main article image

1905- Unionsoppløsningen

På Borgarens østside, eller "Borjerns" østside, som det heter på folkemunne, er årstallet 1905 hugget inn i fjellet. Det er sannsynlig at dette har blitt gjort av mannskaper som oppholdt seg her i forbindelse med at det norske forsvaret ble mobilisert dette året. Mobiliseringen ble satt i verk for å forsvare landet mot mulig bruk av svensk militær makt som et svar på den norske regjerings beslutning av 7. juni om å oppløse unionen. Den svenske marinen lå i høy beredskap, bl.a. i Strömstad. Fra Borjern hadde observasjonsposten god utsikt til ytterst i Oslofjorden, og det var fri sikt til batteriene på Batteriøya og Verket ved Svelvikstrømmen, slik at disse kunne få et tidlig varsel om et svensk angrep.

Utsikt fra Borgeren østover og sørover

Mulig at dette bildet er tatt i 1905 akkurat her på utsiktspunktet på Borjern

Unionsoppløsningen i 1905 markerer slutten på unionen mellom Norge og Sverige som hadde eksistert siden 1814. Oppløsningen av unionen ble vedtatt av Stortinget 7. juni 1905. I Sverige regnes 26. oktober som dagen for unionsoppløsningen. Det var da kong Oscar 2 frasa seg den norske kronen.

Den svensk-norske union fra 1814 hadde vært lite mer enn en personalunion med felles konge. Det vil si at Norge hadde en høy grad av indre selvstyre, men det var Sverige som sto for utenrikspolitikken til begge landene.

Karl Johan, den svenske kronprinsen som førte den svenske politikken i 1814, hadde gitt store konsesjoner til nordmennene. I 1818 ble han konge i de to rikene. Han forsøkte da å skape en tettere union med sterkere kongemakt, men nordmennene sto imot. Da Karl Johan døde i 1844 ble motsetningene dempet, og 1850-årene ble «unionens lykkelige tid».

I 1860-årene ble imidlertid harmonien brutt. I Norge fikk den unionsskeptiske venstrebevegelsen vind i seilene, og i 1884 kom partiet Venstre til regjeringsmakten og innledet etter hvert en «knyttenevepolitikk» i unionssaken. Norges mulighet for å føre en egen utenrikspolitikk hadde lenge vært et stridstema. Nå krevde Venstre at Norge burde få et eget nasjonalt konsulatvesen.

I 1895 ble det krise og Sverige raslet med sablene. Venstre la seg på en mykere linje og krisen ble overvunnet. Den blusset imidlertid opp igjen, spesielt ved de såkalte «lydrikepunkter», et lovforslag om at et norsk konsulatvesen skulle være underlagt det svenske utenriksstyre (se konsulatsaken). Nb Forslaget ble fremmet av den svenske statsminister Erik Boström i 1904. Det var nå klart for de fleste på begge sider at det gikk mot en unionsoppløsning. Spørsmålet var bare hvordan.

I Norge grep Christian Michelsen tømmene. Han ble statsminister og skar igjennom ved å få Stortinget til å vedta en lov om eget konsulatvesen. Da Kongen nektet sanksjon, gikk regjeringen av og Michelsen formulerte den berømte 7. juni-beslutningen som sa at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og unionen var følgelig oppløst. Sverige skulle ha skylden for unionsbruddet.

I 1905 var svenskene stort sett innstilt på unionsoppløsning, men reagerte på måten det ble gjort på. Forhandlingene som fulgte, gjaldt svenskenes betingelser for å gå med på unionsoppløsningen. Det var tendenser til krise i forhandlingene. Begge parter var imidlertid innstilt på å unngå krig, noe de også klarte.

I samtid, som i ettertid, er den fredelige oppløsning av den svensk-norske union sett på som et politisk-diplomatisk mesterstykke. På den store fredskongress i Haag 1907 ble til og med kong Oscar II hyllet som «fredsfyrste». (Kilde: Store Norske Leksikon)

Unionsoppløsning fikk også stor betydning for tekstilindustrien på Berger og spesielt for Fossekleven fabrik og Jørg Jebsen; den svenske forsvarsmakten var nemlig en av de største og viktigste avtagerne av tekstiler produsert på Berger. En av grunnene til at Jürg. Jebsen i sin tid ønsket å etablere en bedrift på Østlandet, var for å komme nærmere det svenske markedet. I 1895 ble imidlertid Mellomriksloven som regulerte handelen mellom Norge og Sverige opphevet (med virkning fra 1897), og dermed forsvant de fordeler norsk industri hadde hatt i det svenske markedet. (Dette fjernet også mange av de økonomiske momentene for en fortsatt union og fikk dermed betydning for prosessen som førte frem til unionsoppløsningen i 1905.) Jørg Jebsen som drev Fossekleven Fabrik etablerte da Partille Yllefabrik i Partille utenfor Göteborg sammen med sin far Jürg. I en periode drev han begge fabrikkene, men i 1901 solgte han Fossekleven til sin bror Jens J. Jebsen som hadde etablert Jens J. Jebsen & Co. (Berger Fabrik) i 1880, også dette sammen med faren Jürg Jebsen.

Litt om Vestfold og Berger og monarkiet: Under folkeavstemningen om prins Carl av Danmark som norsk konge 12. og 13. november 1905 var det et overveldende flertall i Vestfold (den gang Jarlsbergs og Larviks Amt) med 93,4 %! Den 24. november 1905 ankret «Dannebrog» med det som skulle bli Norges nye kongefamilie om bord opp i Bastøybukta. Grytidlig om morgenen satte de kurs for Drøbak hvor kongefamilien senere gikk over på «Heimdal» som skulle ta dem det siste stykket til Oslo.

«Da de passerte Breiangen i sludd og regn ble de møtt av Berger Musikkorps om bord på D/S «Svan» som fulgte «Dannebrog» inn til Drøbak mens korpset spilte. Som Ludvig Th. Berger sa i sin tale ved jubileet i 1954: «Ja, det er mange minner, og dypt i erindringen jeg finner; turen til Drøbak i 1905, fra gamle «Svan» vi spilte Kongen hjem!»

Etter det som ble fortalt gjorde prins Carl, Norges kommende konge, honnør til Berger Musikkorps.»

D/S Svan
D/S Svan
D/S Svan

Order this image

Share to