main article image
Ann-Mari Thomassen

Intervju med Kjersti Myrnes Balto

  1. mai 2018 på Várdobáiki. Intervjuet er bearbeidet av Kjersti ved overgang til skriftlig dokument.

Fortell om tiden da du begynte å engasjere deg for samisk kultur.

Jeg er født og oppvokst på Myrnes i Evenes. Mot slutten av barneskolen, begynte jeg og mine venner å interessere oss for samiske ord og uttrykk. Vi hadde små notisbøker hvor vi skrev ned ting som de voksne sa som «Immo gillen», «immo diede» og lignende og vi begynte å bruke disse uttrykkene. – De som var litt eldre enn oss, var veldig ivrige når det var skoleskirenn. Man skulle vise hvor man kom fra og vise at man var god. I ettertid ser jeg at dette var en del av en etablert samisk kultur, for samene i vår region var det en måte å hevde seg på, være god i idrett. Vi bodde like ved Kvitfors kapell hvor det var læstadianske storsamlinger. Eira-familien, fra Fossbakken, kom ofte til samlingene. Vi unger var veldig opptatt av dem siden de hadde kofte, pratet samisk og drev med reindrift. For oss fremstod de på en måte som ekte samer. Det kan ha vært med på å bygge tidlig interesse. Jeg husker en direkte interesse for å se på språket og kulturen.

Var det noen lokale hendelser som påvirket deg?

Da jeg gikk første året på videregående i 1977 ble IBSS etablert. Det var også reindriftsskole på Borkenes. Flere av de som var i min omgangskrets kjente folk der. I min omgangskrets fra bygdene i Skånland var det mange som var interessert i samisk kultur. Jeg var med på det årsmøtet i IBSS der vi stemte for at foreningen fortsatt skulle være med i NSR. Jeg var med i det ungdomsmiljøet. Dette var i sluttfasen der «Krysset» fungerte som samlingsplass i bygda. Det var egentlig en viktig plass. Jeg var kanskje i siste generasjonen som hadde det som møteplass.

Det møtet hvor vi ble med i IBSS var i Trøssemark, og min far ble med som en av de eldre. Det var et miljø med både ungdommer og eldre i bygda, men rundt oss var det mye motstand. Det var veldig mange som syntes det var bare tøv og det ble skrevet avisinnlegg, særlig om årsmøtet, med negative karakteristikker av dem som deltok.

Det at faren min var med må selvfølgelig ha påvirket meg. Han var gammel mann syntes jeg – over 50 år i 1978-1979. Han skrev en del avisinnlegg om det som skjedde i IBSS. Så jobbet han også mye med slekt. Han likte å skrive, men han likte ikke å skrive alt selv, så han kom gjerne med materiale til meg. Han fikk meg til å skrive om Kvitfors kapell til årboka for Hinnøy sameforening. Jeg ble nok påvirket hjemmefra på den måten.

Vi hadde jo fått kofter. Ardis Ronte Eriksen og Elrun Eriksen gjorde en kjempejobb, de sydde kofter til en 20 talls ungdommer på en sommer. Året etterpå hadde de koftekurs, og vi var om lag 10-12 stykker med på det kurset. Jeg syntes ikke at jeg kunne nok, men jeg begynte å sy sjøl. Da var min interesse vakt. Det skjedde flere ting på et par år som knyttet oss sterkere til miljøet. Vi kom inn i miljøet med elever fra reindriftsskolen, samisk ungdom fra mange steder. Samme vår vant Mattis Hætta Grand Prix sammen med Sverre Kjelsberg. Forut for Grand Prix var det en same-konferanse i Tromsø, kanskje Nordisk Sameråd sin. Ei av de jentene hos oss, Turid Vesterheim var med i sekretariatet. Vi var 5-6 stykker som tok hurtigruten til Tromsø og var med på møtet. Dette var veldig viktig og engasjementet mitt festet seg den våren. Interesse for å arbeide med samisk kultur ble en del av helheten, en del av mennesket.

Var det noen store nasjonale hendelser som har påvirket deg i din ungdomstid?

