Nedsunket i tanker, lener jenta seg mot karmen til den åpne balkongdøren mens hun lar blikket vandre ut i det fjerne. Samtidig røper den snorrette holdningen og stillingen med hendene på ryggen at roen, når som helst, kan gå over i bevegelse. Krohg viser seg her nok en gang som en fremragende iakttaker av barns sinnstilstand og kroppsspråk. Han brukte ofte barn som tema for kunsten sin, og skapte med det en helt ny oppmerksomhetrundt deres individualitet og sinn blant sin generasjons kunstnere. Blant dem som videreførte dette arbeidet, var Edvard Munch.

Det øyeblikkelige i scenen gjenspeiles i den spontane penselføringen i bildet. I et sjeldent tilfelle både hos ham og ellers i den nordiske kunsten, arbeidet Krohg her med en typisk impresjonistisk malerstil. Han satte korte, kommalignende penselstrøk tett i tett. Til sammen blir penselstrøkene, i betrakterens øyne, til jentas kjole eller trærne og hustakene bortenfor balkongen.