Fra stasstol til dostol

Stolen kommer fra gården Mollestad, G.nr 10 i Onsøy, og er gitt av Gudmund Mollestad. Gården ligger på grensen mot Kil i Råde, og flere bevarte skinnbrev og dokumenter beretter om gårdens lange historie som har vært i samme families eie fra 1400-tallet fram til i dag. Mollestad var allerede i høymiddelalderen blant de største gårdene i Onsøy, en såkalt fullgård. På 1700-tallet var eieren, Mons Mollestad, rodemester (skatteinnkrever), og gården stilte med egen dragon til kavaleritjenesten. Flere gjenstander i museets samling er fra Mollestad.

Fra midten av 1600-tallet følger den dansk/norske stilutviklingen den engelske. Dette skyldes den tette handelskontakten mellom landene. Vi kan tenke oss at Fredrikstad og Gressvik, som hadde havner med mange skip som gikk ut med tømmer og plank, fikk en del møbler tilbake i lasten. Velstående kjøpmenn og adel i Østfold fikk trolig møbler fra blant annet England, Danmark og Nederland, som igjen ble kopiert av lokale snekkere.

Stolens stil er i hovedsak barokk. Formen på forbeina minner om bukkefotformen som ble populær i England i 1680-årene. Denne formen ble stilisert til det vi kjenner som «cabriole-leg» nærmere sekelskiftet, og var nesten enerådende gjennom rokokkoperioden/1700-tallet. I Frankrike var den populær enda tidligere. Bukkefotformen kunne ha utskjæringer som lignet hår og klov nederst som en avslutning. Stolen vår har S-formen til bukkefoten og en avslutning som kan minne om en klov. Beina er stilt såkalt frontalt slik at forsiden av profilen løper parallelt med framsiden på sargen. Det vanlige fra cirka 1680 var at de stiltes «über Eck», altså med beina vendt litt utover.

Beinsprossenes plassering forandret seg fra renessansen til rokokko. I renessanseperioden startet de som en ramme mellom stolbeinene helt nede ved gulvet. I Norge var det fortsatt benken som var det viktigste sittemøblet på denne tiden. Gjennom barokken flyttet sprossen mellom frambeina seg gradvis oppover mot framsargen. Den ble etterhvert bredere og rikt dekorert, og har fått betegnelsen bindingsbrett. I senbarokken/ regence ble bindingsbrettet i de fleste tilfeller integrert i framsargen, fortsatt rikt dekorert. Gjennom barokken kryper de andre beinsprossene noen centimeter oppover beina. De danner en H med en midtspross mellom sidesprossene. I England er denne H-sprossen vanlig fra cirka 1635. Når vi kommer til rokokkotiden har sprossene mellom beina forsvunnet fra de fleste stolene. Denne nye konstruksjonen, hvor beinsprossene forsvant og sargen overtok all stabiliserende funksjon, var en stor utfordring for datidens snekkere. Det er et av disse tilfellene hvor moten seirer over fornuften. Denne forandringen ga for første gang nye stoler innvendige støtteklosser i sargen, og overgangen mellom sarg og bein ble laget så stor som mulig for å øke stabiliteten. Tre av beinsprossene på vår stol har beholdt sin plass nede ved gulvet, og rammeformen (ingen H-konstruksjon.) Beinsprossen mellom frambeina har krøpet oppover til plasseringen som bindingsbrettet bruker å ha.

På denne stolen virker det som om vi har en mellomting mellom bindingsbrett og bindingspross. Den har ikke den rike dekoren som bindingsbrettet pleier å ha. Den er en grov spross med en fin silhuett som gjentar formen i avslutningen av toppstykket på stolryggen. De originale armlenene kjenner vi ikke formen på, men ut fra høyden på armlenstøttene, de gamle tappehullene og merkene i akterstavene, ser de ut til å ha vært horisontale, rette og cirka 2,5 cm tykke. Rette armlener var vanlig på engelske stoler fram til cirka 1650. Gjennom barokken fikk armlener forskjellige former, mer avrundede med utskjæringer, avslutning med volutt form, og andre mykere former. Senere ble formen mer og mer organisk, det vil si at de etterstrebet formene fra planteriket. Sammenføyningene mellom armlene og sarg, og armlene og akterstav, ble nærmere rokokkotiden utvisket, slik at armlenet ble en del av sarg og akterstav. Den organiske formen ble perfeksjonert i rokokkoperioden.

