Intervju med Ardis Ronte Eriksen

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for ditt engasjement i samisk politikk og kultur?

Min lykke har vært at jeg kommer fra en bevisst og stolt samefamilie. I dag leser man daglig om folk som i sin oppvekst har skjemtes for at de var samer. I min familie var det annerledes. Der ble vi innprentet at samer ikke på noen områder er underlegne de norske, men at man på grunn av skjevført politikk har en dårligere økonomisk situasjon enn de norske, bl.a. fordi norske banker ikke gav lån på samme vilkår til samer som til norske. Jeg har derfor aldri behøvd å føle meg liten på grunn av samiskhet, og jeg lærte å ha svar på rede hand. Min far var lokalpolitiker. Han opplevde bl.a. i debatt i kommunestyret, når han kunne være i ferd å vinne en avstemming om noen kroner til Markebygdene, å få spørsmål om «hva du piper for, din finnkvalp». Hvorpå han svarte at også «finnkvalper» blir voksne hunder. Jeg er evig takknemlig for at jeg har sluppet å bære rundt på et lass med underdanighet.

På 60-tallet abonnerte vi på ei avis som het «Nordkalotten». Der var det mye stoff fra sørlige områder. Vi brukte å lese fra avisa, så jeg var litt orientert om hva som foregikk i sameverdenen på et ganske tidlig tidspunkt. På den tiden var Bergen Sámi Searvi veldig radikal og hadde til stadighet skriv i avisa, og vi fulgte med på det som ble skrevet.

Jeg ble også påvirket av mine søsken. Ei arbeidet i Kirkenes og ble kjent med mange ČSV-ere, mens broren min arbeidet i Hammerfest. Dermed fikk vi kjennskap til de strømningene som var i andre områder. Ante-serien gikk på TV mens jeg gikk på gymnaset i Harstad. Da serien var over, leste jeg en negativ anmeldelse i Harstad Tidende og jeg ble så provosert at jeg sendte inn et leserinnlegg til avisa. Ei av mine søstre arbeidet på Bjarkøy. Ho hadde vært innom hybelen min i Harstad og lagt Harstad Tidende på bordet og der det sto skrevet: «FLOTT» over innlegget mitt. Dette var første gang jeg engasjerte meg offentlig i samiske greier. Senere har jeg brukt mesteparten av livet mitt på å hevde det samiske som likeverdig med det norske, noe som selvsagt har medført frivillig innsats på svært mange områder.

Etter at jeg flytta til Tromsø i 1976, kom jeg inn i det organiserte samiske miljøet og ble medlem av Tromsø Sameforening. Mange av samestudentene hadde kofte, og jeg ville gjerne også ha. Jeg fikk låne kofteutstyr, nesten ubrukt kofte, lue og belte, hos en eldre slektning på morsiden. Riktignok hadde jeg sydd en del i min oppvekst, men jeg hadde ikke erfaring med mønsterlaging. Derfor hadde jeg avtalt med min søster, Elrun, at vi skulle prøve å skape et mønster neste sommerferie.

Imidlertid kom folkehøgskolen Samernas i Jokkmokk på studietur til Tromsø denne vinteren, og vi i Tromsø Sameforening arrangerte et treff med dem. Blant elevene der var Torbjørg Andersen Inga fra Skånland. Vi kom fra samme kommune, men ante ikke om hverandre. Hun hadde sydd seg kofte og hadde mønster og detaljert sømbeskrivelse. Det fikk jeg kopi av. Mitt søskenbarn Anne Henriksen sydde min første kofte, den jeg har på meg på bildet i HT. Anledningen er konfirmasjon i Skånland det året, og det var første gangen jeg hadde kofta på meg i det lokale offentlige rom. Lua på bildet er fra ca. 1930.

Senere lærte jeg meg å sy kofte selv. Vi lagde mønster til mannskofte og luene. Dette ble da også grunnlaget for et titalls kofte-, belte- og luesømkurs som vi holdt i tidsrommet 1979-82. Torbjørg hadde også mønstervevkurs. Vi fikk mange kommentarer om at kofta var feil, kanskje fordi noen husket kun kjolekoftene/ápmileangákti som var mest brukt på Lavangseidet i mellomkrigsårene. Derfor starta Torbjørg, Elrun og jeg med å dokumentere kofter og koftebruk i Ofoten/Sør-Tromsområdet. Jeg legger ved faksimile fra Nordlys august 1980 om dokumentasjonsarbeidet.

Dokumentasjonsarbeidet ble senere bok. Boka er utsolgt fra forlaget for lengst, men er digitalisert av Nasjonalbiblioteket og kan leses her:

De påfølgende tiår holdt Elrun og jeg massevis av kofte- og luesømkurs for samer fra Ofoten/ Sør-Troms. Jeg vet egentlig ikke hvor mange kofte- og luesømkurs vi har holdt og antallet mennesker som har deltatt på disse kursene.

Dokumentasjonen av koftebruken i området gav mye stoff som ikke er publisert. Vi håper at vi kan komme med ny og utvidet utgave på et senere tidspunkt. Denne dokumentasjonen er ikke finansiert med offentlige midler, derfor er heller ikke råmaterialet tilgjengelig offentlig.

Lydklipp