Høsten 2018 fikk Svalbard Museum overlevert en sending fra Karin Ritter i Wien. Pakken inneholdt en skinnlue, et par komager og over 30 akvareller, alt etter Karins mor, Christiane Ritter. Bildene viser landskap og dagligliv på Gråhuken, Nordvest-Svalbard vinteren 1934-35.
En sensommerdag i 1934 ankommer Christiane Ritter Gråhuken på nordkysten av Spitsbergen. I bagasjen har hun foruten tannkrem for to for et år, som hennes mann hadde bedt henne ta med, dyner, varme klær, strikkegarn, krydder, bøker og ikke minst: akvarellmaling og maleutstyr.
Hun visste lite om hva som ventet henne i Arktis. Hennes mann, Hermann Ritter, hadde blitt igjen på Svalbard etter at han hadde arrangert en glasiologisk ekspedisjon dit i 1931. Det var fangstlivet som trakk. Det første året overvintret han i en elendig hytte innerst i Kongsfjorden sammen med en annen tysker(Ritter var født i Østerrike, men tilhørte den tyske minoriteten i grenselandet). Året etter var han alene på Krosspynten i Wijdefjorden, og sesongen 1934-35 fikk han leie Gråhuken av fangstmannen Hilmar Nøis. Han skrev da straks til Christiane for å få henne opp: «Du behøver ikke ta med deg annet enn skistøvlene dine». Og så denne tannkremen da.
Da hun etter flere ukers båtreise med uttallige advarsler fra mannskap om bord endelig fikk se Gråhuken og hytta der de skulle overvintre, sank motet. Det var tåke og lavt skydekke, hytta var bare en liten plankekåk og omgivelsene var trøstesløse. Hun hadde hørt sin mann komme med lovprisinger av dette fantastiske landskapet flere ganger. «Et gyselig land er det» skriver hun etterpå.
Christiane Ritter var født i 1897 i Bøhmen, i nåværende Tsjekkia. Hun var datter av en advokat, og utdannet seg til maler i München, Wien og Berlin. 29 år gammel giftet hun seg med marineoffiser og glasiolog Hermann Ritter(1891-1968). Datteren Karin kom til verden i 1929.
Hun var ikke noe friluftsmenneske. Hun hadde aldri drømt om å komme til Arktis, langt mindre overvintre i en liten hytte milevis fra folk, i kulde og snø, ensomhet og uten byens goder. Men mannen var frelst. Og da han ble borte i år etter år, bestemte hun seg for å prøve et år sammen med han i isødet. Datteren ble igjen. Nesten framme fikk hun greie på at de skulle være tre personer i den vesle hytta. Fangstmannen Karl Nicolaisen fra Tromsø var den tredje.
Vel framme på Gråhuken, i hytta som Hilmar Nøis kalte «Kap Hvile», installerte de seg. Det ble bygget et lite privat rom til Christiane, mens mennene lå i stua. Likevel er hun skeptisk. Hun er med ut i terrenget, som bare er stein og atter stein, vann må hentes et godt stykke unna. Hun skurer hytta med kokende såpevann og kaster noen motbydelige gamle klær etter en tidligere fangstmann på havet. Så setter hun seg ned og oppdager plutselig skjønnheten i hytta, og etter hvert, når tåka endelig forsvinner, i landskapet rundt.
Selv om Christiane Ritter var med mennene på noen reiser, på jakt og på besøk til bistasjoner, var hun ikke noen fangstkvinne. Hun var «hausfrau» og holdt skikk på hytta. Gjennom vinteren var hun mye alene, Karl og Hermann kunne være borte i dagevis i strekk på fellerøkting, og uværet kunne komme som ut av en sekk der nord og gjøre de værfaste. Hytta snødde ned og hun kom seg med nød og neppe utenfor døra. Da var hun glad hun hadde tatt med mer til Spitsbergen enn bare skistøvlene sine. Hun skrev dagboknotater, malte akvareller og leste. Etter hvert lærte hun seg å sette pris på dette «gyselige» landet, og den overveldende naturen som åpenbarte seg når uværet omsider var over.
Christiane Ritter ble på Gråhuken til utpå sommeren 1935. Da dro hun hjem, og kom aldri mer tilbake til Svalbard. I 1938 ga hun ut boka «Eine Frau erlebt die Polarnacht», basert på dagboka og illustrert med egne akvareller og skisser. Boka er senere gitt ut på 7 språk, og kom i norsk oversettelse, «Kvinne i polarnatten» i 2002, oversatt av Karen Ragna Nessan.
Christiane døde i Wien i desember 2000, 103 år gammel. Hennes datter Karin lever fortsatt, og har altså nå gitt akvarellene, noen klær samt en førsteutgave av boka til Svalbard Museum.
Bildene er svært interessante. De viser dagliglivet på fangststasjonen, både innendørs og ute. Det er ulike uttrykksformer, både naturalistiske landskapsskildringer og mer stiliserte. Noen er enkle streker, kanskje med lite grann fargelegging, mens andre er detaljerte interiørbeskrivelser der en ser hvordan reveskinnene er vrengt på tanen og henger til tørk på veggen inne.
Kilder: Lønø, Odd: Norske fangstmenns overvintringer
Ritter, Christiane: Kvinne i polarnatten
