Stemmer fra Amerika

Brevene og postkortene fra utvandrere i Amerika var viktige for familie og venner hjemme i Norge. I brevene og postkortene kunne man lese om hvordan det var å leve i det nye hjemlandet. De gav forestillinger om forholdene i Amerika på godt og vondt. Både positive og negative sider ved den nye tilværelsen ble formidlet via dem. Det er god grunn til å tro at brevene hadde sterk virkning på mottagerne hjemme, og de ble lest med stolthet og overbevisning. De tente forhåpninger om en bedre fremtid, økte misnøyen med forholdene hjemme og gav næring til reiselysten.

I denne utstillingen har vi samlet noen av stemmene til Vadsø-utvandrere som skrev hjem til slektninger og venner. Vi har valgt tre ulike familier som har mottatt brev eller postkort fra Amerika, samt et predikantbrev til «brødre og søstre» i den læstadianske menigheten i Vadsø. I tillegg presenterer vi noen særtrekk ved den transatlantiske utvandringen fra Vadsø og Varanger.

Masseutvandringen skyldtes et samspill av mange ulike faktorer: Faktorer som drev emigranter ut fra Varanger

• befolkningspress og press på næringsgrunnlaget

• dårlige sosiale og økonomiske forhold

• vanskeligheter i fiskerinæringen og dårlige fiskeår

• nedgang i eksport av fisk/saltfisk

• undertrykking og klassedeling

• språkvansker (kvenene)

• prepaid tickets (forhåndsbetalte billetter)

• religiøse grunner/den læstadianske bevegelsen

• påvirkning fra Amerika-brev og emigrantannonser i avisene

• eventyrlyst

Faktorer som trakk utvandrere til Amerika

• gode økonomiske tider i Amerika

• gratis jord som alle over 21 år fikk tildelt

• stort behov for arbeidskraft kombinert med høye lønninger

Rundt 900 000 nordmenn dro til Amerika i perioden 1825-1925. Masseutvandringen fra Nord-Norge begynte i Finnmark i 1860-årene. Inntil 1930 hadde til sammen ca. 7000 finnmarkinger emigrert over Atlanterhavet. Mer enn halvparten av disse kom fra Varanger, de fleste fra Vadsø og Vardø.

De fleste som emigrerte fra Varanger var kvener. Kvenene var også pionerer i den nordnorske utvandringen til Amerika. De første emigrantene fra Vadsø dro av sted våren 1864 via Tromsø, om bord på to skuter som seilte derfra til Quebec. Veien gikk videre til The Copper Country, Upper Michigan. Disse kvenpionerene besto av noen familier og et par ungkarer. Alle de voksne i gruppen var født i Finland, alle barna i Vadsø-området.

Når Vadsø nådde på topp i utvandringsvolum på landsbasis på 1870-tallet skyldtes dette det store innslaget av kvener. Vadsø var et midlertidig stoppested for mange finske tilflyttere. Vadsø var jo den største utskipningshavnen i Finnmark, og gjennomstrømningen av kvener via Varanger videre til Tromsø og Trondheim var stor.

De fleste norske emigranter slo seg ned i Øvre Midtvesten. Statene Illinois, Wisconsin, Iowa, Nord- og Sør-Dakota og særlig Minnesota var hovedområdene for den norske bosetningen. Ingen annen delstat i Amerika har gitt hjem og arbeid til så mange nordmenn som Minnesota. I 1900 bodde 90 % av den norske befolkningen i USA nettopp i Minnesota. Delstaten fikk tre skandinaviske pionersentre: Douglas County med byen Holmes City, Wright County med nybyggerkolonien Cocato Lake som kjerne og Renville County med byen Franklin, hvor en stor del av de finske/kvenske emigrantene slo seg ned.

Gruvene i USAs største gruveindustriområde, the Copper Country i Øvre Michigan, ble en hoveddestinasjon for utvandrere fra Varanger. For de fleste var første etappe i området de sentrale gruvebyene Calumet, Hancock, Hecla, Allouez, Red Jacket og Dollar Bay.

De som flyttet videre hadde mange alternativer. Det ene var jernindustrien i det nordlige Minnesota, the Iron Range. Det andre alternativet var innsjøfisket lenger vest, f.eks. ved the North Shore mellom Duluth og grensen til Canada. Det tredje var skogsarbeid og treforedlingsindustrien i Michigan og nordre del av Wisconsin som La Crosse og Eau Claire. Noen flyttet også vest til frontierområdene i Minnesota og Nord- og Sør-Dakota. De fleste drev jord- og februk eller fiske ved siden av annet yrke, nettopp slik de hadde gjort i Varanger.

