Nært, fjernt og revolusjonært! Ellisif Wessel 150 år

1. juli 2016 var det 150 år siden en av våre mest kjente kvinnelige fotografer, Ellisif Wessel, ble født. Hun etterlot seg et unikt kulturhistorisk bildemateriale fra grenseområdene i Finnmark. Denne dokumentasjonen har vært en uvurderlig kilde til fortiden i Øst-Finnmark. Ellisif Wessel var også kulturjournalist, pioner i arbeiderbevegelsen, forfatter og redaktør. Hun var en dyktig skribent, og gav ut et tidsskrift og flere diktsamlinger.

Ellisif Rannveig Wessel (1866-1949) vokste opp i Follebu i Gausdal, Oppland. Hennes far var lege, og i hennes første 10 leveår flyttet familien flere ganger etter hvert som faren ble utnevnt til distriktslege i nye legedistrikter. Ellisifs mor Hansine Pauline (f. Ross) var husmor. Ellisif hadde en søster Eli Sophie som døde som barn og en tre år yngre lillebror, Reidar.

I 1882 tok Ellisif middelskoleeksamen ved Nissens pikeskole i Kristiania. Hun var 20 år gammel da hun i 1886 giftet seg med sin fetter Andreas Wessel, nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger. Paret drog nordover like etter vielsen og bosatte seg i Kirkenes, som skulle bli deres hjem resten av livet. De fikk ett barn, Petter Jan som ble født i 1891, men som døde av tuberkulose 11 måneder senere.

Ellisif Wessels mann døde to dager før den tyske invasjonen i Norge 1940, men selv fikk hun oppleve både okkupasjonen og russernes frigjøring av Finnmark. Ellisif Wessel døde 28. november 1949 på Wesselborgen.

Ellisif Wessel begynte å fotografere på 1890-tallet. Under et besøk i Kristiania i 1895 ble hun inspirert til denne kunstneriske og kreative sysselen som ble ansett som passende til og med for kvinner i den høyere klassen. Dette var tiden da menn og kvinner hadde ulike roller i samfunnet: Kvinnene ble værende hjemme med ansvar for barn og husarbeid, mens mennene skulle arbeide ute, ta de politiske avgjørelsene og styre økonomien. For mange kvinner ble fotograferingen et fristed og et frigjøringsprosjekt, slik også for Ellisif. I 1875 var det registrert 24 kvinnelige fotografer i Norge; i 1910 var tallet økt til hele 118 selvstendige kvinnelige fotografer. Det antas at tallet var høyere, da mange kvinner skjulte seg bak en mannlig slektnings fotofirma. Ellisif skaffet seg eget fotoutstyr, noe som var et viktig steg for hennes beslutning om å bli profesjonell fotograf.

De første bildene tok Ellisif Wessel i sitt nærmiljø, av hunden sin, hushjelpen, bygninger, besøkende og natur. Disse bildene gav hun bort til nære venner, gjerne limt pent inn i et album. Senere ble hun opptatt av den storslåtte naturen og hverdagen til mennesker med mange ulike kulturelle og etniske røtter. Hun besøkte samene og kvenene i deres hjem. Hun tok også mange landskapsbilder, panorama over elva, fjorden, sjøen, nærbilder av fossen, turer i skogen og beitende reinsdyr.

”Fjeldfinntelt paa Sør-Varangervidden. I gamle dage førte fjeldfinnerne familien med paa sine vandringer med renflokken. Nu derimot har de fleste av dem faste boliger, hvor kvindene og barna holder til hele aaret, mens bare husbonden og hans tjenere og hunder følger renflokken i fjeldene. De fleste av de fjeldfinner som tilbringer vinteren i Sør-Varanger, har sit hjem i Polmak”, (tekst i hefte produsert til Ellisif Wessels bildeserie). Stedet er Langfjorden, året er 1897.

Ellisif Wessel fulgte sin mann på tjenestereiser i det vidstrakte legedistriktet. Om vinteren reiste de med rein og pulk, om sommeren med båt. Fotoutstyret var med, og Ellisif Wessel tok mange bilder på reisene til Boris Gleb, Petsjenga, Øvre Skolteby og andre østsamiske steder i den russiske ødemarka.

I starten var det natur, det russisk-ortodokse kirkelivet i Boris Gleb og Petsjengaklosteret som opptok henne, men etter hvert ble menneskene og særlig den østsamiske befolkningen et viktig motiv for henne. Hun fotograferte kvinner og barn med festkofter på vei til kirkestedet. Senere tok hun bilder av østsamene i hverdagslige situasjoner under ferden, leirplasser, trekking av båter og mennesker på steder hvor de fortsatt levde på den gamle opprinnelige måten. Bildene som hun tok hos dem er enestående dokumentasjon av hverdagsliv, mennesker, bygninger og kulturlandskap.

Arbeiderbevegelsen og arbeidernes kår ble etter hvert hjertesaker for Ellisif Wessel, som i sin ungdom var påvirket av pietisme og Venstres partipolitikk. Et sterkt engasjement i politiske og sosiale spørsmål kunne merkes i hennes fotoarbeid. Hun begynte å dokumentere fattigfolk, arbeidernes boligforhold, arbeidere i virksomhet og politiske demonstrasjoner.

Ellisif Wessel var aktiv medlem i Ungdomslaget Vårbrudd - et frisinnet ungdomslag - helt fra starten i 1896. Hun deltok så ofte som hun kunne og skrev i foreningens håndskrevne avis Urædd. I 1904 ble hun sosialist. I kjølvannet av dette sluttet hun seg til arbeiderbevegelsen og ble sekretær i fagforeningen Nordens Klippe. I 1911 stiftet et hun Kirkenes Arbeiderungdomslag. Ved siden av fotograferingen var hun en aktiv bidragsyter til arbeiderbevegelsens aviser og tidsskrifter. Velformulert og hardtslående angrep hun alt hun mente var maktmisbruk og urettferdighet, også innen arbeiderbevegelsen. Hun var ivrig republikaner og glødende antimilitarist. Meningene hennes var kontroversielle, og det kunne ofte virke som hun foretrakk å hevde dem i en provoserende form. Både hun og hennes mann ble kjent for sin revolusjonære og radikale holdning, sine store politiske og humanitære interesser og sitt arbeid for å bedre arbeidernes kår i Nord-Norge.