Formen på sargene og setet er nesten kvadratisk, men smaler noe inn mot akterstavene. Hvordan det opprinnelige setet har sett ut vet vi ikke. Det kan ha vært en hel plate som lå på sargene med fast eller løs pute. Setet vi ser i dag er for stort og passer ikke mellom armlenestøttene og akterstavene. På oversiden av sargen er det boret 13 hull med treplugger i. Disse trepluggene har vært brukt til å feste det originale setet. Formen på sargen passer godt med barokk-perioden. Utover i perioden, etter 1750, ble det vanlig med seter som var smalere i bakkant enn det vi ser på vår stol.

Stolryggens form og konstruksjon er enkel, men velproporsjonert. Den passer i barokkens formspråk, men kunne like gjerne vært fra renessansen eller nyklassisistisk tid. Toppstykkets avslutning ser ut som en forenkling av to volutter som er stilt opp mot hverandre, eller en forenkling av de brutte bånds stil i regencen. Ryggbrettet ligger i et notspor i akterstavene, tverrspross og toppstykke, og består av en hel plate av ett stykke tre. Det er ingen synlig utsmykning på ryggbrettet, men under rødmalingen skimtes en hvit maling. Denne kan ha vært bakgrunnen til en dekorasjonsmaling, men hverken sterkt sidelys eller uv-lys viser noen spor av malt dekor.

Når man skal prøve å datere noe ved bruk av stilkjennetegn må man huske på et par ting. Noen stiler blir så populære enkelte steder at de henger igjen i lange tider (retardasjon). I Gudbrandsdalen, for eksempel, skjærer man barokke akantusranker på møblene sine den dag i dag, og rosemalerne i Telemark har siden 1700-tallet vært forelsket i rokokkoen. Stilartene brukte tid på å spre seg fra de kongelige hoffene rundt omkring i Europa, men det er overaskende hvor fort det faktisk gikk. I tillegg til importerte møbler som ble gjenstand for kopiering, brakte snekkerlærlinger på vandring i Europa ideer med seg hjem. Det var også mange utenlandske håndtverkere som hadde utsmykningsoppdrag på herregårder, slott og kirker som brakte med seg de nye stilene. Det fantes også kobberstikk i sirkulasjon mellom mesterne som viste utvalgte møbler fra de mest kjente europeiske møbelsnekkerne. Stolens hovedform med lave beinsprosser i rammekonstruksjon, nesten kvadratisk sete, rette armlener og frontal benplassering, er typisk for tidlig barokk før 1650. Det høye bindingsbrettet og bukkefoten er seinere stilelementer. Ingen stilelementer er nyere enn 1680-årene. Når vi i tillegg regner med en viss forsinking og antar at stolen er produsert i Onsøy eller Fredrikstad, er det rimelig å anta at denne stolen ble laget mellom år 1700 og 1720.

Det er mange spor på denne stolen som viser at den har endret utseende og hatt forskjellige funksjoner gjennom tiden. Vi ser flere lag med maling, tydelige spor etter ombygging, og en slitasje som samsvarer med den nye bruken. Gjenbruk er populært i dag, og var en selvfølge før da nøysomheten var en dyd og ressursene knappere enn vi er vant med i dag.

