Turtveit og posthornet

Fredag 2. januar 1903 var postmann Gunnar Turtveit og en hjelpegutt på vei med posten fra Odda til Røldal. Etter å ha overnattet på Seljestad dro de tidlig lørdag morgen videre mot Røldal på ski. Været var ruskete – tett snøvær med storm i vindkastene. For å komme i ly av uværet valgte Turtveit en annen rute enn vanlig.

Omtrent en halv mil fra Seljestad, ved et trangt skar som het Bekkedalen, løsnet et snøskred fra en fjellvegg. Hjelpegutten, som hadde tatt av seg skiene fordi den ene bindingen var røket, klarte å komme seg unna. Med Turtveit gikk det verre. Han ble tatt av raset. Hjelpegutten lette etter Turtveit, men kunne ikke finne ham. Han tok derfor raskeste vei ned til Seljestad for å varsle om ulykken og skaffe hjelp. Et stort hjelpemannskap med spader dro av gårde fra Seljestad, men måtte returnere etter kort tid på grunn av uværet. Søndag og mandag var nye hjelpemannskaper på plass og spadde i rasområdet, men uten hell. Alt håp om å finne Turtveit i live var nå ute, mente man.

Mandag kveld kom imidlertid en kald, trøtt og sliten mann på ski til en gård i Seljestad. Det var postmann Gunnar Turtveit. Etter å ha fått i seg varmen igjen kunne han fortelle at han hadde klart å grave seg ut fra snøraset ved å bruke posthornet sitt som spade. Turtveit fortalte at postvesken lå igjen i tunnelen han hadde gravd. Noen fra letemannskapet dro straks opp for å se om de kunne finne den, og ganske riktig -en og en halv time senere var posten også kommet til rette.

Etter at historien om Turtveits mirakuløse dåd ble kjent, var det flere som ønsket å oppbevare hornet som minne. Og for historieinteresserte rører den videre fortellingen om hornet ved et sentralt spørsmål – er det alltid slik at en gjenstand som mister koblingen til sin spesielle historie, taper noe av sin verdi?

Etter Turtveits tilbakekomst ønsket sognepresten i Røldal å henge opp hornet i kirken for å minne menigheten om hendelsen og ”Guds frelsende allmakt”. Denne anmodningen ble avslått av postmesteren i Bergen fordi han mente at ”hornets rette plass måtte være i et vordende postmuseum”. Hornet ble følgelig sendt inn til Bergen postkontor. Uheldigvis, og til postmesterens store irritasjon, ble posthornet levert inn til reparasjon. I Posten har det eksistert en nøysomhetskultur, alt som kunne brukes igjen ble reparert – og vedkommende som mottok hornet tenkte ikke over at det kunne forholde seg annerledes denne gang. Bulkene i åpningen etter gravingen med hornet ble rettet ut, og hornet ble loddet. Dermed skilte det seg ikke ut fra andre tilsvarende posthorn. Det hadde mistet noe av sin ”affektionsverdi”, fastslo postmester Maalstad i Bergen. ”Det var intet som kunne skille det fra ethvert annet horn av samme type”, skrev han til Intendanturkontoret.

Etter reparasjonen ble posthornet sendt inn til Poststyrelsen i Kristiania. I påvente av etableringen av et Postmuseum ble hornet brukt som dekorasjonsgjenstand på et kontor. Dessuten ble det stilt ut på større messer hvor Postvesenet deltok.

En del år senere, i anledning 30-års markeringen av Turtveithendelsen i Røldal, kom det inn et nytt Turtveit-horn til Poststyrelsen. Dette nye hornet hadde blitt sendt inn av postmesteren i Odda. Som en del av markeringen hadde han fått det av Turtveits etterlatte. Poststyrelsen satt nå altså med to horn, uten helt å vite hvilket som var det riktige Turtveit-hornet. I forbindelse med etableringen av Postmuseet i 1947 gjorde Postverket et forsøk på å løse mysteriet. Forhenværende postmester i Bergen, Maalstad, ble spurt, og han kunne oppklare saken. I hvert fall et stykke på vei. Det nye Turtveit-hornet var hornet Turtveit hadde fått i erstatning da det gamle hadde blitt sendt inn til Bergen etter ulykken. Dette hjalp imidlertid ikke styreren av Postmuseet noe særlig. Merkingen av hornene hadde falt av – og han satt fortsatt med to like horn. Ett av dem med en fantastisk historie knyttet til seg.

I ettertid har det vist seg vanskelig å skille ut Turtveit-hornet fra resten av posthornene i museets samling. Å lete i eldre registreringer har vært nytteløst fordi vi mangler opplysninger om mange av hornene. Turtveit-hornet kan være ett blant flere i samlingen. Det er ikke tvil om at forvirringen rundt hornet i ettertid har ført til at gjenstanden på ett vis har mistet noe av sin verdi. Koblingen mellom den dramatiske historien og gjenstanden er brutt. Men alle disse litt uheldige omstendighetene rundt hornet i ettertid – det at vi har mistet det litt av syne – har på en finurlig måte tilført hornet ny verdi. Det fører nå en mytisk tilværelse i Norges Postmuseums samling.