Da freden kom til Namsos 8. mai 1945

I år, den 8. mai, er det 75 år siden andre verdenskrig sluttet og det igjen ble fred i vårt land. Det ble feiret og jublet over hele landet, så også i Namsos. Den 8. mai i Namsos var det fullt opp med tyske soldater og russiske krigsfanger, så det var nok en litt spesiell stemning i byen. Allerede den 7. mai begynte det å gå rykter om den tyske kapitulasjonen og enkelte namsosinger var ute og viftet med det norske flagget. Det er også fortalt at enkelte heiste det norske flagget på flaggstanga. Den tyske kommandanten i Namsos henstilte til befolkningen om å vente til dagen etter for å unngå å provosere de tyske soldatene i byen.

Den 8. mai var krigen endelig over og allerede dagen etter ble det lokale NS-dominerte politikorpset fjernet fra sine stillinger, og Ivar Aursnes kunne overta som politimester. Dette var en lenge planlagt aksjon. Overtakelsen av politistasjonen fikk stor oppmerksomhet fra lokalbefolkningen. De var nok nysgjerrige på nazipolitiets skjebne og ikke minst skjebnen til mange nazisympatisører som etter hvert ble arrestert og fengslet. Ivar Aursnes fortalte senere i et intervju med Namdalsavisa i 1975 at han ubevæpnet gikk inn på politikammeret i Skolegata. Han ba da daværende politimester om å samle troppene sine og gå ned i et rom i etasjen under for å vente på nærmere ordre.

Aursnes gjorde oppmerksom på at han var beskikket i stillinga av regjeringa i London og ba dem legge fra seg våpnene. En etter en kom de fram og gjorde som de ble bedt om. En av de eldste i staben ble så bedt om å vise hvor øvrige våpen og ammunisjon befant seg, og også denne ordren ble etterkommet.

Aursnes betegnet det som et mirakel at overtakelsen gikk så rolig og fredelig for seg, men han hadde også gitt uttrykk for at det ville være en tragedie om en av dem, som gjennom fem år hadde utøvet egen rettspraksis og justis i strid med norsk forfatning, mistet fatninga. Da denne delen av jobben var gjort, ringte Aursnes til den tyske kommandanten i Namsos-området og fortalte hvilke fullmakter han hadde fått. Han gjorde oppmerksom på at han hadde overtatt den sivile politimyndighet og sa at det ikke befant seg norske militære styrker i distriktet. Deretter spurte han om kommandanten kunne innestå for fullstendig passivitet fra de tyske styrkenes side.

Han gjorde også oppmerksom på at den allierte overkommando ville sørge for at kommandanten fikk ansvaret for alt tysk militærpersonell i distriktet, dersom han ikke allerede hadde slik kommando.

De tyske styrkene i Namsos, som talte over 3000 mann (og enkelte kvinner og barn), forholdt seg rolig til det som foregikk, og kunne se på at jublende namsosinger endelig kunne ta fram flaggene og synge «Ja, vi elsker» etter fem lange krigsår.

De tyske styrkene fikk etter frigjøringen ansvaret for opprydding av miner og piggtråd. Under et slikt arbeid i Klinga den 30. august 1945 omkom dessverre sju soldater. Etter hvert ble soldatene sendt tilbake til Tyskland i store skip, men uttransporten kunne ikke skje før alle miner var ryddet bort. De siste tyske soldatene reiste ikke fra distriktet før på nyåret i 1946.

Ansvaret for de russiske krigsfangene som var satt i slavearbeid i Namsos og i resten av Namdalen ble overtatt av Røde Kors. Krigsfangene fikk nye klær og oppholdt seg i en leir i Namsos som frie menn helt til de ble tilbakesendt til Russland den 12. juni 1945. I forbindelse med tilbakereisen ble det avholdt en stor avskjedsfest i Russerleiren i Namsos. Ansvaret for de russiske krigsfangene ble i Namdalen overtatt av løytnant Sanderud (som også var lege), Tuppen Wiik, Harald Buvarp og Knut Knutsen.

På Bjørnstad i Namsskogan ble en russisk krigsfange dessverre skutt etter kapitulasjonen. Denne krigsfangen fikk en flott begravelse.

I dagene etter 8. mai var det stor feiring i Namsos. Folk gikk spontant i fredsmarsjer rundt i den krigsherjede byen. Etter hvert kom også krigsfangene fra de tyske krigsfangeleirene på Grini og Falstad tilbake til Namsos til stor gjensynsglede. Norske polititropper fra Sverige inntok også i løpet av mai byen til stor jubel fra lokalbefolkningen.

Etter hvert ble det å ta fatt på å bygge opp byen på ny.