Tørrfiskboden og Frederik Meltzer

Visste du at Sandviksbod nr. 23 en gang tilhørte Frederik Meltzer, eidsvollsmannen som oppfant det norske flagget?

Frederik Meltzers forslag til norsk handelsflagg, vedtatt på Stortinget i 1821.

Tørrfiskboden

Sandviksbod nr. 23. Foto: Sølvi Vik, Museum Vest

Sandviksbod 23 var et typisk pakkhus for lagring av tørrfisk og andre varer. Her fantes det også kontorer for kjøpmannen som eide sjøboden og for gesellen (arbeidsformann). I en branntakst fra 1846 er nr. 23 beskrevet slik:

«Et parti pakkboder av tømmer bygget på bolverk 41 alen langt, 16 alen bredt, fra bolverket til sperrene 12,5 alen høit og fra disse til takspissen 8,5 alen høit, inneholder 3 etasjer. I første etasje er 4 boder og en sval. I andre etasje er 4 boder, 3 kammer og en sval. I tredje etasje er 4 boder og en sval. På loftet er en vinde. 34 dører og 3 vinduer».

Trivielle opplysninger i branntaksten forteller mye om bygningen. Den treetasjers sjøboden har 34 dører, men bare 3 vinduer. Det kostbare vindusglasset var reservert for kontorene til kjøpmannen og gesellen, ellers måtte man klare seg med dagslyset som slapp inn gjennom innlastingsportene som sto åpne når det ble arbeidet med tørrfisk.

At sjøboden i branntaksten blir benevnt som «et parti pakkboder», forteller at ordet «sjøbod» springer ut av den praktiske bruken, med adskilte lagringsrom («boder»).

Foto: A.B. Wilse, Det Hanseatiske Museum

Sjøboden er ramme om nordlandshandelen, med sitt eldgamle preg av naturalia og varebytte. I svalgangen blir tørrfisken sortert («vraket») og pakket i bunter før den legges inn i bodrommene til høyre. Gesellen leder arbeidet.

Tørrfisk var et typisk sesongarbeid. Utenom de store nordfarstevnene da den nord-norske jekteflåten kom med tørrfisk til Bergen, og klargjøringen av fisken for eksport som fulgte etter dette, sto bodene nesten tomme, med bare en vaktmann til stede.

Det var aldri noen tett tilknytning mellom sjøhusene og boligmiljøet inne på land i Sandviken. Adkomst til bodene skjedde sjøveien. Før moderniseringer på 1900-tallet lå bygningene med store vindusløse vegger utenfor fjærebeltet, nesten som oppankrede skip.

Sjøboder nord for Sandvikstorget. Foto: Olai Schumann Olsen

Eierne

Bergenske kjøpmenn. Tegning: Fritjof Sælen

I den bygningshistoriske utstillingen i Norges Fiskerimuseum har vi hengt opp en liste over eierne til bod nr. 23:

Eldste kjente eier av pakkhuset er kjøpmann Hermann Berntsen Frøchen, som står oppført som eier i 1766.

I 1797 overtok Hannover-kjøpmennene Gerhard Jochum Cappe og Gerhard Schnelle boden. De bygget i 1807 det store laftetømrete nøstet over to etasjer, som er nabo til Sandviksboder 23.

I 1828 kjøpte Frederik Meltzer bod 23 med nøst av Gerhard J. Cappes enke. Frederik Meltzer var børskommisær, fransk konsul og overfiskevraker. Han representerte Bergen ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og møtte på alle Storting i 1820-årene. Meltzer eide bod 23 fram til sin død i 1855.

Bergenske kjøpmenn. Tegning: Fritjof Sælen

I 1856 overtok malermester C. A. Antonisen. Han solgte i 1873 eiendommen videre til Herman von Tangen i firmaet Christian von Tangen.

Firmaet Christian von Tangen sto som eier av nr. 23 i nesten hundre år, fra 1873 til 1972. Firmaet drev nordlandshandel og tørrfiskeksport.

I 1895 ble en tidligere gesell, Ole Henrik Mathiesen, eneeier i firmaet. Mathiesen kjøpte i 1903 naboboden nr. 24, og utførte flere byggearbeider som er godt synlige i dag, bl.a ble det bygget broer mellom nr. 23 og 24.

I 1916 ble Christian von Tangen aksjeselskap, med Ole H. Mathiesens sønn Herman Mathiesen som disponent. Christian von Tangen AS sto som eier av Sandviksbod 23 til i 1972.

Frøchen, Cappe, Schnelle, Meltzer, von Tangen.

