Veiviser og Katalog over Bergens Fiskerimuseum utgivet af Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme, Bergen 1907
Veiviser og Katalog over Bergens Fiskerimuseum utgivet af Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme, Bergen 1907 Sølvi Vik/Museum Vest

Gipsfiskene i Fiskerimuseet - Bergens første «Akvarium»?

Norges Fiskerimuseum har en stor samling av gipsfisker, som skriver seg fra museets første år på 1890-tallet. Gipsmodellene utgjorde en gang en komplett visning av de norske fiskene, inndelt etter art og biologisk gruppe.

Fiskerimuseet i Bergen ble stiftet i 1882 av Selskabet for de Norske Fiskeriers Fremme. Museet holdt først til på loftet i Kjøttbasaren. I Selskabets 25-års jubileumsberetning fra 1904 heter det: «I 1890 påbegynte man anskaffelsen af en samling af vore fiske i kolorerte gibsafstøbninger. Denne tilveiebragtes ved fiskerimuseets eget verksted.»

Gipsfiskene har vært med fra starten, og har som fiskerimuseet ført en omtumlet tilværelse, med flytting fra Kjøttbasaren til Permanenten til Bontelabo til Sandviksboder 20-24, der museet åpnet på nytt i 2014.

Fiskene har støtt på utfordringer og uhell; som eksplosjonsulykken på Vågen i 1944 som rystet Permanenten i fundamentene og tok knekken på en del av bestanden. Flyttingen fra lokale til lokale har satt sitt spor. Det er ikke til å undre seg over at gipsmodellene et sted underveis har mistet glansen, og blitt nedgradert til «rekvisitter», en lavere status i museumsutstillingenes hierarki.

Detaljer fra gipsfiskenes historie

• I Permanenten («Den Permanente Udstillingsbygning»), hvor fiskerimuseet flyttet inn i 1898, ble gipsfiskene hengt opp sammen med diverse fiskeredskaper og båtmodeller. Mange av gjenstandene skrev seg fra den store fiskeriutstillingen som i 1876 gikk av stabelen i det nybygde Naturhistorisk Museum på Nygårdshøyden.

• Fiskene er flere ganger blitt montert om og tilpasset nye plasseringer. Som i den nye faste utstillingen som åpnet i kjelleren på Permanenten i 1953. Her utsmykket et utvalg av fiskene sideveggene i det sentrale utstillingsrommet, som hadde som blikkfang en stor modell av Norskerenna med fiskebankene.

• I utstillingen på Bontelabo, dit fiskerimuseet flyttet i 1990, ble 50 av gipsfiskene vist fram, i et rom som skulle forestille et akvarium.

• I Sandviksbodene er fiskene i dag kommet nært sitt rette element i utstillingen «Verden under vann», som forteller om marinbiologi og havforskning.

La oss ta til orde for gipsfiskenes rehabilitering!

Gipsfiskene er museumshistorie i en konkret forstand. Modellene forteller også mentalitetshistorie. At bergenserne på slutten av 1800-tallet fikk både et «dyremuseum» og et «fiskemuseum» sier mye om tidens interesse for naturvitenskap, og om hvilken vekt som ble lagt på primærnæringen fiske. Dette er bakgrunnen for at Fiskerimuseet ble etablert. I lys av tidsånden kan gipsfiskene forstås som et opplysningsprosjekt - dette var et akvarium for byen lenge før «Akvariet i Bergen» ble til!

Som avstøpninger er det ingenting i veien for at museets samling skal kunne kompletteres med nylagde modeller. Kanskje alle de 94 opprinnelige fiskene en gang kan bli vist fram i fiskerimuseet?

Hvem har laget fiskemodellene?

Signaturen «Pisani» på baksiden av en av gipsfiskene, antyder at mannen kan være Joseph Matheo Pisani, født 1842 i Bergen. I folketellingen fra 1885 står Pisani oppført med adresse Claus Fastings gade no. 17 og yrke «Gibsarbeider». Joseph Matheo var sønn av gipsmaker og postfører Peter Pisani fra Lombardiet som kom til Bergen i 1828. I Handelskalender for Norge 1865 oppføres J. Pisani som fotograf, men ellers var han gipsmaker, artillerist, berider, hornblåser, musikant og tilslutt postfører.

Italienske gipsmakere var etterspurt for de mange dekorative detaljer som prydet historismens bygninger. Pisaniene var gipsmakere gjennom generasjoner. Om Joseph Pisanis onkel Matheo Pisani skriver fylkesarkivet i Sogn og Fjordane:

På starten av 1800-talet bestemmer ein ung gipsmakar ved namn Matheo Pisani, seg for å rømme frå heimbyen i Toscana. Italia er under angrep frå Napoleon, og etter alt å døme er det dei utrygge tilhøva som gjer at Matheo saman med broren set kursen nordover i Europa. På sin veg møter han den unge kvinna Johanna Maria, og gifter seg med henne i 1814. Dei har opphald i Nederland og Tyskland, der han held fram virket som gipsmakar, før dei kjem til Noreg og byane Larvik, Kristiania og Bergen.

Order this image

Share to