Tryvannstårnets mange liv

Hangen til å komme seg til skogs tiltok for Christianias kondisjonerte i takt med at industrialiseringen gjorde sitt med byluften etter 1850. Etter hvert ble det et mål å få folk av alle lag ut i skauen for helbred, avslapping og fysisk fostring. Skytterlag ble til idrettslag, og turistforeningen ble dannet for å hjelpe folk opp og ut. Mot slutten av 1800-tallet var det polarheltene med Nansen i spissen, og vinterindrettsheltene med skihopperne på toppen som satte heltestandarden og inspirerte folket til å finne frem sin indre Birkebeiner.

Thomas Heftye er ikke bare en fasjonabel gate på Frogner. Han var «bankier og friluftsmann» - en av Christianias rikeste som også visste å dele godene. Han elsket friluftsliv både rundt hovedstaden og langt til fjells. Da han døde i 1884 hadde han sørget for at Turistforeningen, som han startet, fikk Eidsbugarden som port til Jotunheimen, og at hovedstaden fikk både Østmark og Nordmark: Hans «jaktslott» Sarabråten i Østmarka, og Frognerseteren og Tryvann i Nordmarka ble kommunalt gods takket være Heftye.

Friluftsliv og marka var dermed ikke bare en ide og et ideal for de kondisjonerte. Hele marka-kulturen som Oslo er så preget av ble et felleseie, også helt bokstavelig. Heftye passet også på å lage et passende turmål: Et tårn. Det er det eldste trikset i boka: Vil du ha besøkende – bygg et tårn. Folk elsker tårn, og vil komme seg på toppen for å nyte utsikten, eller bare fordi det er der! Det første Tryvannstårnet ble bygget i 1867 av Thomas Heftye. Det finnes ikke bilder av det, men en flott tegning viser et luftig byggverk med tre utkikksplattformer som man kunne klyve opp på med stiger.

Det andre Tryvannstårnet sto ferdig i 1884, samme år som Heftye døde og overlot tårn og grunn til kommunen. Det nye tårnet var også bygd av tre, hadde tre plattformer og lignet det første, også på den måten at det ikke var værbestandig og forskånet fra forråtnelse – i 1924 var det blitt så skrøpelig at det ble revet. Debatten om hva kommunen skulle gjøre gikk høyt i de trange økonomiske tidene. Men for Oslo-folk var det alt blitt et innarbeidet must: Det må da være et tårn på Tryvann!

Endelig i 1933 sto et nytt tårn ferdig, med en øvre plattform 18 meter over bakken. Nedfallstømmer etter en stor storm og ekstrabevilgninger til nødsarbeid bidro til å realisere nybygget innenfor skrøpelige kommunebudsjett i Aker og Oslo. Det var storebror Oslo som måtte bidra mest. Det nye tårnet var inspirert av middelalders borg-byggeskikk, og det noe massive inntrykket unngikk ikke en viss debatt og en del kritiske røster. Men i hovedsak var både pressen og folket igjen begeistret, også ved tanken på at tårnet bare var ett ledd i opprustingen av Tryvann til et vintersportssted i verdensklasse, med skøytebane og alpinanlegg.

Etter 20 år begynte også dette tretårnet å bli merket av råte. Da jubelrusen under OL i 1952 hadde lat seg turte man å innrømme sannheten: Tårnet var livsfarlig og måtte stenges og rives! Samtidig kom den nye tid med nye krav – og finansielle muligheter: Kombinasjonen NATO og NRK fjernsynet skulle bringe Tryvannstårnet opp til nye høyder – både bokstavelig og billedlig talt.

Det er kanskje ikke helt tilfeldig at Tryvannshøyden ble et teleteknisk sentrum i Norge da det trådløse fikk sitt gjennombrudd på 1920-tallet. Det skjedde i regi av Telegrafverket, som på den tiden var ledet av en viss Thomas Heftye! Dette var altså ikke tårnmannen selv, men sønnen, som hadde gjort både offiser og teleingeniør av seg og blitt sjefen for det hele i 1905.

