På sporet av Kripos

Vi må helt tilbake til midten av 1800-tallet for å finne opprinnelsen til Kriminalpolitisentralen. På denne tiden var politiet en kommunal etat. Mobiliteten i befolkningen var lav, og de fleste politioppgaver kunne løses lokalt. Samfunnsutviklingen mot slutten av 1800-tallet, med stor befolkningsvekst, industrialisering, teknologiutvikling og økt mobilitet i befolkningen førte imidlertid til et økende behov for sentralisering av enkelte politioppgaver. De sentrale oppgavene ble lagt til Kristiania politikammer.

Politiet så tidlig nytten av fotografiet. Allerede fra midten av 1860-tallet begynte politiet i Kristiania å tvangsfotografere fanger. Portrettene ble arkivert i store ”Forbryder-album” og brukt som hjelpemiddel til identifisering av kriminelle. Politiet hadde ikke egen fotoekspertise på denne tiden, så fotografen Daniel Georg Nyblin ble hyret inn som Kristiania-politiets faste fotograf.

Kristiania kriminalpolitis signalementskontor åpnet i 1906. Her ble det opprettet et sentralt fingeravtrykksarkiv over straffedømte. En av reolene fra dette arkivet er oppbevart ved Kripos den dag i dag. (Avbildet øverst i denne artikkelen.) Registeret ble etter hvert et viktig hjelpemiddel i etterforskningen av kriminalsaker over hele landet, og første gang fingeravtrykk ble brukt som fellende bevis i en rettssak i Norge var i 1910. Signalementskontoret ble statlig virksomhet i 1918, og skiftet navn til Identifiseringscentralen.

Ved signalementskontorets opprettelse i 1906 ble det kjøpt inn eget fotoutstyr til politiet for første gang. Dette var et atelierkamera med tilhørende stol, spesialprodusert for portrettfotografering etter Bertillons system, en teknikk for sikker identifisering av kriminelle basert på nøyaktige målinger av kroppen, beskrivelse av signalement og portrettfotografering. Senere ble det anskaffet mer fotoutstyr, for blant annet avfotografering av fingeravtrykk og dokumentasjon av åsteder.

Først i 1931 fikk politiet et eget laboratorium. Tekniske og kjemiske analyser i forbindelse med ettersforskning av kriminalsaker hadde inntil da blitt utført av private aktører. I 1939 flyttet laben med to ansatte inn i nye lokaler i Oslo kretsfengsel like bak Oslo politikammer i Møllegata 19, og det ble investert i nytt, moderne foto- og labutstyr og innredet mørkerom. Noen av mikroskopene, lampene og kameraene som ble anskaffet til laben i 1939 er ivaretatt i Kripos-samlingen.

Etter 2. verdenskrig oppstod det behov for å organisere kriminalpolitiets landsdekkende tjenester på en ny måte. Løsningen ble opprettelsen av Kriminalpolitisentralen i 1955, et særorgan som skulle ha samlet ansvar for kriminalregisteret, Polititidende, identifiseringssentralen og laboratoriet. Kriminalpolitisentralen, forkortet til Kripos, ble grunnlagt som frittstående bistands- og serviceorgan for politiet i 1959. Kripos hadde ved opprettelsen 35 ansatte som bistod politikamre over hele landet i etterforskningen av små og store saker, fra sykkeltyverier til drap. I 1963 ble Kripos samlet fysisk, med alle avdelinger og medarbeidere under samme tak i nye lokaler i Victoria terrasse.

E-gruppen (Etterforskningsgruppen) i Kripos ble opprettet i 1968 med ti ansatte. Gruppens oppgave var å yte bistand til politidistriktene ved etterforskning av branner, drapssaker og annen alvorlig voldskriminalitet, og bestod av eksperter innen teknisk og taktisk etterforskning. Gruppen jobbet ofte med store, alvorlige saker og ble etter hvert kjent gjennom media som "Mordkommisjonen".

ID-gruppen (Identifiseringsgruppen) ble opprettet som en mobiliseringsenhet ledet av Kripos i 1975. Gruppen ble etablert for å bistå politidistriktene med identifisering omkomne etter store ulykker og katastrofer og identifisering av lik med ukjent identitet. ID-gruppen har tatt oppdrag i inn- og utland f.eks 22. juli-terroren i 2011, Scandinavian Star-ulykken 1990 og tsunamien i Sørøst-asia i 2004.

Politiet har endret seg med samfunnsutviklingen, og samarbeid over landegrensene blitt stadig viktigere. Verdens største politiorganisasjon, Interpol, ble opprettet i 1923, og Norge ble medlem i 1931. Det norske Interpol-kontoret ble lagt til Oslo politikammer, men overført til Kripos i 1960. Interpols formål er å forenkle internasjonalt politisamarbeid og muliggjøre god og sikker kommunikasjon mellom medlemslandene. Derfor er det ikke overraskende at objektene fra Interpol-kontoret som er bevart i Kripos-samlingen er sambandsutstyr.

Dataverktøy ble på alle samfunnsområder tatt i bruk i stadig høyere grad utover på 1980-tallet, også ved Kripos, blant annet ved at strafferegisteret ble digitalisert. Politiets datakrimsenter ble overført til Kripos i 2005. Flere av seksjonene ved dagens Kripos har datakriminalitet som sitt arbeidsområde.

Kripos er i dag en stor organisasjon med over 630 ansatte, men under halvparten av disse er politifolk. Resten er sivilt ansatte, som for eksempel kjemikere, IT-eksperter, fotografer, rettsmedisinere, ingeniører, skriftgranskere, samfunnsvitere og oversettere. Kripos har fortsatt bistand til politidistriktene som sin viktigste oppgave, men fikk i 2005 påtalemyndighet, noe som betyr at de i tillegg til å yte bistand kan opprette etterforskning av egne saker.

Artikkelen er skrevet av Hilde Haaverstad Olsø ved Justismuseet.

Kilder:

Maktens bilder (Utstillingskatalog, Norsk rettsmuseum, 2007)

Kripos 50 år (Festskrift, Kripos, 2009)

Fingeravtryk-Signalementer( Anders Daae, 1907)

Fingeravtrykk og signalement (Waldemar Hansen,1932)

Kripos 50 år (Aftenposten 01.02.2009)

Politiet.no (2019)

Interpol i Norge 75 år (Festskrift, Interpol, 2006)

Oslo politiaboratorium (Reidar Sveen, Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift 1940, Artikkel utgitt i NPSs årsskrift 2001)

Organisasjonskartet over dagens Kripos er hentet fra Regjeringen.no: NOU 2017: 11 Bedre bistand. Bedre beredskap — Fremtidig organisering av politiets særorganer