Svalbardtraktaten 100 år

Svalbardtraktaten ble signert for hundre år siden, 9. februar 1920. Traktaten sikret Norge suverenitet over Svalbard. Sentralt i forhandlingene av traktaten sto Gunnar Isachsen. Han var polfarer og en pioner i utforskningen av Svalbard. Fra 1923 fram til sin død i 1939 var han dessuten direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum, som i dag heter Norsk Maritimt Museum.

Gunnar Isachsen het egentlig Gunnerius Ingvald Isachsen og han var født i 1868. Han hadde en militær utdanning og tjenestegjorde kavaleriet, som rittmester og senere major. Men yrkeslivet hans var sammensatt og livet hans rikholdig. Blant annet tjenestegjorde han i den franske armé, i militæravdelinger i Algerie og Paris. Han hadde også opphold i Sibir og Japan. Isachsen tok dessuten utdanning innen havforskning ved Bergens Museum i 1908.

I polare strøk

Det er som polfarer Isachsen er mest kjent. Den første ekspedisjonen han deltok på, var den annen Framferd 1898-1902. Den annen Framferd ble ledet av Otto Sverdrup og gikk til Canada og Grønland. Ekspedisjonen er i dag mindre kjent enn de to andre ekspedisjonene med polarskuta Fram. Kanskje fordi ekspedisjonen ikke satte noen rekord. Sverdrup hadde heller ikke samme «kjendis-faktor» som Nansen og Amundsen.

Den andre Framferd hadde imidlertid stor vitenskapelig betydning. Isachsen var kartograf på ekspedisjonene. Han målte opp området i Canada som til da var ukjent. Kartene han tegnet, ble brukt av canadiske myndigheter fram til 1960-årene.

Gunnar Isachsen etter fire år i isen. Her fotografert etter at han kom hjem fra den andre Framferd. Ekspedisjonen var ledet av Otto Sverdrup og kartla store områder i Nordøst-Canada. Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum

Ekspedisjoner til Svalbard

Isachsen ønsket å fortsette å utforske nordområdene. Han kom i kontakt med fyrst Albert av Monaco. Fyrsten delte Isachsen interesse. I 1906 og 1907 finansierte fyrst Albert to ekspedisjoner til Spitsbergen. Isachsen var med som leder for den norske avdelingen av ekspedisjonen.

Panorama over fjord med bre. Antagelig nordvest.
Fotograf:Gunnar Isachsen/Norsk Maritimt Museum
"Fra leir paa vandskille 22.8.06"

I 1909 og 1910 ledet Isachsen to egne, norske ekspedisjoner til Svalbard. Også her ble det kartlagt store områder, som til da hadde vært ukjente. I tillegg gjorde man en mengde geologiske undersøkelser. Prøvene ble i ettertid gitt til Universitetet i Oslo for videre forskning.

Isachsens ekspedisjoner hadde forskningsformål. Han ønsket å bidra til vår kunnskap om områdene i nord. Men de hadde også et politisk aspekt. Svalbard hadde rike ressurser, og utforskning av mineraler og kullforekomster var en måte å markere eierskap til disse ressursene på.

Norsk tilstedeværelse og forskning på Svalbard støttet dessuten opp under et eventuelt norsk krav på øyene. Dette var nok en viktig drivkraft for Isachsens prosjekter. I 1910 ville han at Norge skulle annektere store deler av Svalbard. Utenriksdepartementet var imidlertid ikke med på planene.

Etter Isachsens to ekspedisjoner, gikk det norske ekspedisjoner til Svalbard hvert år. Disse var betalt av det offentlige. Målet var å utforske øyenes geografi og geologi. Man fant fossiler, kartla havdybden utenfor kysten og kartla øyene. Ekspedisjonene styrket de norske kravene om Svalbard.

Gunnar Isachsen foretok topografiske og kartografiske arbeider på ferdene i polare strøk. Dette er hans kart over Svalbard. Norsk Maritimt Museums samling

Isachsen og Svalbardtraktaten

Før 1920 var Svalbard terras nullus, altså ingenmannsland. Norge hadde gjort noen fremstøt for å få økt innflytelse over øyene i årene før første verdenskrig, men uten å lykkes. I fredsforhandlingene etter første verdenskrig (1914-1918) kom Svalbardspørsmålet opp. Norge hadde mistet mer enn 800 skip i krigsforlis under krigen. I utgangspunktet ønsket de norske myndighetene erstatning for dette. Men krigen hadde lagt Europa i ruiner, og seierherrene var ikke innstilt på at Tyskland skulle betale erstatning til Norge, men prioritere deres krav.

I stedet kom Svalbard opp i forhandlingene. Man kan se norsk kontroll over Svalbard som en takk fra Storbritannia og Frankrike etter krigen, for den norske handelsflåtens bidrag. Forhandlingene foregikk i Paris. Den norske delegasjonen var ledet av Fritz Wedel Jarlsberg, den norske sendemannen i Frankrike. Gunnar Isachsen bisto. Hans bidro blant annet med kunnskap om forholdene på Svalbard og med dokumentasjon av de norske historiske forbindelsene til øyene.