Heftye jr. hadde trolig trådt sine barnesko rundt Tryvann, og var blitt friluftselsker som sin far. Telegrafverkets trådløs-satsing fikk da også tilfeldigvis Tryvann som hovedbase, trolig mest fordi den lå høyt og fritt over hovedstaden, med fri sikt til fjellheimen i vest og nord, og helt inn mot svenskegrensen i øst. Den første senderen som ble satt opp for prøvedrift av radio i 1923 ble plasser i Telegrafverkets anlegg på Tryvann – ikke langt unna tårnet, som da fortsatt bare var et utkikkstårn for turister, og tidvis i tørre perioder for brannvakta som speidet utover Nordmarka for å varsle tilløp til skogbrann. (Denne funksjonen ble også videreført i det nye tårnet)

Da regulære radiosendinger kom utover på 1920-tallet ble mellombølgesenderne plassert midt i byene, før de fikk egne sendere som ikke nødvendigvis trengte å ligge på fjelltopper. Oslos radiosender ble flyttet til Lambertseter i 1929. Men i 1950-årene kom en ny tid i kringkasting: Radio skulle over på FM-båndet, og ikke minst: Fjernsynet var på vei! FM og fjernsyn trengte et helt nytt sendenett, og nær 50 høytliggende hovedsendere over hele landet måtte til, sammen med en rekke understasjoner.

Samtidig var radiolinjer blitt et avgjørende hemmelig våpen i den kalde krigens opprustning. NATO-landet Norge lå strategisk til på alle vis, og hver en nut ble vurdert med stor militær interesse av alliansens radioteknikere. Selv om det foregikk under stort hemmelighetskremmeri var det ikke til å skjules at det dukket opp tårn og andre utvekster på landemerker som Gaustatoppen eller på fjelltopper på Helgelandskysten.

En annen hemmelig operasjon som pressen fikk snusen i var Tryvannstårnet. Forsvarets egen arkitekt, P.A.M. Mellbye holdt tett da han ble spurt ut av VG i 1958, og heller ingen andre ønsket å si noe. Heldigvis for hemmelighetene kom fjernsynet, og behovet for høye tårn. Nå kunne katten komme ut av sekken: Det skulle bli et nytt Tryvannstårn, over 100 meter høyt, av moderne betong, og selvsagt: Med utkikksplattform på toppen – åpent for publikum! Å kalle dette et kringkastingstårn gjorde at man kunne legge lokk på NATO-hemmelighetene. Samtidig var det gunstig for statsfinansene at militæralliansen var såpass interessert i tårn at finansieringen ordnet seg greit.

(Dessuten var det greit å slippe å late som at tårnet ikke eksisterte. Det er en kuriositet med mange andre slike tårn, bl.a. British Telecoms tårn midt i London – det eksisterte ikke offisielt før utpå 1990-tallet, til tross for at det lå temmelig sentralt og godt synlig, og dessuten også hadde en utkikksplattform for publikum.)

Byggingen av det nye Tryvannstårnet startet i 1960. Det skulle bli 118 meter høyt, i tillegg til seks etasjer under bakken som et solid fundament for den slanke betongkroppen. Et servicebygg på bakken hørte også med, med kontorer og tekniske rom, foaje og publikumsmottak. Den øverste av åtte etasjer, som hang som ringer midt på tårnet, rommet publikumsgalleriet, 60 meter over bakken, med store vinduer mot 360 graders panorama. Denne opplevelsen skulle sikre tårnets rolle som publikumsmagnet og felleseie. Landets raskeste heis fraktet folk opp, og i sommerhalvåret kunne en trapp bringe publikum opp enda en etasje til det utendørs galleriet.

Det tidsriktige designet ble godt mottatt, og ga assosiasjoner til tidens mest omtalte tekniske vidundere: Romrakettene. Tilfeldigvis var Tryvannstårnet nesten akkurat like høy som måneraketten Saturn V! Det var også designet for synlighet med belysning av hovedkroppen som bidro til å gi tårnet sin ikoniske kraft.

