Livet om bord på D/S STORFOND 1916-1917

Så hva var det som gjorde at en ung mann tok seg hyre i handelsflåten midt under verdenskrigen? I familien til Lars var det flere som hadde vært til sjøs. Faren var svensk, og seilte til sjøs i en periode etter at han kom til Norge, og på morssiden fantes det også flere sjøfolk. Selv var Lars født i Barbu i 1891, men flyttet til Kristiania sammen med familien før 1900. Han reiste til sjøs en tid etter at han ble konfirmert i 1906, første hyre hadde han sannsynligvis som messegutt på dampskipet BRUNO. Han seilt på en rekke skip i utenriksfart, samt for marinen på panserskipet NORGE, før han fikk hyre hos kaptein Gustav Waage på STORFOND i april 1916. Felles for de aller fleste som seilte i utenriksfart under første verdenskrig var at de ikke hadde særlig valg. De var sjøfolk, og måtte tjene til livsopphold. Lønningene til sjøs var gode under krigen og alternativet var oftest arbeidsledighet på land. D/S STORFOND var det Bergesenskipet som seilte inn mest under 1. verdenskrig. Hyrekontrakten til Lars Johansen angir at han fikk 50 dollar i måneden da han mønstret på i New York i april 1916. Fra oktober ble hyren satt opp til 70 dollar.

Fotografiene i samlingen etter Lars Johansen er tatt med et Kodak 3A Automatic kamera som han sannsynligvis kjøpte før han mønstret på DS STORFOND i New York. Samlingen på 48 negativer viser glimt fra arbeid og fritid om bord på dampskipet. Vi ser bilder av mannskapet som koser med skipskatten og kattungene hennes, av hårklipp på dekk, lekebryting og posering. Men billedmateriale beretter også indirekte om dramatikken og farene de levde med.

Fotografi av sjøsprøyten som skyller over dekk viser hvor risikofylt livet på et dampskip i på fart i Atlanterhavet var, og på hvor prisgitt man var naturkreftene. Overfartene var preget av mye uvær opp til orkans styrke og skipet fikk flere skader. Dampskipene var lastet slik at de var mer ustabile enn seilskutene som Kaptein Waage var vant til. Under en skrekkelig storm så det håpløst ut. Lars Johansen fortalte siden til sine barn at kaptein Waage ba mannskapet om å gå under dekk for å be Fader Vår.

Bilder av det som sannsynligvis er mannskap fra den torpederte britiske skonnerten CONSTANCE MARY som ble plukket opp fra en livbåt i den engelske kanal, sier noe om trusselen om ubåtangrep som hele tiden hang over dem.

To av bildene i samlingen viser skipshunden Pan med spjelket labb. Lars Johansen skal ha reddet hunden opp fra livbåten til CONSTANCE MARY. Siden vek den ikke fra Lars side, og hunden skal ha blitt med ham i land da han senere mønstret av.

Redselen for å bli torpedert må ha vært hard å bære. Mannskapet var i konstant beredskap og skal ha gått med livvester på både natt og dag i frykt for torpedering. Lars gikk i søvne, og en gang han drømte at de ble torpedert, måtte han stoppes fra å hoppe over bord.

I løpet av tiden Lars Johansen seilte med D/S STORFOND krysset han Atlanterhavet minst tre ganger; han var to ganger tilbake i New York, og en gang til Havanna. Da han mønstret av ble han etter kort tid innkalt til ny tjeneste i marinen, dette var i januar 1918. Han ble erklært tjenesteudyktig av marinen og slapp derfor videre tjeneste. Ifølge etterkommerne hans var dette en simulert udyktighet fordi han hadde fått nok av sjømannslivet etter å ha seil ute under krigen. I tillegg stiftet han familie i 1918, og det var nok med på å prege valget han tok. På tross av dette var han til sjøs igjen i 1919 på D/S BANAN og siden D/S TYR, men rundt 1920 gikk han på land for godt.

Kilder: Opplysningene om Lars Johansen kommer fra hans datter. Info om D/S STORFOND kommer fra Skipet, 13/nr. 3 (1987 s.8) Info om handelsflåten i krig kommer fra Gunnar Jermans bok "Vår ære og vår avmakt" ( 2016, s. 14) Antall senkede skip 1917 er hentet fra utstilling på Bergens Sjøfartsmuseum/Sjøfartskontoret 1918