Kjøpmennene i bod 23 har det til felles at de nedstammet fra hanseater, og at de drev handel på Bryggen. Sjøbodene i Sandviken fungerte som fjernlagre for tørrfiskfirmaene inne i byen. Dette endret seg på slutten av 1800-tallet, da sentrumsutviklingen og rivningsplaner på Bryggen flyttet tyngdepunktet i tørrfiskhandelen til Sandviken.

Frederik Meltzer (1779-1855), eidsvollsmannen

Kunsthistorikeren Carl W. Schnitler har i boken «Slegten fra 1814» understreket hvor sterkt 1700-tallets formkultur var knyttet til handel: «Vor rokokokultur er handelskultur. Den hviler på tømmer og fisk og skuter og er knyttet til kysten».

1800-tallet var en brytningstid mellom nytt og gammelt. Året 1827 finner vi disse notisene i Frederik Meltzers dagbok:

25.september: Dampskipet «Oscar» gikk ut om formiddagen kl. 11.30 og gjorde turen rundt Askøy innen aften.

29.november: I dag ble skomakertyven pisket til kagen på Torvet.

Frederik Meltzer som gammel. Daguerreotypi. Foto: Gamle Bergen Museum

Frederik Meltzer overtok farens nordlandshandel i Dramshusen på Bryggen i 1805. Firmaet overlevde de dramatiske krigsårene 1807-14, da den britiske blokaden førte til nesten full stans i eksport og import over Bergen havn, og «varene råtnet i byens pakkhus». Sammen med vennen Wollert Konow utrustet Meltzer flere skuter som fraktet korn fra Danmark til Norge, en trafikk som er udødeliggjort i Henrik Ibsens «Terje Vigen». I 1808 deltok han i kaperfarten med skonnerten «Brød eller Død».

Meltzer var med på å stifte moderne institusjoner innenfor bank, børs og assuranse i Bergen. Blant de mange offentlige oppgavene hans var æresvervet som overfiskevraker, hvor Meltzer bestemte prissettingen for tørrfisk.

Som medlem av «Dampskibskomiteen» i Det Nyttige Selskab, var Meltzer i 1827 blant initiativtakerne til en dampskipsrute fra Bergen til Christiania med hjuldamperen «kronprins Oscar». Strekningen tok fem dager. Ruten levde ikke opp til de kommersielle forventningene, og ble lagt ned etter bare ett års drift.

Prospekt: J.F.L. Dreier

Den nye tid møter den gamle: J.F.L. Dreiers prospekt over Bergen havn fra 1830. Kronprins Oscar gikk bare i rute sommeren 1828, men dampskipet er likevel tatt med som staffasje i det to år yngre prospektet, sammen med seilskip og fullastede nordlandsjekter.

Meltzers privatbolig i Slottsgaten 7. ble ødelagt i eksplosjonsulykken i havnen 20. april 1944. Gården Dramshusen forsvant da søndre del av Bryggen ble revet i 1899. Frederik Meltzers navn kan knyttes til to bygninger som i dag er en del av Museum Vest; Sandviksbod nr. 23 og Dramshusens schøtstue, som er gjenreist i Det Hanseatiske Museums schøtstueanlegg.

Fra Meltzers dagbøker:
8.mai 1799: Var med min far, søster og Sudmann og drakk te på bodene i Sandviken.

18.mai 1811: Det er det deiligste, varmeste forårsvær. Har sittet i hagen ved Dramshusen.

Dramshusens schøtstue på sin opprinnelige plass på Bryggen. Foto: Atelier KK, Billedsamlingen UB

1900-tallet. Ny bruk av bodene

I 1937 startet Christian von Tangen AS opp fabrikasjon av tørrfiskmel etter firmaets eget patent i bod 23. I nøstet ble det innredet et moderne destillasjonsanlegg for medisintran. Produksjonen stilte nye krav til lokalene, nå ble laftevegger revet ned og vinduer satt inn. Loftsetasjene ble utstyrt med løftet takstol og flate tak. Utfylling med steinmasser åpnet for biltransport til bygningene.

Bod 23, nøstet og pakkhuset, før restaureringen i 1998. Foto: Elin Thorsnes Arkitektkontor AS.

Reguleringsplanen fra 1946 plasserte sandviksbodene under en rivningsklausul. Framtiden for området var industri og moderne havneanlegg. På 1970-tallet satte det inn et stemningsskifte. Bergen kommune kjøpte åtte boder, med planer om restaurering og bruk til kulturformål. I dag holder Norges Fiskerimuseum til i Sandviksboder 20-24, mens nr. 15-17 huser det kommunale Bergen Kystkultursenter. I bod nr. 23 finnes det utstillinger om tørrfiskhandelen og om sjøbodenes historie.

Havnen i Kystkultursenteret. Foto: Museum Vest

Les også disse artiklene om sjøboder i Bergen

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to