Husmannsvesenet

Husmannsvesenet har vært en viktig del av det norske bondesamfunnet, så viktig at mange husmannsstuer nå har kommet på museum. Mange av de norske museene har jobbet hardt for å prøve å bevare denne delen av historien. På Borgarsyssel Museum, har vi en husmannsstue og i våre samlinger har vi husmannspenger fra Rakkestad. Dette er trepenger som husmannen fikk av sin husbond for å vise hvor mye penger husbonden skulle utbetale i lønn. Lønnen varierte etter hva som var fastsatt (av husbonden) og om det var sommer- eller vintersesong. Trepengene kunne veksels inn i reelle penger eller naturalia.

Når man tenker på en husmann, tenker man ofte på en som låner en jordflekk av bonden som han betaler for med pliktarbeid. Dette er én sann beskrivelse av husmannen, men det er ikke hele sannheten. En husmann kunne også kun leie hus. I disse tilfellene hadde husmannen alltid et annet arbeid. Husmannsstua som i dag står på Borgarsyssel Museum, tilhørte Hafslund hovedgård i Sarpsborg. Husmannen som bodde der, hadde arbeid på fabrikken. Antakelig hadde han også et ganske viktig arbeid, som for eksempel sagmester og fikk bo i husmannsstua som en del av lønna for arbeidet han gjorde. Denne husmannsstuen er større og bedre innredet enn mange av de andre husmannsstuene man finner i Norge. Dette viser at det også var stor forskjell på husmenn. Forskjellene kunne komme av hvem husbonden var, normene i nærsamfunnet, rikdommene som var tilgjengelig i området og hvilke kvaliteter husmannen selv hadde. Generelt sett kan det sies at husmannene i Østfold hadde det bedre enn ellers i landet. Stuen på Borgarsyssel er fra 1850 og er bygget i typisk østfoldstil, med svalgang og to rom. Det ene rommet fungerer som kjøkken og har både peis og bakerovn. Det at husmannsstua har egen bakerovn, er en luksus som ikke alle husmenn hadde. Mange fortellinger om husmenn, viser at de stort sett spiste flatbrød. Brød var bare til store fester som jul eller bryllup. Dette gjaldt spesielt på stedet hvor det var liten tilgang på korn. Det er også lett å tenke seg at flatbrød er en bedre løsning. Så lenge det oppbevares tørt, holder det seg godt i lang tid, i motsetning til brødet som fort blir dårlig. Det andre rommet i huset fungerte som arbeidsrom, soverom og oppholdsrom. Sengene i rommet er veggfaste og ellers bærer stua preg av det arbeidet som krevdes, av både husmann og husbond.

For å finne ut hvorfor husmannsvesenet vokste fram, må man helt tilbake til høymiddelalderen (1130-1350). På denne tiden hadde det lenge vært en befolkningsvekst og man hadde ryddet mange gårdsbruk. Men når alt er på topp, går det ofte nedover igjen. Dette skjedde i 1349 da svartedauden kom til Norge. Etter den hadde rast fra seg, var det mange gårdsbruk som ble liggende øde. Først på 1500-tallet begynte befolkningen sakte, men sikkert å vokse igjen. Mange dyrket opp igjen de gamle ødegårdene som nå hadde grodd igjen i løpet av 150-200 år. Da alle de gamle ødegårdene var nyryddet, begynte folk også å rydde gårder andre steder. De nye gårdene var ikke like store, de hadde heller ikke like god beliggenhet eller like godt utbytte som de gamle, men de kunne brødfø en familie.

Utover 1600-tallet vokste befolkningen enda mer. I tillegg var det mange kriger, noe som gjorde at staten hadde et stort behov for penger, når statskassa ble tom, måtte det finnes løsninger for å få inn penger (i tillegg til å øke skattene). En av løsningene var å selge unna krongodset. Her ser vi hvordan reformasjonen virker inn på bygdene i Norge. I middelalderen var det ikke uvanlig å donere hele eller deler av gården sin til kirken. På 15-og 1600-tallet var det fortsatt vanlig at det var mange eiere på en gård. Når reformasjonen kom, ble alt kirkegodset, altså alle gårdene og deler i gårder som kirken eide overdratt til kongen. Når kongen trengte penger på 1660-tallet hadde han altså en god del jord som kunne selges. Alle som hadde muligheten kjøpte ut kongen og ble selveiere og eneeiere på gårdene sine. Dette gjaldt selvfølgelig de rike, som hadde penger på kistebunnen til å kunne kjøpe ut kongen. Hva da med de fattige?

