Jula ombord

Hvaler har alltid vært en sjømannsbygd. Mang en sjømann har tilbragt jula til sjøs. Deres beretninger om julefeiringen om bord er ganske sammenfallende, og sjømannsjula har endret seg lite de siste hundre årene.

Julaften samlet besetningen seg til felles bespisning i messa eller salongen. Offiserer og mannskap spiste til daglig hver for seg i adskilte messer, men julaften samlet de seg for felles bespisning. Kapteinen serverte gjerne en juledram og deretter var det julemiddag. Maten var tradisjonell norsk julekost. Etter middag gikk man tilbake på jobb eller man trakk seg tilbake på lugaren. Lå skipet til kai var det mange som gikk i land. Da besøkte man gjerne sjømannskirken som også arrangerte juletrefest i romjula.

Om bord i redningsskøyta Storebrann. Åge Jacobsen fra Skjærhalden jobbet på redningsskøyta som maskinist en kort periode på 1950- tallet. Den lå stasjonert i Mandal. De pyntet et juletre og spiste god... Foto: Åge Jacobsen

Messa eller salongen ble pyntet til jul. Det kunne være girlandere og glitter. Hadde man tilgang på juletre ble det pyntet, ofte med norske flagg. Lugaren ble sjelden eller aldri pyntet til jul. Hadde man en kone om bord, enten som mannskap eller som gjest ble det gjerne pyntet litt på lugaren også. Det fantes ordninger der rederiet bidro med deler av reiseutgiftene for familie som kom på besøk. Bjørg forteller hvordan hun og hennes mor tilbragte julen om bord sammen med hennes far som var kaptein.

Gaver og telegrammer

Etter middagen ble det delt ut brev og telegrammer. Mang en sjømann har gitt uttrykk for lengsel hjem i jula. Gledelig var det derfor å åpne brevene hjemmefra. Deretter kunne Velferden komme og dele ut pakker fra lag og foreninger. Dette var en ordning som opphørte på midten av 1980- tallet. Man sendte også brev og telegram hjem, men sjelden eller aldri julegaver. Telegram med fast tekst var rimeligere å sende enn tekst man forfattet selv.

I en stue på Skjærhalden sitter en mor og hennes barn og skriver julekort som de dekorerer så flott. De skal sendes til pappa som er ute på de syv hav. Året er 1928. Sigrid skriver at hun ønsker seg en dukke. Men der han var nå, i New Foundland, er utvalget dårlig og dyrt, så det er nesten bedre å kjøpe en hjemme. I 1935 er alle de fem barna flinke til å skrive brev til pappa. Selv lille Knut på fem år tegner det han ønsker seg aller mest, en lekebil. Gunhild ønsker seg en badedukke. Den ble kjøpt i Japan. Sigrids ønske om kjoletøy av silke, var kanskje ikke så lett, fordi det var høy tollavgift på slikt. Noen julegaver fra båten kunne man ikke forvente, men en gang ut på sommeren ble det «jul» igjen når pappa kom hjem.

I tillegg til brev og telegrammer kunne man få tilsendt aviser og ukeblader. Det var sjelden man fikk tilsendt gaver. Ulike foreninger lagde eller kjøpte gaver som ble delt ut til sjømenn. På merkelappen kunne det stå: «Til den høyeste gutten om bord» eller «Til den lyseste gutten om bord». I 1965 feiret den 19 år gamle Uno Martinsen fra Kråkerøy julaften til sjøs. Uno var mørk i håret og etter måneder om bord var han blitt solbrun i huden. På denne tiden jobbet det en rekke spanjoler om bord på skipene. På tross av dette var det Uno som fikk gaven med merkelappen «Til den mørkeste gutten om bord». Han fikk hjemmestrikkede strømper.

Foreningen Fiskerjenten på Asmaløy var en av mange foreninger som sørget for julegaver til sjømennene der ute på havet. De hadde utlodninger slik at de fikk penger til å kjøpe inn gaver. Men de strikk... Ragnar Bjørck
Herman Antonsen seilte ute som hvalfanger på 1950- og 60- tallet. Skjegget isolerte godt for kulda. Foto utlånt av Herman Antonsen

En hvalfangers jul

Etter middagen fikk de gave fra rederiet, en emaljert skje med rederiets emblem. Marianne Antonsen.

