Plansje av Maj Lindman Oslo Skolemuseum

Skoleplansjenes historie

By Oslo Skolemuseum

Skoleplansjene var en del av anskuelsesundervisningen, en pedagogisk metode som ble sentral på slutten av 1800-tallet. Plansjene ble aktivt brukt i skolen helt frem til 1960-tallet.

Internasjonal plansjeproduksjon

Litografiet (stentrykk) ble oppfunnet i Tyskland i 1798 og gjorde masseproduksjon av bilder mulig. Derved var grunnlaget for skoleplansjer lagt. Tyskland ble storprodusent og forsynte det store skoleplansjemarkedet langt utover egne landegrenser. I norske plansjesamlinger ser vi et betydelig innslag av tyske plansjer, men også mange svenske da Sverige satset stort på hjemmeproduksjon fra 1920- til 1960-tallet.

Norsk plansjeproduksjon

I Norge inviterte lærer og amtsskolestyrer Asbjørn Knutsen (1842-1917) et dusin skandinaviske kunstnere til å illustrerer plansjer. Resultatet ble utgivelsen av plansjesamlingen Billeder til Norgeshistorien for skolen og hjemmet i 1878. Serien gikk inn i datidens overordnede prosjekt som var å gjenreise den nasjonale selvtillit, kunnskap og stolthet. Den mest kjente av plansjene fra denne samlingen er trolig plansjen Birkebeinerne bringer den unge Haakon Haakonssøn paa ski til Nidaros. Kunstneren bak denne plansjen er Knud Berglien.

Plansje av Knud Berglien Oslo Skolemuseum

Lisbeth Bergh

En av de mest kjente norske plansjekunstnerne er Lisbeth Bergh (1861-1927). Bergh utga en rekke billedbøker for barn der hun skrev tekst og illustrerte selv. Hun underviste også som tegnelærerinne ved Frøken Bonnevies Pikeskole som ble opprettet i 1889. Skolen trengte plansjemateriale der nasjonens næringsveier ble fremstilt med spesifikt norsk preg. Bergh tok jobben og lagde i 1902 en serie på seks plansjer: Vaar, Sommer, Høst, En fjelldal, En sæter og Interiør fra en bondestue. Mellom 1912 og 1913 fortsatte hun serien og lagde følgende plansjer: Fra Kristiania havn, Et torv, En vestlandsfjord, Fra skjærgaarden, Makrelfiske, Tømmerhugst og Tømmerkjøring.

Plansje av Lisbeth Bergh Oslo Skolemuseum

Anvendelse av plansjene

På slutten av 1800-tallet ble anskuelsesundervisningen en sentral pedagogisk metode i skolen. Læreren skulle lede barnet til selvsyn og sansing, og via fornuften se system i det sansede. Prinsippene kan spores til den tsjekkiske filosof J. A. Comeniu sin skrift Orbis sensualium pictus på 1600-tallet og den sveitsiske pedagogen J. H. Pestalozzi og hans skole på begynnelsen av 1800-tallet.

Lærerinnen, kvinnesaksforkjemperen og politikeren Anne Rogstad skrev i sin bok Iakttagelsesundervisningen fra 1908 at: "Anskuelsesmidlene er først og fremst gjenstanden selv, dernest modeller, og saa billeder". Samtidig ble fortelling som metode vanlig, noe som var perfekt for historiske og bibelhistoriske plansjer. Gjennom observasjon av bildene, fortellinger og egne gjenfortellinger, fikk elevene opplevelser som strakk seg ut over den vanlige puggingen og faktaundervisningen. Med sine ofte idylliske eller idealistiske billedmotiver var plansjene også normdannende. Barna skulle ikke bare lære hvordan tingene var, men også hvordan de burde være.