De færreste som levde på slutten av 16- og 1700-tallet var rike, selveiende bønder, godseiere eller handelsmenn. Mesteparten av befolkningen levde på landsbygda og mange av dem hadde ikke egne gårder. Disse menneskene måtte også ha noe å leve av. De kunne selvfølgelig søke tjeneste på gårdene, men på et eller annet tidspunkt, ønsket de fleste å gifte seg og stifte familie. Normen var at dette kunne man ikke gjøre uten å ha et sted å bo eller muligheten til å brødfø familien sin. Når 1600-tallet kom, var det ikke mer plass til å rydde nye gårder. Alt var tatt. For å ha et sted å bo, et sted å dyrke mat, et sted å ha dyr, rett og slett et sted å leve, måtte man ty til andre ideer. Ofte begynte dette med kjentfolk. La oss ta to brødre som et eksempel. Allerede i 1539 kom det en lov om at man ikke kunne dele gårdsbruk. Eldstemann skulle arve gården. Odelsretten har alltid stått sterkt i Norge (og gjør det fortsatt). Yngstebroren måtte også ha noe å leve av. Han hadde vokst opp på gård, han kunne å drive gård, alle han kjente hadde gård og det er gårdsdrift han kunne leve av, men han hadde ingen gård å drive. Da kunne storebror komme med løsningen. Yngstebroren kunne få lov å bygge hus i utkanten av gården til storebror. Den plassen som yngstebroren ryddet, blir ikke delt fra gården, men yngstebroren fikk bruksretten til akkurat denne delen av jorden. Her kunne han bygge hus, holde noen få dyr og han kunne dyrke kornet han trengte for å overleve. På denne måten fikk han et levebrød og noe å by en familie. Han kunne da med god samvittighet gifte seg og få barn. På denne måten startet disse brødrene en trend. Denne trenden var i begynnelsen til god hjelp for alle de som ikke hadde odelsrett. Den kunne også hjelpe med skattelette for lillebror. Siden han ikke eide noe, var det heller ingen gård å skatte av, ingen landskyld. Vi kan anta at han hjalp storebror på gården, men ikke på samme måte som i århundrene senere. Trenden de skapte la likevel grunnlaget for en ny samfunnsgruppe.

Når vi ser tilbake i historien i dag, kan vi kanskje tenke oss at husmannslivet var hardt. Den første husmannsloven kom ikke før i 1851, altså århundrer etter at de første husmenn dukket opp. Det vil ikke si at husmenn ikke hadde rettigheter, men ofte var det husbonden som bestemte. På 1600-tallet ble det bestemt at husmenn ikke skulle betale egen skatt. I stedet skulle de hjelpe bonden med å betale hans skatt. Dette skulle gjøre det lettere for fogden, som skulle kreve inn skattene. På denne måten trengte han ikke å holde styr på alle husmennene. Dette, i tillegg til at bonden var jordeier, gjorde at bonden fikk et slags overtak over husmennene. Mange husmenn var avhengig av bondens godhet for å kunne fortsette å bo på plassen sin. Når en husmann ryddet en plass, bygde opp hus og ryddet åker for å dyrke korn, kunne det være fristende for bonden å kaste ut husmannen etter en stund. Da kunne han legge den nyryddede jorden under sin gård og øke sin egen produksjon. Dette skjedde flere ganger, men ofte fikk husmannsplassen stå. Det å ha husmenn var også til fordel for bonden. Husmannen var billig arbeidskraft. Han betalte plassen sin med arbeid som ble utført på gården. Dersom bonden trengte mer arbeid utført, kunne han kreve dette av husmannen. Han ville da få lønn, men i mange tilfeller kunne bonden lønne sin egen husmann litt mindre enn hvis man leide inn noen andre til å gjøre jobben. En annen fordel var at husmannen var tilgjengelig året rundt. Reglene rundt ansettelse var at man burde ansette noen for et helt år. På denne måten unngikk man dagdrivere. Dersom noen ønsket å forlate sin tjeneste, måtte det skje på bestemte datoer, 14. april eller 14. oktober. I vinterhalvåret var det mindre arbeid enn i sommerhalvåret. Det var derfor en fordel for bonden å ha så få ansatte som mulig denne tiden. Da kunne husmannens ekstraarbeid komme til nytte ved behov. Husbonden kunne da lønne husmannen kun for selve arbeidet, ikke for hele ansattperioden. Dette vil ikke si at alle bønder med husmenn under seg var grådige. Ofte ønsket også husbonden det beste for husmennene sine. De arbeidet sammen og ble ofte godt kjent. Selv om husmannen ikke hadde den samme statusen som bonden, var det ikke uvanlig at husbonden stilte som fadder for husmannsbarna når de skulle døpes. Både husbond og husmann kunne gjøre hverandre tjenester og var i enkelte tilfeller gode venner.