Herman Antonsen (f. 1925) fra Skjærhalden feiret jul om bord i hvalbåter 15 – 16 ganger i løpet av 1950- og 60- tallet. Datteren Marianne forteller at savnet etter faren som ikke var hjemme på julaften var stort. Det ikke var så mye julefeiring ombord forteller Herman. Det ble tidlig sendt telegram fra hvalbåtene og hjem. De fikk et standard telegram, der de kunne velge mellom ferdige fraser av julehilsener. For eksempel: Til deg min kjære, og våre små vil mine tanker i aften gå. De mottok brev hjemmefra, kanskje også aviser og ukeblader, men ikke gaver. En tankbåt kom ned fra Cape Town og leverte posten.

Stuerten sørget for stemningen ombord ved å pynte opp med litt girlandere og norske flagg. Middagen var tradisjonell norsk julemat med ribbe og tilbehør. De fikk også en akevitt. Det var 17 – 18 mann om bord på hvalbåtene, og de gikk på skift. De fanget hval til kl. 12 på julaften. Da stoppet fangsten og sjømennene pyntet seg til middag. Var det bra vær kunne de ligge og drive den stunden. Men var det dårlig vær måtte båten «ligge på været» og mannskapet gå på skift for å styre. I Sørishavet var det sommer på denne årstiden, det vil si mildt, ikke så kaldt, men med store isfjell.

Kl. 2 lysnet det av dag og mannskapet gjorde seg klare til fangst igjen. De andre juledagene foretok de seg ikke noe spesielt. Kun på nyttårsaften hvor de stoppet litt opp og fikk en bedre middag.

En sjømanns jul

Lå skipet til kai måtte Roger jobbe. Han var pumpemann og satt i kontrollrommet. De andre gikk gjerne i land og feiret kvelden på bar. Foto utlånt av Roger Skjelbred.

Roger Skjelbred (f. 1953) fra Skjærhalden jobbet som sjømann fra 1969 til 2006. Han feiret jul ombord 24 ganger. Hjemme sørget kona for julefeiring med barna. På julaften ble det servert ribbe. Dagen før eller etter ble det gjerne servert lutefisk. Til å begynne med fikk de også akevitt til, men de senere årene ble det forbudt med alkohol. De første årene var det egen offisersmesse, underoffisermesse og manskapsmesse. Til jul samlet alle seg i dagligstuen og spiste sammen, unntatt de som var på vakt. Senere ble det felles messe for alle.

De fikk julemat hele romjula. Nyttårsaften ble feiret som hjemme. Seilte de langs norskekysten sendte de noen ganger opp raketter. Da avklarte de med hovedredningssentralen i Bodø i tillegg til å skru av fallskjermen på nødrakettene. De sendte ikke rakettene opp i lufta, men bortetter langs vannet. Når de sendte telegrammer hjem fikk de en liste med ferdige tekster å velge mellom. Julekort hjemmefra fikk de i første havn de var i før eller etter jul. De verken mottok eller sendte gaver hjem, men kona til Roger sendte ham gjerne en bunke med Vi Menn.

Den 16 år gamle førstereisgutten Roger Skjelbred i 1969 på oljetankeren «Beauregard». Foto utlånt av Roger Skjelbred.

De kunne få gaver fra Velferden, men det tok slutt på midten av 80- tallet. Første jula Roger var på sjøen var han 16 år gammel. Han gikk på lugaren for å åpne gavene fra Velferden, for han ville være alene da han gjorde det. Han gleda seg veldig, men gavene stod ikke til forventningene. Han fikk en oppblåsbar kleshenger og Donald Ducks store juleshow. Da lengta han hjem. De hadde juletre hvis de fikk tak i det. Det ble pynta med kuler, glitter og norske flagg. Ellers ble dagligrommet pynta med glitter. Lugaren var fri for julepynt. Lå de til kai kunne det hende de overvar andakt i sjømannskirken. Det var ikke andakten selv som var målet for besøket, men å veksle penger, lese aviser og treffe andre mennesker.

Tusen takk til Uno og Else Marie Martinsen, Marianne og Herman Antonsen, Roger Skjelbred og Åge Jacobsen for all informasjon, samt utlån av bilder og kilder.

Share to