Det nye tårnet ble offisielt åpnet for publikum 15 september 1962. Forsvarsminister Gudmund Harlem sto for overrekkelsen fra staten som byggeleder, til Oslo kommune, som skulle eie bygget og leie det ut til Televerket og Forsvaret. Fra nyttår 1963 var både fjernsyns- og radiosenderne på plass i det nye tårnet, og tårnet tok plassen som Hovedsender i det som skulle være det landsdekkende radio- og fjernsynsnettet. Det var imidlertid et langt lerret å bleke – et langt land å dekke, og det ble ikke lovet annet enn mange års ventetid før også de nordøstligste hjørner var dekket.

Så var det Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike eller var det NRK? Hvis det var det siste så er Tryvannstårnet det ultimate symbolet på rikssamlingen: Ikke før folket i Finnmark fikk se de flimrende TV-bildene med Tryvannstårnet som logo på slutten av sekstitallet kunne hele landet samles foran fjernsynet til samtidige opplevelser av lyd og bilde. Fra tårnet ved hovedstaden strømmet nyhetene og debattene, musikken og fjernsynsteateret, Erik Bye og barne-TV ut til hele folket – samtidig. Det er ikke rart at folk fra hele landet valfartet til Tryvannstårnet.

På det meste var det 120 000 besøkere i året, men utover på 1980-tallet – i takt med at NRK-monopolet forsvant – mistet også Tryvannstårnet sin magiske tiltrekningskraft. Besøkstallet dalte ned mot 20 000. Kanskje begynte et mer reisevant folk å tenke at tårnets blendende utsikt sto litt tilbake fra Berlin eller Seattle – kanskje til og med det nye Tyholt-tårnet i Trondheim, med sin roterende restaurant? Det var likevel ikke tapt attraksjonsverdi som satte stopp for tårnet, men sikkerhet. I 2004 måtte tårnet stenges for publikum etter nye branntekniske krav – heis og trappeløp i samme sjakt var ikke lenger trygt nok.

Diskusjonen om Tryvannstårnets fremtid splittet byen nok en gang. Noen mente det var best å rive tårnet for å slippe vedlikeholdsutgifter, og siden brannsikekrheten hindret bruk uansett uten store endringer i tårnet. Mange så muligheten for et enda flottere tårnbygg, kanskje med hotell og restaurant. Flere skisser ble lansert som en del av oppkjøringen til en mulig OL-søknad fra Oslo.

På den andre siden sto verneforkjemperne, som med stor tyngde kunne peke på Tryvannstårnets ikoniske betydning for det moderne Norge. Et viktig landemerke for både hovedstaden og Norge, og et teknisk industrielt kulturminne av rang.

Det har ikke manglet på ideer – men få har meldt seg som seriøse ansvarstakere for å bekoste nødvendig oppussing og vedlikehold, og drift for publikum i dette over 60 år gamle byggverket. I februar 2019 meldte eiendomsutvikler Christian Ringnes seg som interessent. Tryvann er under utvikling til en stadig større publikumsmagnet både vinterstid med alpinanleggene, men nå også om sommeren med en ny klatrepark hvor man kan utforske tretoppene.

I denne sammenhengen kan Tryvannstårnet og de forlatte sokkelbygningene som nå er tilgjengelig passe bra. Kanskje er det det som skal til for å berge dette flotte tekniske kulturminnet? Ringes så for seg restaurant og "mere til" - like hemmelighetsfull som en NATO-offiser på 1950-tallet. Det må nok til for å skape like stor begeistring rundt Tryvannstårnet som det var i 1962.

Ringnes har vist seg som en verdig forvalter av Oslo-ikoner som Ekebergrestauranten og Nedre Foss, så om noen kan lykkes må det kanskje være han. Viktigst for suksess er det at Oslofolk og turister gjenoppdager gleden ved å bestige Tryvannstårnet, og finner tilbake til stoltheten over en utsikt over granskauen, og tenke at den er like flott som den over Alexanderplatz eller Nidaros.

(Liten oppdatering: To år etter at nyheten om en muig fremtid for det fjerde Tryvannstårnet nådde aviser og nettsteder er det fortsatt ikke klart hva som skal skje der, eller om det kommer til å skje noe. 2020 var ikke året for store reiselivssatsinger - men det kommer flere år, også for Tryvannstårnet...)