Kjonehåre

Ei kjone er et tørkehus som ble brukt til tørking av korn før maling og spiret korn (malt) i forbindelse med ølbrygging, dessuten til tørking av lin. Toetasjes lafta kjoner var utbredt på Østlandet. Kjona på Folkenborg museum kommer fra gården Melleby ytre i Eidsberg.

I første etasje fyrte man opp i en stor steinovn uten skorstein. Selve tørkeprosessen foregikk i etasjen rett over ovnen. På en tømret ramme ble det lagt ut tett med tynne stokker. Over disse ble det lagt ei «håre»; en grovvevd matte. Oppå denne ble det lagt korn eller lin som skulle tørkes. Varm luft steg opp gjennom kornlaget, og røyken hadde også innvirkning på ølsmaken.

Kjonehåra ble vevd av hestetagl, kuhalehår og grisebust. Folkenborg museum har redskap som ble brukt når håra skulle lages; blant annet håndtein, hespetre, bustegarn og selve veven.

Jørgen Dahl (1876-1959) skrev ned opplysninger om veving av kjonehåre: «Veven står oppsatt med vevnad til «tjone-håre». Renninga er garn av hestetagl og kurompe. Veften (islett) er garn spunnet av grisebuster. Å spinne garn av tagl og grisebust var engang meget almindlig. Garnet bruktes ikke bare til å veve tjonehåre av. (Tjonehåre var det som man tørket kornet på.) Men tagl og bustegarn bruktes mye til julingsreip og kjøretømmer på hestene. Disse kjøretømmene sleit hardt på vottene. Men de blev aldri våte. De var tørre støtt, sa de gamle.

Den siste som kunne spinne bustegarn her i distriktet var Marthe Berget ved Dynjan (…) Så seint som våren 1884 spant hun både tagl og bust for Tollef Olsen Dahl. Det sies at hun spant busta på handtein, og at hun først kokte busta i skarp oskelut, og tok busta like fra den varme luta etter som hun spant. Den siste tjonehåre av bustegarn blev vevd på Dal i Hærland i 1884.»