Edens hage luktet tørrfisk

Om Miranda Bødtker og landskapsmaleriene i Sandviksbodene i Bergen.

Sandviksbod 56. Mystisk skog.

Furutreet fra Sandviksboder 23 står ved siden av en port som en gang ble brukt til å laste inn tørrfisk. Avisartikler fra 1950-tallet slår fast at dette er «Kunst på arbeidsplassen».

Det er takket være akvarellene til den bergenske billedkunstneren Miranda Bødtker (1896-1996) at vi i dag vet hvordan veggmaleriene i Sandviksbodene har sett ut. Miranda Bødtker var mønstertegner og tegnelærer ved Kunst og Håndverksskolen. Hun utførte arkeologiske registreringer for Historisk Museum og botaniske tegninger for Naturhistorisk Museum. Akvarellene hennes fra Sandviksbodene er en absolutt troverdig kilde.

Kjøpmannen og hans hustru.

Etter den store bybrannen i 1702 ble gårdene på Bryggen dekorert med rankemaling, som er det urbane utgangspunktet for bondekulturens rosemaling. I sjøbodene i Sandviken er de stiliserte rankene fra Bryggen erstattet av realistisk malte skogsinteriører. Det er rokokkoens naturfølelse som har satt inn.

Dekorasjonene var malt direkte på tømmerveggene i svalganger og trapperom, og det indre av sjøbodene var lagt til rette for å gi maleriene maksimal eksponering. I Sandviksboder 56 måtte den besøkende passere til sammen 120 meter med veggmalerier før han nådde fram til kjøpmannens kontor i tredje etasje (Sandviksboder 56 ble tragisk revet i 1953 for å gi plass til en moderne kraftforsilo).

Fabeldyr.

Maleriene forestilte hager eller parklandskap, fylt med fantasifulle motiver som slott og landsbyer, eksotiske fugler og dyr. I et delvis bevart maleri i Sandviksboder 15a ser vi et eldre par, kanskje kjøpmannen og hans kone, spasere hånd i hånd blant trærne. Vi skimter rovfugler som stuper ned blant trekronene. En registrering fra 1930-tallet nevner i tillegg «dam med svaner, ulv, krokodille, hest».

I dag er det bare svake rester av dekorasjonene tilbake. Maleriene var malt med billige og lite lysekte limfarger, som ikke har tålt dagslyset som slapp til da det ble satt inn vinduer i bygningene. Vi vet også at tømmerveggene ble hvittet med kalk, for å motvirke insektsangrep.

Hvorfor veggmalerier?

Vi vet i virkeligheten ingenting om motivene bak dekorasjonene. Det er spekulert i at utsmykningene kan ha hatt et kommersielt formål, som å markere tørrfiskfirmaets soliditet og imponere handelsforbindelser - blant disse råvareleverandørene, fiskere fra Nord-Norge som brakte tørrfisken til Bergen. Maleriene er i så fall et uttrykk for hersketeknikk!

Det går an å trekke fram den romantiske naturfølelsen og interessen for hagekunst, som i disse årene sto på det høyeste i det bergenske borgerskapet. Vi vet at sjøbodene i Sandviken om sommeren ble brukt som festlokaler og mål for utflukter fra byen for kjøpmannen og familien. Denne tradisjonen varte fram til høykonjunkturen på slutten av 1700-tallet, da sommerværelsene i bodene ble avløst av lyststeder med forseggjorte hageanlegg inne på land. Sandviken hadde en gang 13 slike; Brødretomten, Christinegård, Elsesro, Frydenlund og Måseskjæret, for å nevne noen.

Fantasi tre og sypresser.

Vernehistorien

Landsby og eksotiske dyr.

1950-tallet var en tid da folk tok til orde for å rive den historiske sjøhusbebyggelsen på Bryggen. De arkeologiske utgravingene løftet Bryggen opp på en positiv stemningsbølge. En tilsvarende rehabilitering ble aldri sjøbodene i Sandviken til del. Her lå saneringsplanene fast.

I 1953 skriver museumsdirektør Robert Kloster: «Nå skal altså Sandviksbodene falle – vi som tenker historisk beklager det, men kan jo ikke forlange at utviklingen alltid i ærbødighet skal vike unna.... Noen ganske få av bodene gjør vi oss håp om å få ut på Gamle Bergen når denne institusjonen slipper fram til sjøen».

Veggmaleriene i Sandviken var lite kjent i byen. Blant museumsfolk var dommen klar: Dekorasjonene i sjøbodene tilhørte den "lave kunst", de var simplere utgaver av de malte billedtapetene som fantes i 1700-tallets borgerlige boligkultur, og hadde på den måten større interesse som fenomen enn som fysiske kulturminner.

Hjortepark, Sandviksboder 56.

At Miranda Bødtker ble hyret inn for å dokumentere veggmaleriene før bodene ble revet var et lite plaster på såret. Finansieringen ble delt mellom Vestlandske Kunstindustrimuseum og Det Hanseatiske Museum.

Bødtker arbeidet i sjøbodene året rundt, under alle tenkelige forhold. Det fortelles at vaktmannen som hadde ansvar for bodene ofte forsøkte å sende henne hjem, men at Miranda ba fint for seg, og fikk fortsette!

Resultatet er et hundretalls akvareller som i dag tilhører Museum Vest. Hovedmengden av akvarellene er i skala 1:6. Spesielt interessante eller velbevarte motiver ble gjengitt i full skala, 1:1.

Miranda Bødtker er veggmalerienes redningskvinne. Uten henne ville dekorasjonene vært en bortglemt fotnote i Bergens kulturhistorie. Nevnes skal også Marco Trebbis bok om maleriene. Tittelen er «Edens hage luktet tørrfisk», og boken er rikt illustrert med Bødtkers akvareller fra bodene.

Sandviksboder 56 under rivning i 1953. Foto: Miranda Bødtker

Sandviksboder 56. Skymalerier i taket i sjøboden

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to