Motorsaga i skogbruket

På 1920- og 1930-tallet foregikk det spredte utprøvinger av ulike typer motorsager i Norge. De tyske tomanssagene Dolmar og Stihl var blant disse. Under forsøk med motorsager i Hurdal i 1947 (Skogforsøksvesenets hogstundersøkelser), var også tomannssagene representert. I USA og Canada var det vanlig å bruk slike sager, blant annet ved hogst av redwoodskog på den amerikanske vestkysten. En person betjente motoren og en annen holdt i håndtaket i enden av sverdet.

Det canadiske firmaet Hornet Industries var en av flere som produserte slike digre tomannssager. Karakteristisk for disse var at de hadde kraftig motor, men ganske lavt turtall og lav kjedehastighet. Sverdet kunne snus fra kappestilling til fellestilling med en hendel på motorhuset. Med en lengde på opp imot en og en halv meter og en vekt på mellom 25-30 kilo, var ikke disse sagene særlig egnet i det norske skogbruket, og fikk aldri noen stor utbredelse.

Det var med innføringen av de lettere enmannssagene at motorsaga for alvor fikk innpass i det norske skogbruket mot slutten 1940-tallet og utover i 1950-årene.

Resultatene fra utprøvinger blant annet i regi av Studieselskapet for norsk industri og Skogforsøksvesenet, førte til norske myndigheter bestemte seg for å kjøpe 1000 enmanns motorsager fra USA og Canada. Motorsagavdelingen på Sønsterud hadde en viktig rolle i få disse sagene av merket Power og Beaver ut blant norske skogsarbeidere.

Skogskolen på Sønsterud i Åsnes fikk en sentral rolle da motorsaga skulle innføres i det norske skogbruket på 1950-tallet. Etter andre verdenskrig var økt avvirkning i skogbruket høyt prioritert. Denne satsningen førte til at driftsformene i skogbruket endret seg betydelig i 10-årene etter 1945. For å nå målet om økt hogstkvantum, var gode arbeidsredskaper og riktige arbeidsmetoder vesentlig. Motorsaga var det nye redskapet som skulle stimulere til økt hogst. For eksempel kjøpte staten 1000 motorsager i 1947/1948. Den begynnende mekaniseringen av skogbruket som tok til i disse første etterkrigsårene ble ytterligere forsterket utover på 1950-og 60-tallet. For å kunne bedre arbeidsmetodene og ta i bruk ny teknologi på en riktig måte, var en styrket yrkesopplæring av skogsarbeiderne nødvendig.

Opplæring i bruk og stell av motorsager var tidlig en viktig del av undervisningstilbudet ved skolen. Allerede høsten 1947 var en egen motorsagavdeling under ledelse av sjefinstruktør, og etter hvert rektor ved skogskolen, Ragnar Broch (1899-1993) i gang.

I begynnelsen etter krigen gikk det trådt med salg av motorsager, men i 1948 lanserte Jo-Bu Mekaniske Verksted (1947-1982) en motorsag som viste seg å bli den mest etterspurte i det norske markedet. Selv om det var Norge som var det største salgsmarkedet produserte de også for eksport. Som Andreas Vevstad skriver, kom Jo-Bu raskt i gang: «den dukket opp som idé i 1946, som prototyp i 1947 og som masseprodusert i 1948».

I starten fikk de to grunnleggerne av Jo-Bu, Trygve Johnsen og Gunnar Busk, god drahjelp av norske myndigheter og forsøksleder Ivar Samset (1918-2015) i Det norske Skogforsøksvesen. Samsets «markedsføring» av Jo-Bu-saga overfor medlemmene av Regjeringens Tømmerutvalg var blant annet viktig for å utløse en statsgaranti på 700 000 kroner til Johnsen og Busks firma. Det var heller ikke tvil om at den norske produsenten hadde et godt produkt. Jo-Bus første masseproduserte sag, Senior, var den første motorsagasaga som var konstruert som enmannssag. Den slo godt an i markedet, og med etterfølgende modeller som Junior og Tiger, etablerte Jo-Bu seg i tetsjiktet blant Europas motorsagprodusenter. Det må også nevnes at fram til 1959, var det importforbud på utenlandske sager til Norge. Jo-Bu var norskeid fram til slutten av 1970-årene da storkonsernet Electrolux, som også hadde sikret seg de svenske merkene Jonsered, Husqvarna og Partner, kjøpte Jo-Bu fra Elkem. Produksjonen i Drøbak ble lagt ned i 1982.

Et kjennetegn ved utviklingen av motorsaga fram mot 1990-tallet var stadig lettere modeller med økt turtall og større kjedehastighet. Som et eksempel på utviklingen med lette sager, også til den profesjonelle hoggeren, lanserte Jonsered på 1980-tallet noen lette sager i 400-serien. I 1981 kom modellen 420.Den kan framstå som et eksempel på en slik «lettvekter» med stor kapasitet. Med 11 tommers sverd hadde saga en vekt på cirka 5,5 kilo. Med en motor med et sylindervolum på 35 kubikkcentimeter, greide den likevel å få opp et turtall på 14000 omdreininger per minutt. Det førte kjedet opp i en hastighet på 20 meter per sekund.

ARK-1078 (registrering i Asta): Norsk skogmuseums brosjyre- og reklamesamling. Halberg, Paul Tage: «Den stolte sliter. Skog- og landarbeiderne 1900 til 1990 - En kamp om likveverd», Oslo 1993. Jensen, Arnulf, «Motorsager i Norge», Hamar 2010. Forvaltningsdatabasen: Statens skogskole, Sønsterud - Endringshistorie (26.06.2018). Norske Gardsbruk, bind II, Hedmark fylke IV, s. 146-147. Samset, Ivar: «Fra muskler til maskiner i skogen», Norsk Skogmuseum, særpublikasjon nr. 17, Elverum 2008. Vevstad, Andreas: «Motorsaga – fra tømmerfellingsmaskin til håndredskap» Norsk Skogbruksmuseum, årbok nr. 9 1978-1981, Elverum 1981.

Nettsteder: Chain Saw Collectors Corner http://www.acresinternet.com/cscc.nsf?OpenDatabase

https://www.hedmark.org/skolene/solor-videregaende-skole/meny/utdanningsprogram/#heading-h3-9 solhem9.se