri fra 1915 til 1920. Etter 1920 ble han en foregangsmann innen iskremfabrikasjon i Norge, og mangeårig formann i Norske Iskremfabrikkers Landsforening. I 1947 hadde denne foreningen 22 medlemsfabrikker over hele landet.

Frogner Iskrems første adresse var Eckersbergs gt 24 på Frogner. I 1936 ble det bygd en ny fabrikk i Hoffsveien i det som da var industriområdet Skøyen. Industriarkitekt Wilhelm Kielland, som også bl.a. tegnet nybygget til Kiellands Dropsfabrikk og AFI på Tøyen, tegnet et toetasjes bygning som ble oppført i rød tegl.

Rich Vatn søkte i 1937 om å få starte margarinfabrikk i bygget andre etasje. Det var ledig kapasitet, og med margarinproduksjon ble fabrikken mindre sesongavhengig. Det er uvisst om margarinfabrikken kom i gang i noe omfang. Navnet Hoff Fabrikker knyttes i alle fall til samme adresse fra ca. 1940, med Vatn og senere hans sønner i ledelsen. Hoff Fabrikker spesialiserte seg på sukkervareprodukter til andre konditorier og kakefabrikker. Om den også produserte margarin må det ha vært i en kort periode.

Frogner-is var ett av mange varemerker på iskrem som eksisterte i årene før og etter 2. verdenskrig. Med to pingviner i logoen ble det markedsført ulike pinne-iser med vanilje, sjokolade, nøtter og krokan. Navn som Polarpinne ble innarbeidet i kiosker og butikker. Bildet over viser at en pinne kostet 15 øre i 1938, og var populært på høytidsdager som 1. og 17. mai.Iskrem var primært en sommersesongvare.

Utover på 1950-tallet ble meierienes Diplom-Is mer og mer dominerende. Fabrikker utenfor det mektige meierisamvirket forsøkte å møte konkurransen gjennom samarbeid og ved styrke i større private næringsmiddelindustrier. For Frogner-Is ble Nora Fabrikker den mektige partner rundt 1950. I 1954 omtales fabrikken i Hoffsveien 17 som Nora Is - Frogner Is.

I 1965 ga imidlertid Nora opp iskremproduksjonen i konkurranse med meieriene, og solgte denne divisjonen til Fellesmeieriene. Produksjonen på Skøyen ble etter hvert flyttet til meierianlegget i Schweigårdsgate, der produksjonen av Diplom-Is for Østlandet ble samlet.

Etter at fabrikken ble lagt ned ble bygningen påbygd med to etasjer og omgjort til kontor. I 2017 ble den revet for å gi plass til et nytt næringsbygg. Det sto ferdig vinteren 2018/19 under navnet HoffX.

Produksjon av iskrem ble startet som håndverk av bakerier og konditorier, og gradvis industrialisert. Flere har utropt seg selv til og vært nevnt som landets første iskremfabrikk. Manger Meieri i Bergen skal ha vært landerst første iskremfabrikk som drev med "moderne kullsyrefrysing etter amerikanske metoder." Aftenposten rapporterte i august 1927 fra Bergensutstillingen hvor metoden ble demonstrert og iskremen ble en stor suksess. Samtidig må slike tanker vært på gang i Oslo.

Etter 2. verdenskrig ble iskrem et viktigere produkt, også for meieriene som en måte å få avsetning på fløte i sommerhalvåret. Gjennombruddet for hjemmefrysing av matvarer på 1950-tallet åpnet også for et større marked av iskrem. Meierienes Diplom-Is ble dominerende, selv om mange mindre private merker også hadde gode regionale fotfester, som Drammen-Is, Trønder-Is, Isbjørn-Is osv. I Kristiansand startet fabrikken Hennig-Olsen i 1960, og denne skulle bli værende som den eneste store konkurrenten til meierienes fabrikker.