Sjøhusbyen Bergen

Bergen var omlastingshavn for varer i et vidt forgrenet handelssystem med tørrfisk fra Nord-Norge og korn fra Baltikum som ingredienser. Her fantes det behov for lagerplass, og kapital til å investere i pakkhus.

På slutten av 1800-tallet var det omkring 800 sjøboder i byen og Sandviken. Dette betyr at nesten all strandlinje hvor det var mulig å bygge sjøhus var tatt i bruk.

Historisk har Bergen hatt tre store sjøhusmiljøer: Bryggen, Strandsiden og Sandviksbodene. Eldst er Bryggen, med røtter tilbake til 1100-tallet. Strandsiden ble bygd ut fra 1200-tallet, og Sandviksbodene på 1600-tallet.

Bryggen, handelens sete

Bryggen: Avstanden til kaiene på framsiden av bebyggelsen gjorde at varer måtte bæres eller kjøres med trillebår. Bredsgården i 1902. Foto: A.B. Wilse, Norsk Folkemuseum

Bryggen startet ut som en naustrekke inne på stranden ved Mariakirken. Gjenoppbygging etter flere branner flyttet bebyggelsen framover, slik at dagens moderne kaifront ligger 140 meter utenfor middelalderens strandlinje.

Gårdene på Bryggen var lange husrekker langs veiter som førte fram til sjøen. Foran bygningene var det kaier, med en langsgående passasje som fungerte som forbindelsesgate. Bakerst i gårdene lå Schøtstuene, med felles kjøkken og spiserom.

Bryggen er i dag redusert til en fjerdedel av bygningsmassen som ble reist etter bybrannen i 1702. Det største tapet i nyere tid skjedde i 1903-12, da hele den sørlige delen av Bryggen ble revet og erstattet av moderne murgårder.

Bryggen, ca.1870. Foto: K. Knudsen

Strandsiden, en norsk bydel

Dahlsgården, 1927. Foto: Studio KK

Strandsidens boder strakte seg fra fisketorget ut til Nordnes. Sjøhusmiljøet talte 40 gårder og 250 sjøboder, en sjøhusrekke på over 1300 meter.

Mens hanseatenes Bryggen var et rent mannssamfunn, var Strandsiden stedet for de norske kjøpmannsfamiliene. Handelsgårdene inneholdt vanlige bolighus, ofte med butikk. Her foregikk det "bondehandel", og mange gårder hadde egne "bondestuer", med overnattingsplasser for tilreisende bønder og striler.

Gårdene på Strandsiden hadde hoper (kanaler), som gjorde at en kunne komme inn til lagerhusene med båt. Her hadde hver gård sitt eget lille havnemiljø, i le for den åpne og værharde Vågen utenfor. Sjøhusrekken på Strandsiden var intakt fram til i 1901, men er siden kraftig redusert gjennom branner og riving. I dag er det bare noen få gårder ytterst på Nordnes tilbake.

Sandviksbodene, sjøhus ute i sjøen

At Sandviksbodene oppstår på 1600-tallet forteller om gode tider og ekspansjonsbehov for tørrfiskhandelen. Plassen i byen var oppbrukt. Det store sjøhusmiljøet i Sandviken med over 200 boder var intakt til opp på 1950-tallet. I dag er det bare 40 boder tilbake.

Sandviksbodene var rene lagerhus, uten beboelse. Det gjorde brannsikkerheten bedre. Bodene i Sandviken fungerte som fjernlagre for kjøpmenn som også eide boder inne i byen. Å spre varelageret på denne måten var en enkel form for brannforsikring, i en tid da forsikringsordninger ikke eksisterte.

Den langgrunne sandbunnen i Sandviken gjorde at bodene kunne plasseres ute i sjøen, med tilkomst for båter helt inn til husveggen. Mellom sjøhusene var det trange innsmett og innelukkede havneanlegg, der bodene laget le for hverandre.

Nordens Venezia. Sjøboder nord for Sandvikstorget. Foto: Ralph Wilson, 1930

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to