Selv om det sittende barnet strekker seg over hele bildets høyde, er det den intense rødfargen på veggen som dominerer maleriet. Malingen formelig løser seg fra veggen bak barnet og sprer seg til hele rommet, som en pulserende sky av pigment.

En farges virkning er alltid avhengig av nabofargene. Med det i tankene er det ikke rart at Ludvig Karsten kombinerer den røde veggen med et blågrønt gulv. Uten figuren ville disse to likestore flatene ha utgjort en abstrakt fargeklang, som vi kjenner fra for eksempel Mark Rothkos malerier fra 1950-tallet. Denne sammenligningen viser det moderne i Karstens kunst hvor den største kraften forløses i fargen, noe som også understrekes i tittelen. Melankolsk nedsunket i egne tanker, blir barnet i den mørkerøde bekledningen nærmest oppløst av den lysende rødfargen fra veggen.

Karsten var den eneste kunstneren som Edvard Munch tålte å ha malende ved siden av seg gjennom en periode på flere år.