Selv om bonden hadde mesteparten av makten, hadde husmannen litt å si også. Det finnes eksempler på at en husmann har klaget over behandlingen han har fått av husbonden sin. I disse eksemplene har de høye herrer som har vært dommere i saken dømt i favør av både husmann og husbonde. Et eksempel på dette er at en husbonde mente at husmannen hans hadde oppført seg dårlig. Han hadde ofte merket at det var fester, drikk og spill i husmannsboligen. Som husbonde var han ansvarlig for husmannens oppførsel og det var ikke uvanlig at det stod i husmannskontrakten at han måtte oppføre seg ordentlig. Husbonden i dette tilfellet ville derfor kaste ut husmannen sin. Det endte med at husmannen ble dømt til å flytte. Han hadde imidlertid bekostet deler av huset selv, som for eksempel vinduene, og disse fikk han ta med seg på flyttelasset.

Det at bonden stod ansvarlig for sine husmenn, ser vi også når vi i ettertid skal forske på historien. Når embedsmenn skulle ta manntall for å finne ut hvem som bodde i sognet, hvor de bodde og hva de jobbet med, ser vi alle husmennene oppført under bonden. Bonden og hans nærmeste familie kommer alltid først, uten unntak. Dette viser et hierarkisk oppsett som var gjennomgående i hele samfunnet.

Som tidligere nevnt, kom ikke den første husmannsloven før i 1851, selv om det hadde vært gjort forsøk på å lovbestemme reglene rundt husmenn tidligere. I utgangspunktet var avtalen mellom husmann og bonde noe de fastla selv. Et eksempel på fra en fortelling om husmenn på tidlig 1900- tallet, sier at, i dette tilfellet, hadde ikke husmannen kontrakt med bonden, men avgiften for å bo på plassen var 48 kr. året, fire dager i uken arbeidsplikt. Dersom han gjorde noe arbeid utenom pliktarbeidet, var betalingen 1,25 kr. dagen pluss kosten. Andre eksempler viser at pliktarbeidet kunne være annenhver uke gjennom hele året. Det var også ofte spesifisert at husmannen skulle jobbe på gårdene i onnene. Da var det ofte fastsatt hvor mye korn han skulle skjære. Dette gjorde husmannslivet vanskelig. Den tiden han måtte jobbe mest for bonden, var jo også den tiden han hadde mest å gjøre hjemme på sin egen plass. Husmannskona var også ofte med og jobbet på gården. Dette betydde at husmannen enten måtte jobbe sent på kvelden eller på natta for å redde sitt eget korn, eller vente til bonden hadde fått unna sitt før han kunne begynne med sitt eget. Å vente kunne bety at kornet hadde større sjanse for å fryse.

Husmannslivet var hardt, men det kunne også ha sine fordeler. På 1700-tallet var det ikke lov å være det de kalte «dagdriver». En dagdriver var en person som ikke hadde «fast» jobb eller et sted å bo. Med fast jobb menes det at han ikke hadde bundet seg til en stilling for et år eller et halvår, som var normen. En husmann ville ikke hatt dette problemet, da han hadde et fast bosted, en næring og stort sett også en tilleggsnæring. Husmannen hadde også ofte førsteretten på ekstraarbeid som skulle gjøres på gården til husbonden. På denne måten kunne han tjene litt ekstra. I innledningen ble det nevnt at Borgarsyssel Museum har husmannspenger i sine samlinger. Dette er antakelig penger som husmannen har fått for ekstraarbeid, altså arbeid han har gjort utenom pliktarbeidet. Husmannspengene viste en viss sum. Det var ikke uvanlig at en husmann kunne jobbe for åtte skilling på sommertid og seks skilling på vintertid. Dette er en sum som går igjen i mange kilder, og som antakelig var ganske utbredt. Husmannspengene i museets samling, er betaling for arbeid på vinterstid og viser at de er verdt seks skilling. Husmannspengene fungerte som en tilgodelapp. Når dagen for utbetaling kom, skulle husmannen vise fram hvor mange skilling han hadde tjent. For at det ikke skulle jukses med pengene, var det ofte brent inn husbondens initialer eller merke.

Dersom man var så heldig at man fikk nedskrevet kontrakt, fantes det mange forskjellige husmannskontrakter. Selv om loven etter hvert sa at man måtte ha skriftlig kontrakt, viser det seg at mange avtaler med husbonden fortsatt var muntlige. Uansett om kontrakten var muntlig eller skriftlig, kunne man være så heldig at man fikk livstidskontrakt. Da visste husmannen at han hadde både mat og husvære resten av livet. I mange tilfeller, sa også avtalen eller kontrakten at barna til husmannen kunne ta over plassen når husmannen døde, ble syk eller var for gammel til å arbeide. Selv om husmannslivet var hardt, visste man med denne avtalen at både man selv og barna hadde et levebrød.

• Helle, Knut (red): Aschehougs Norgeshistorie, bind 5, 6 og 7
• Johannesen, Knut Erhard: Gausdal, Folkevekst og levevilkår 1530-1830
• Innlandet fylkesarkiv, innhentede fortellinger om husmenn: http://www.farkiv.no/nettutstillinger/husmenn/finn-en-husmann/minner/husmannsminner-gudbrandsdalen