Resultatet av forhandlingene var Svalbardtraktaten, som altså ble signert 9. februar 1920. Traktaten ga Norge suverenitet på Svalbard, og norske lover gjelder. Men traktaten gir også en del begrensinger. Alle stater som ratifiserer traktaten skal ha like muligheter til å drive økonomisk virksomhet i området. Dessuten skal ikke Svalbard brukes til militær virksomhet. Traktaten trådte i kraft i 1925.

Isachsen eget eksemplar av Svalbardtraktaten fra 1920. I Norsk Maritimt Museums samling. Beate Kjørslevik / Norsk Maritimt Museum

Da traktaten ble signert i 1920 sto det i avisen Aftenposten: «At Norge har kunnet reise dette spørsmålet er på grunnlag av hans arbeide, og at denne sak har kunnet avsluttes med et for Norge så heldig resultat er i første rekke Gunnar Isachsens verk.»

Museumsdirektør, polfarer og ideolog

I 1923 ble Gunnar Isachsen direktør ved Norsk Maritimt Museum (da: Norsk Sjøfartsmuseum). Men han fortsatte å være interessert i polområdene. I 1926-27 og i 1929-30 oppholdt han seg i Sørishavet i forbindelse med den norske hvalfangstflåten. I 1930-31 ledet han siste del av Lars Christensens forskningsekspedisjon med skuta Norvegia rundt Antarktiskontinentet.

Isachsen var svært opptatt av de historiske forbindelsene mellom Norge og Nordishavet. Og han brukte de historiske forbindelsene som argumenter for norsk innflytelse. I forhandlingene om Svalbardtraktaten var det et viktig argument at norske fangstmenn hadde operert på Svalbard.

Han mente videre at den historiske norske aktiviteten på Grønland betydde at også Grønland burde tilhøre Norge. I 1930-årene var Grønlandssaken en viktig og betent politisk sak. En nasjonalistisk bevegelse, som mente at Grønland burde tilhøre Norge, tok initiativ til at Norge skulle okkupere Øst-Grønland i 1931. Okkupasjonen, som etterhvert ble støttet av regjeringen, ble opphevet i 1933 etter at Norge hadde tapt på alle punkter i Den internasjonale domstolen i Haag.

Isachsen støttet «Grønlandssaken», og forsynte sine meningsfeller med historiske argumenter. Han kartla norske fangstekspedisjoner til Grønland, og dette historiske arbeidet ble brukt for å hevde norske interesser på Øst-Grønland. Isachsens historiesyn var altså preget av nasjonale strømninger. Dette preget også hans arbeid som direktør for Norsk Sjøfartsmuseum. Han var opptatt av at museet skulle dokumentere og formidle norske imponerende bragder til sjøs og Norges storhet på havet. Dette historiesynet delte Isachsen med andre i sin samtid. Sjøfartsmuseets formidling var preget av nasjonale strømninger og stolthet over skipsfartsnæringen.

Gunnar Isachsen og Ruth Haugeland på Norsk Sjøfartsmuseum. Når Isachsen var på ekspedisjoner og reiser, var det Haugeland som tok seg av museumsdriften. Neupert / Norsk Maritimt Museum

Under hans ledelse utviklet museet seg sterkt. Den gangen hadde ikke museet et eget museumsbygg, men holdt til inne på Norsk Folkemuseum. Under Isachsens ledelse ekspanderte likevel museet. Man fikk åpnet nye, større utstillinger. Og museet fikk samlet inn penger fra private givere, slik at man fikk kjøpt tomten på Bygdøynes, der museet ligger nå.

Gunnar Isachsen døde av at hjertet sviktet i desember 1939. Han gikk bort bare noen dager etter at Norsk Sjøfartsmuseum hadde feiret sitt 25-årsjubileum. Norsk Maritimt Museums forbindelse med Svalbard var imidlertid ikke over da. Også senere har museets ansatte drevet faglig virksomhet i tilknytning til Svalbard. Blant annet foretok forskere fra museet arkeologiske utgravninger på Svalbard i 1966. Men det er en annen historie…

Kilder:

Susan Barr: «Gunnar Isachsen». I Norsk biografisk leksikon. https://nbl.snl.no/Gunnar_Isachsen

Ida Blom: Kampen om Eirik Raudes land. 1973.

Gunnar Isachsen: Spitsbergen – Norge. 1921.

Einar-Arne Drivenes: «Ishavimperialisme», i bind II av Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.): Norsk polarhistorie. 2004.

Geir Ulfstein og Sven G. Holtsmark: «Svalbardtraktaten». I Store norske leksikon. https://snl.no/Svalbardtraktaten

Norsk Maritimt Museums opplysningsarkiv: mapper om Gunnar Isachsen og om Svalbard (UDK 998.5).

Aasmund Willersrud: «Norges polarhelter ble så store stjerner at andre viktige oppdagere kom i skyggen. Men Gunnar Isachsen fant nytt land og bidro mye til at Svalbard ble norsk». Aftenposten Historie, nr. 4, 2019.

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to