Kampen for å delta - kvinner i idretten

I etterkrigstidens Norge var den hjemmeværende husmoren fortsatt et ideal. I 1960-årene tok flere kvinner utdanning og flere gifte deltok i arbeidslivet. På 1970-tallet startet kvinnekampen. Opprøret nådde også idretten, og kvinner krevde å få delta i alle idretter – på lik linje med menn. I langrenn, sykling, skiskyting og fotball, noe senere i kraftidretter som bryting og vektløfting, og fra 1990-årene også boksing.

De moderne olympiske lekers grunnlegger Pierre de Coubertin mente at OL-konkurransene ikke egnet seg for kvinner. Coubertin og IOC fikk likevel begrenset innflytelse i dette spørsmålet da de internasjonale særforbundene fikk ansvaret for å utforme OL-konkurransene. De åpnet etter hvert opp for kvinners deltakelse i flere idretter. I London 2012 fikk kvinner konkurrere i samtlige sommeridretter. På vintersiden kom skihopp for kvinner med først i 2014 og kombinert er fortsatt kun for menn.

Da Grete Waitz deltok i OL for første gang i München i 1972, var 1500 meter den lengste distansen for kvinner. På denne tiden løp hun 160 km i uka, men ble likevel vurdert til å være for svak til å løpe lange distanser. I 1976 fikk kvinnene lov til å løpe 3000 m i OL. I 1984 kom maraton for kvinner på programmet.

En norsk kvinne med kolombianske røtter har revolusjonert bokseverdenen. I en alder av 14 år debuterte Cecilia Brækhus i kickboksing, og rakk å bli både europa- og verdensmester allerede som tenåring. Senere gikk hun over til weltervekt i boksing og ble profesjonell. Hun ble den første kvinnen i verden som har vunnet alle fem proff-forbundenes verdensmester-belter. Boksing er en av de klassiske olympiske idrettene som var med allerede i antikkens OL. Likevel måtte kvinner vente helt til London-OL i 2012 for å få bokse om olympiske medaljer på lik linje med menn.

Skihopp for kvinner kom på OL-programmet i Sochi i 2014. Først i 2018 besluttet Det internasjonale skiforbundet å fjerne regelen som hindret kvinner å hoppe lenger enn 118 meter. Denne utviklingen har tatt lang tid. Johanne Kolstad fra Nordre Land var aktiv skihopper allerede på 1930-tallet, men ble nektet å delta i renn her hjemme. Hun dro derfor til USA og turnerte over hele Nord-Amerika i fem år. I 1938 satte hun sin fjerde og eneste offisielle verdensrekord med 72 meter. Tidligere skihopper Anette Sagen kjempet i årevis for at kvinner skulle få samme rettigheter som menn. Hennes kamp for likestilling i hoppbakken la grunnlaget for at Maren Lundby kunne feire et historisk OL-gull i PyeongChang i 2018.

Madge Syers fra Storbritannia meldte seg på til VM i kunstløp i 1902. Kunstløp var en idrett for menn. Siden reglementet ikke nevnte kvinner, fikk hun delta og tok sølvmedaljen. Hennes deltagelse utfordret Det internasjonale skøyteforbundet. De mente at side skjørter hindret dommerne i å vurdere kvinnenes tekniske ferdigheter. Syers svarte med å løfte skjørtene og skapte full forvirring. Den første internasjonale konkurransen for kvinner kom i 1906. VM-status fikk kvinnenes mesterskap først i 1924. Under OL i London i 1908 var kunstløp en ny gren. Både kvinner og menn fikk delta, og Madge Syers ble første kvinnelige OL-vinner i en vinteridrett. Sonja Henie fulgte i Syers fotspor og ble Norges første kvinnelige OL-vinner i 1928.

I skinasjonen Norge har motstanden vært stor mot kvinnelangrenn. Norge stemte imot at langrenn for kvinner skulle komme på OL-programmet i 1952. I stedet innførte Norges Skiforbund stillangrenn for kvinner i 1947, der stilen telte mer enn å gå fort på ski. Ingrid Wigernæs var den første profilen i norsk kvinnelangrenn. Mange “pene mennesker” snudde seg vekk og holdt seg for nesen når hun løp forbi dem i Nordmarka. Trass motstand ga hun seg ikke og samlet de beste jentene til langsiktig satsing. 16. februar 1968 fikk opinionen til å snu: «Jentut’n» med Wigernæs som trener tok OL-gull på stafetten i Grenoble og beviste at norske kvinner kunne gå fort på ski. I dag troner Marit Bjørgen øverst på listen over tidenes mestvinnende vinterolympiere uansett kjønn.

Utviklingen i idretten speiler resten av samfunnet. Det er mer likestilling enn før, men menn og kvinner er ikke likestilt. I norsk idrett er bare 26 % av ledere og trenere kvinner. Kjønnsbalansen er likevel bedre blant yngre ledere og trenere enn blant eldre. Det er fortsatt ulike regler for menn og kvinner i flere idretter, for eksempel ulik lengde på distanser i langrenn, færre vektklasser i boksing og forbud mot fysisk takling i ishockey. En større barriere er den store forskjellen i inntekter, trenings- og arbeidsvilkår i mange idretter, blant annet fotball. Dette henger sammen med ulik interesse for og holdninger til herre- og kvinneklasser blant tilskuere, sponsorer og media. Norges fotballforbund fikk stor internasjonal oppmerksomhet da de i 2017 bestemte at kvinne- og herrelandslaget skulle ha lik betaling.