I 1980 var jeg med på landsmøtet i NSR som delegat for IBSS. Der ble jeg godt mottatt og opplevde at vi var ett folk. Og da kan man si at veien var helt klar. Etter det gikk jeg også ett år på videregående i Karasjok og det var samtidig som Alta-aksjonen. Jeg var med å demonstrere der. Altasaken var jo viktig uansett om vi var der eller ikke, fordi den ble fulgt av media. Det var sterke samiske kvinner og menn som deltok. Sultestreikaksjonen var også viktig. Det var ikke sånn at jeg kjente aksjonistene, men jeg kjente navnene og i ettertid traff jeg dem. Da Sametinget ble etablert, jobbet jeg i sameforeningen i Tromsø. Og IBSS var jo veldig aktiv med Else Grete Broderstad som en av de som virkelig var i spissen for NSR.

Hvilke saker var det du jobbet med i IBSS?

Når du var engasjert i en forening, så det ble sånn at noen saker må man ta tak i. Jeg var ikke med i styret i IBSS. Hjemme hadde jeg lært litt samisk, og så hadde jeg samisk som fremmedspråk på nivå 1, på videregående skole i Karasjok. Da jeg var i Karasjok, flyttet jeg medlemskapet mitt til den samiske ungdomsforeninga der. Da jeg kom hjem sommeren etter og det var landsmøte i NSR i Skånland, var det naturlig å være med på å arrangere det.

Personer som var med i IBSS etablerte et duodjilag i 1988 og der var det en selvfølge å være med. Jeg har hørt den yngre generasjonen snakke om den samiske smerten; du er nødt til å delta på alt som har med samisk å gjøre. Det blir en måte å fremheve samisk kultur. Jeg har aldri tenkt på det som smerte, det er en selvfølge. Så flyttet jeg til Tromsø der jeg var med i styret til Romssa Sámi Searvi og jobbet med å få samisk språkundervisning i skolen. Det var samiske radiosendinger, samisk studentforening, Sámi Searvi, og det var naturlig for meg å være engasjert i alt det. På nærradiosendinger var det om å få folk som kunne snakke om samiske saker. Etter vel 6 år flyttet jeg med familien min til Oslo, og der fant vi et naturlig «hjem» i sameforeningen. Jeg var med i styret i Oslo sameforening og i den samiske barnehagen, der vi hadde barn. Vi hadde møter med kommunen i forhold til driften av barnehagen og vi arbeidet for at det ikke skulle være norske barn i den samiske barnehagen, for å bevare samisk språk. Språket er kanskje noe som det jobbes spesielt med i alle samiske foreninger. Vi fikk barn i 1987 mens vi bodde i Tromsø, og jeg kunne ikke så mye samisk at jeg hadde mulighet til å prate med han på samisk, syntes jeg selv. Men jeg var veldig pådrivende for at faren skulle prate kun samisk med han, og minte han på at selv når han var med folk som ikke kunne samisk, måtte han snakke samisk til barnet.
Fra Oslo flyttet vi til Alta. Der satt jeg i styret i Alta Sámi Searvi og vi jobbet får å få egne lokaler til samisk hus. Sameforeningen drev den samiske barnehagen. Derfra flyttet vi til Kautokeino. Det var unaturlig å jobbe for språk der. I 2000, etter 18 år, flyttet vi hjem til Evenes. Da hadde vi tre barn. De hadde samisk kompetanse i ulik grad, og en far som snakket samisk både til dem og meg. Det skal jeg kanskje være mest stolt av, at jeg «fikk» faren til å snakke samisk til ungene hele tiden og ikke slå om til norsk.

Da vi flyttet hit, begynte yngstemann på skolen. Det var ikke samiskundervisning på skolen. Vi jobbet med å få lærer, eller skolen skulle nå søke etter lærer. Da vi flyttet hit eksisterte det en veldig aktiv og sterk samisk foreldreforening som i mange år hadde arbeidet med å få samisk undervisning til en gruppe elever. Sterk også i det at de hadde et svært godt samhold. På Liland var det bare våre tre unger som hadde samisk det første året. Så kom det flere til etter hvert. Vi var veldig glad for at de fikk samisk, men vi merket at engasjementet fra skolen var avhengig av engasjerte lærere. Det var på den tiden jeg begynte å jobbe på språksenteret, og etterhvert Várdobáiki samiske senter, og det var naturlig at språksenteret samarbeidet med lærerne og foreldregruppen og var en del av det å etablere og arrangere språkbad. Men foreldreforeningen var en egen enhet.