Det mest iøynefallende tegnet på ombygging, er armlenene. De har en veldig karakteristisk form som gjør at vi kan datere ombygningen. Omtrent hundre år etter at stolen var ny, var empirestilen topp mote i Europa. Dette var i utgangspunktet en stil som stammet fra hoffet til Keiser Napoleon 1. Bonaparte, og ble populær i Norge fra cirka 1810. Det sier oss at ombyggingen fant sted etter dette. De ellers ganske kantete stolene fra denne perioden hadde ofte slike avrundede armlener som går i en s-form fra festet i akterstavene til innfestingen i sarg eller armlenstøttene. Grunnen til at stolen trengte nye armlener var dens nye funksjon, nemlig som nattmøbel eller dostol. De nye armlenene er cirka fem cm høyere enn de originale. Denne forandringen gjør det mulig å løfte ut setet for å få tilgang til «doringen» under. "Doringen" er laget av en treplate limt sammen av to bord med ett stort hull i, og festet innvendig i sargen med treplugger. Det nye setet er laget bredere enn avstanden mellom akterstavene og armlenstøtten, men får plass på grunn av sporene som ble laget i venstre akterstav og armlenestøtte. Dette gjør at setet holdt seg bedre på plass når den ble brukt som vanlig stol.
Nattmøbler er en samlebetegnelse på møbler som enten gjemte en nattpotte, eller møbler med et sete som man kunne sette nattpotten eller en bøtte under når man gjorde sitt fornødne. Det finnes varianter som ser ut som en liten kommode eller nattbord, såkalte akkomoditetsmøbeler, hvor man løftet topplaten og åpnet fronten for å komme til en stol med hull i setet og potte under, eller man dro ut en skuff med innebygd doring og potte. Dostolene var ofte ombygde stoler, men nærmere vår tid har dostoler vært i salg som nettopp dette.

Stilepokene var ikke kjent i samtiden og er et forsøk av ettertiden på å sette ting i system. Stilene har overlappende perioder, og de brukte noen år på å spre seg fra de sentrale landene til periferien.

Venstre armlene har et brudd rett ved innfestingen til akterstaven, som har blitt reparert med en gjennomgående jernbolt. Den første tanken var at armlenene kom fra en finere empirestol, som fikk et brudd i det ene armlenet. Bruddet ble reparert og armleneparet gjenbrukt på denne stolen. Etter nærmere undersøkelse må det konkluderes at stolen fikk nye armlener. Stolen ble mye brukt i perioden som dostol, og ble reparert da armlenet gikk i stykker. Det er flere ting som taler for dette. For det første har bruddet i armlenet skjedd etter at stolen ble malt rød den siste gangen. Når man maler treverk vil det alltid bli maling i sprekkene. Bruddet i armlenet har tydlige, åpne sprekker som ikke inneholder spor etter maling. For det andre kan man se at armlenene er nylagde til denne stolen, fordi de har helt riktig lengde og at de på grunn av formen verken kan forkortes eller forlenges. Avslutningen på armlenet mot armlenestøtten skal ende slik at senter treffer senter. Plasseringen av overgangen mellom armlenet og akterstaven må være der armlenet går i en spiss.

Et annet moment er at håndverkeren, som lagde den opprinnelige stolen, var dyktig med god formsans, mens vi ikke kan si det samme om ham som har laget armlenene. Armlenene er grove i utførelsen, vi ser at linjene i buene er ujevne og ikke særlig nøye tilvirket. De to armlenene er heller ikke helt like i formen. Det er sannsynlig at de er laget av en nevenyttig eier eller en lokal håndtverker for å brukes på en dostol, og ikke en finere stol.

Det er fascinerende å se at han har lagt så mye arbeid i å gjøre dostolen pen og moderne når årsaken til ombyggingen var rent teknisk. Resultatet av ombyggingen ble en helt spesiell og praktisk stol med stor sjarm. Slitasjen og reparasjonen sier oss at stolen har hatt et langt liv også som dostol.

Total høyde: 113 cm Total bredde: 58 cm Minste bredde: 51 cm Total dybde: 50 cm Høyde nye armlen: 71-80 cm Høyde gamle armlen: ca 66 cm Høyde sete: 44,5 cm Høyde beinsprosser: 5 cm Høyde bindingsbrett v/frambein: 28,5 cm

Engelstad, Eivind S. og Schou, Aage, Møbelboken (1951) Waagepetersen, Christian, Danske møbler før 1848 (1980) Brænne, Jon, Dekorasjonsmaling (1998) Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar, Vår gamle bondekultur (1952) Gjerdi, Trond, Møbler i Norge (1976)