Greide Tank etter dette å vende tilbake til sine forretninger, som besto av ustrakt trelasthandel med kontroll av alle ledd i verdikjeden? Ikke bare. Tross politisk mistenkeliggjøring og utskjelling fortsatte Tank i politikken, og ble valgt til Stortinget i to perioder.
I den siste, 1821, oppnådde han å bli stortingspresident. Vervet varte en uke av gangen. Heller ikke nå unngikk han ubehageligheter. Tilhørerne på galleriet lo. Motstanderne mente at Tank gjorde en dårlig figur, var uskikket og manglet logisk forståelse av sakene.
Da det ble diskutert å la kongen utnevne en president for hele perioden, bemerket noen at atskillig talte for det etter å ha hørt Tank. Det var på ingen måte positivt ment. Like subjektivt ble det pekt på at Tank førte et pent språk, selv om han snakket utydelig. Var det glemt at han i sin første sesjon ble sett på som en av stortingets beste talere uten manus, og at han hadde en velutviklet evne til å debattere, gjerne med sterke språklige virkemidler? Forretningene er godt dokumentert i Tanks velbevarte arkiv, som ennå finnes i hans bolig Rød ved Halden.
Som del av handelshusarkivene i Halden er papirene oppført på den norske dokumentarvlisten i Unesco. Dessverre er det mer sparsomt med politiske papirer, men et notat viser at han forsøkte å gjøre det beste ut av posisjonen som rikets nummer to.
Vi er i den gamle Stortingssalen. Tank sitter på presidentplassen, reiser seg, og sier, kanskje litt hest: «Mine høystærede herrer! Forvisset om at det grunnlovsmessige antall medlemmer er til stede, gir presidenten seg den ære å erklære tinget lovlig satt, og vil forretningene få begynne». Så kommer hans huskeliste for forretningsorden og formuleringer for å lede debatten: Saksreferat, voteringsrekkefølge, om å gi ordet, forslag og hviletid, med målet: «Presidenten ville ta seg den frihet, hvis ingen av representantene ytret seg mot, å forsøke ved votering på korteste måte å få et resultat». Endelig, «Såfremt man kan anta denne sak for å være utdebattert, vil presidenten ta seg den frihet å undergi den votering.» Og avslutningen; «Da intet videre er i Tinget å foreta, så gir presidenten seg den ære å erklære tinget hevet (eller møtet hevet) og neste møte vil ved oppslag tilkjennegitt».
Pustet han lettet ut, eller gledet han seg til neste kamp fra representantplassen?