På 1980-tallet hadde IBSS et utvalg som arbeidet med å finne et sted som var egnet til et samisk senter. I den fasen ble tunene Gállogieddi og Vilgesvárri etablert. Det var en periode hvor det skjedde mye i forhold til samisk kultur, så da jeg kom tilbake kom jeg til et miljø der mye var etablert. Duodji-laget var etablert rundt 1988, det møtet hadde jeg vært med på. Foreningen hadde ligget i dvale i noen år, men vi startet den opp igjen i 2001, – jeg og 4-5 andre medlemmer i første omgang. Sett fra mine øyne ble det veldig bra. Da vi hadde ei datter som likte å gå på ski, ble jeg med i aktivitetsgruppa i Fjell skilag hvor jeg også var med i styret. Aktivitetsgruppa arrangerte blant annet «leir» for å forberede til samiske skimesterskap med lasso-kasting.

Jeg var med å videreføre foreninger som allerede var startet.

Var etableringen av Sametinget viktig?

Hadde ikke Sametinget blitt etablert, hadde vi ikke hatt Várdobáiki og kultursenteret. De finansieres via Sametinget. Sametinget var et resultat av Alta-saken og har blitt et overbygg, på samme måte som Várdobáiki har blitt. Alt som Várdobáiki driver med i dag, var startet før Várdobáiki ble etablert. Behovet var der og etableringen var forankret i miljøene rundt, før institusjon var etablert. Prosjekt, samisk undervisning, barnehagen, Gállogieddi og til og med etablering av helsetilbud var skissert før Várdobáiki var etablert. Engasjementet i jobben min er et resultat av engasjementet som førte til institusjon fra alle bygdene rundt her. Jeg var så heldig å få komme inn i dette, få være med og få videreføre det.

Du er veldig engasjert, ikke bare i jobben men også aktiviteter rundt i regionen?

Jeg har kommet fram til at jeg er et helt menneske. Jeg jobber med det samme som jeg er interessert i og som jeg gjør på fritiden. Dette viderefører jeg til ungene mine. Jeg tok ledelsesstudie i Harstad der vi lærte at det er viktig å dele inn jobb, familie og fritid, men jeg skjønte at det går ikke an. Min familie er opptatt av det samme som jeg er. Vi jobbet sammen med Márkomeannu, samisk festival. Det er samisk kultur som Várdobáiki er med å fremheve. Så det blir en familie-fritid-arbeids-situasjon døgnet rundt, og det har jeg funnet ut er helt greit, det er jeg fornøyd med. Og da kan man si det er et engasjement i bunnen.

Er det noe av engasjementet ditt som du ser på som milepæler?

Det som jeg bruker å si er at jeg er så stolt over alt vi får til med duodjihuset i Trøssmarka og miljøet vi har der, for det er ganske unikt. Der har vi renovert bygningen, men vi har også et miljø der folk er med på dugnad. Jeg er stolt over at vi får det til, for det her skal leve videre.

Har du vært engasjert i Sametinget?

Jeg var representant fra 2005 en periode. Jeg hadde ikke tenkt å være aktiv som representant da jeg flyttet hit til markebygda. Jeg tenkte at å være politiker, det var ikke noe for meg. Jeg var engasjert i IBSS og jobbet fram til valget. Vi trengte mange personer inn på Sametinget. Da ble det til at jeg stod på førsteplass på listen. Det medførte at jeg var 4 år på Sametinget. Før det hadde jeg vært på Sametinget på noen møter, men da fristet ikke politikerrollen. Jeg hadde da inntrykk av at de ulike partiene var opptatte av å fremheve sine egne forslag. Jeg tenkte da at en må arbeide framover og se hva vi kan gjøre i lag. Jeg liker ikke å si at man lærte så mye av å være valgt inn på Sametinget for man er ikke der for å lære, men jeg lærte mye av det, blant annet å kjenne til politikernes arbeidsmåte.

Nå er jeg daglig leder ved Várdobáiki samiske senter og arbeidet med samisk språk og kultur er overordnet.

Lydklipp finner du her:

Share to