Utrykningspolitiet

Staten disponerte tjenestemenn fra alle de største byene, og kommunene fikk et fast vederlag i bytte, uansett hvor mange ganger tjenestemennene ble sendt ut. Disse "overenskomstene" ble brukt ved flere av arbeidskonfliktene som kjennetegnet 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet i Norge.

Leo Trotskij, en av Lenins nære medarbeidere og engang sett på som hans etterfølger, gikk i eksil da Stalin kom til makten. Han og hans kone fikk oppholdstillatelse i Norge, under forutsetning at de ikke skulle drive politisk virksomhet. Myndighetene hadde mistanker om at betingelsen ikke ble overholdt, så i paret ble internert på gården Sundby i Hurum i 1936 under vakthold før de senere ble utvist fra landet. Det var Statspolitiet som holdt vakt i tilfelle attentatforsøk. I instruksen stod det bl.a. at ekteparet Trotskij "ikke på nogen måte angripes eller generes. Vakten må være oppmerksom på muligheten av overraskende hendelser..."

I årene før krigen hadde ikke UP mange oppdrag, og de fleste var ordens- og trafikkoppdrag. De drev også vakthold ved utbrudd av munn- og klovsyke, for å hindre spredning av smitten.

UP skiftet høsten 1940 navnet tilbake til Statspolitiet, forkortet til Stapo. Dette ble et politisk politi, en spesialpolitistyrke styrt av okkupasjonsmakten og NS, og organisert etter tysk mønster. Stapo etterforsket flyktningsaker, politiske forbrytelser, spionasje og annen motstand, og var adskilt fra det ordinære norske politiet. De fleste Stapo-ansatte ble rekruttert fra det tidligere UP, og andelenr NS-medlemmer var høy. Karl Marthinsen, som var sjef for Stapo mesteparten av krigen, spilte en sentral rolle i organiseringen av deportasjonen av jødene. Under rettsoppgjøret ble flere Stapo-ansatte dømt for tortur og drap. Syv fikk dødsstraff.

Bernhard Askvig var sjef for Statspolitiet og senere UP fra 1932 til 1937. Han var senere politimester i Asker, og under krigen ble han utnevnt til politipresident i Oslo. Han var medlem av NS, og viktig i nazifiseringen av politiet. I rettsoppgjøret ble han dømt til tolv års tvangsarbeid. Han døde i Tyskland i 1954.

Jonas Lie var UP-sjef i Oslo fra 1937, og ble under okkupasjonen utnevnt til politiminister i Terbovens kommissariske statsråder og i Quislings andre regjering. Han jobbet for vervingen til NS, og tjenestegjorde som offiser i Waffen SS på østfronten i to perioder. Han utnevnte dommere for politiets særdomstol, som dømte en rekke nordmenn til døden. Etter krigen barrikerte Lie seg på Skallum gård sammen med hirdsjefen og justisministeren. Han ble til slutt funnet død, og årsaken ble antatt å være generell dårlig helse, stress og søvnmangel.

Samtidig som Stapo opererte i Norge, organiserte regjeringen i London "Rikspolitikorpset" i Sverige gjennom å rekruttere flykninger fra Norge. Korpset vokste frem til frigjøringen til over 1600 mann. Da denne politistyrken rykket over grensen i mai 1945 brukte de navnet "Utrykningspolitikorpset".

Etter frigjøringen ble den "svenske" avdelingen oppløst og UP omorganisert. Antall avdelinger ble redusert, fra åtte til seks. Styrken bestod nå av en ordensstyrke på 139 mann og en etterforskningsstyrke på 16 mann. Utrykningspolitiets remtid var imidlertid igjen noe usikker, da behovet for et ekstraordinært politi ikke var det samme som ved opprettelsen. UP ble bl.a. brukt i Finnmark i 1949 "for å ta seg av flyktninger som måtte komme over på norsk side av grensen", som det stod i skrivet fra Justisdepartementet. UP fortsatte også med trafikkontroll.

UP bidro fra starten med etterforskere, men i etterkrigstiden ble de mindre brukt. Noe bistand ble gitt, og det ble fremdeles holdt kurs, men dette var en liten del av UPs generelle virksomhet. Øvelser ble holdt frem til 1958.

I 1959 ble UP foreslått nedlagt. Oppgavene ble stadig færre. Man kan si at det var endringer i trafikkbildet som reddet UP. Det ble stadig flere biler på veiene, og antallet skadet og drepte i trafikken økte. For sommeren 1958 fikk UP bare 6 tjenestemenn for trafikkontroller, men behovet økte. Snart holdt UP trafikkkontroller året rundt, ikke bare om sommeren. I 1977 hadde UP 150 stillinger, med 40 ekstra for sommermånedene. Kontrollenes natur endret seg også, fra et fokus på kjøretøy til et gradvis mer fokus på adferd, slik det er i dag, og de forfulgte mistenkte kriminelle i bil. UP fungerete på mange måter som politiets "flyvende kolonne" mellom byene.

UPs var strengt tatt ikke et bistandspoliti lenger, men deres ressurser ble sendt til Alta i 1980, noe UPs sjef skrev om til Justisdepartementet ikke var ønskelig da «UPs sterke belastning med Altatjenesten medfører en meget vesentlig reduksjon i trafikksikkerhetsarbeid.» Altakonflikten var en av de største konfliktene rundt utbygging av vassdrag. Store politistyrker fra hele landet ble sendt inn. I 2018 bidro Justismuseet til NVEs utstilling om Alta-aksjonen (følg linken nederst).

UPs fremtid mot slutten av 1970-årene var igjen usikker. UPs organisasjon ble en del av debatten om politiets omorganisering på 1980-tallet. Det ble foreslått at UP skulle legges til de nye landsdelskamrene. Et regjeringsbytte skulle bli redningen, og UP ble i stedet styrket. UP fikk også sin første kvinnepatrulje i 1975, på strekningen Drammen-Oslo.

Våren 2019 er UP fortsatt ute i trafikken, og antall drepte i trafikken er lavere enn på mange tiår. I forbindelse med nærpolitireformen, som har redusert antall politidistrikter, ble det enda en gang foreslått å legge ned UP. Forslaget har vært omdiskutert, men en eventuelt videre reform av politiets særorganer har blitt utsatt.

Kilder: politiet.no, Olsen (1980) Utrykningspolitiets Ni Liv.