Delstatene Washington og Oregon ble nordmennenes hjem på USAs vestkyst. Andelen av kvenske bosetninger var høy, særlig i Astoria i Clatsop County. Hoveddrivkraft var laksefisket på Columbia-elven, som gav god inntekt til mange. Gode muligheter for jordbruk med korn- og fruktdyrking forskjellige steder i Oregon lokket også utvandrere til å slå seg ned.

Overgangen fra seilskip til dampskip i 1860-1880-årene åpnet muligheten for den store masseutvandringen. Ved siden av Oslo var Trondheim viktigste utskipningssted for utvandrere som ville reise med dampskip. I transporten av emigranter fra Varanger var det de dominerende linjene i Trondheim som fikk størst betydning.

Allan-linjen var i 1866 den første som opprettet agentur i Trondheim. Svært mange som reiste fra Vadsø-området via Trondheim til Amerika står oppført nettopp med den skotske Allan-linjen som agent. Da kom også Cunard-linjen, Imman-linjen og Thingval-linjen, Anker-linjen, National-linjen, Stjerne-linjen, Orient-linjen og Dominion-linjen, som alle fraktet utvandrere fra Norge over havet.

Etter hvert oppstod det skarp konkurranse mellom de ulike rederiene. De etablerte raskt agenturer og underagenturer også i Varanger. Her kan nevnes agenturer som Th. Eriksen i Vardø og F. Kjeldseth i Vadsø. Agenturenes planmessige og systematiske reklame for blant annet lave fraktpriser, norsk kost om bord, sikkerhet for passasjerer og hurtig overfart ble publisert i Finmarkens Amtstidende, til og med på kvensk. Dette skulle skape reiselyst, noe det også gjorde hos noen.

En god del emigranter reiste med tilsendte, forhåndsbetalte billetter som de mottok fra slektninger, venner eller arbeidsgivere i Amerika. Slike «prepaid tickets» var med på å gjøre valget lettere for de reiselystne. Et av særtrekkene ved utvandringen fra Vadsø var den store andelen prepaid tickets som ble benyttet.

For en vanlig arbeider var det vanskelig å skaffe nok reisepenger til at hele familien kunne reise samtidig. Dermed ble det vanlig at mannen reiste først. Ofte sendte han billetter hjem til kone og barn innen et års tid. Med et høyere lønnsnivå i Nord-Amerika gikk det raskt å spare nok penger til prepaid tickets.

Å tilby forhåndsbetalte billetter eller billetter til redusert pris var en del av den storstilte vervekampanjen igangsatt av rederier og industrielle foretak i Amerika. De sendte agenter til de nordlige områdene i hele Skandinavia for å hente passasjerer eller arbeidere til gruveselskapene i USA, der det var mangel på arbeidskraft. Selskapene sendte også agenter til Finnmark og Varanger. Den meste kjente var Christian Taftezon, tidligere lensmann i Vadsø som emigrerte til Amerika i 1863. Han lokket med rimelig reise og forhåndsbetalte billetter til dem som ville binde seg til å betale i form av gruvearbeid for Quincy Mining Company, som var det ledende selskapet på USAs største gruveindustriområde, the Copper Country.

I tillegg ble jordbrukere lokket av amerikanske jordagenter. De som hadde tenkt seg til Canada, ble lovd økonomisk støtte av den canadiske regjeringen.

En stor del av utvandrerne fra Vadsø-området hørte til den læstadianske bevegelsen. Dette er et særtrekk ved Vadsø-utvandringen. Vadsø ble tidlig et senter for læstadianismen i Norge, som hadde sin opprinnelse i svensk Lappland. Den store utvandringen til Amerika brakte vekkelsen også dit.

Pionerutvandrerne fra Finnmark etablerte læstadianske menigheter i USA. Salomon Kortetniemi fra Hammerfest og brødrene Vuollett fra Vadsø var med på å etablere den første organiserte læstadianske kirken i Calumet i 1872/73, med kvensk som menighetsspråk. Etter hvert fikk læstadianismen fotfeste også i andre deler av Minnesota og Michigan, samt Oregon på vestkysten. Nye menigheter ble opprettet i disse statene.

Det er flere ting som forklarer hvorfor nettopp læstadianerne valgte å reise til Amerika. Kontakten mellom menighetene i Amerika og hjemme i Vadsø var tett. Predikantene reiste relativt hyppig frem og tilbake over Atlanterhavet. Disse reisene bidro til at læstadianerne hjemme ble sterkt engasjert i forholdene i Amerika. Samtidig med predikantenes reisevirksomhet pågikk det også flittig brevveksling mellom læstadianerne hjemme og i Amerika.

Man fikk en forestilling om Amerika som et friere sted for religiøs virksomhet, noe som ikke var en selvfølge i Norge denne tiden. Informasjon om forholdene i Amerika tente utvandringslysten også hos dem som ikke hadde hatt planer om å reise ut. Når man fikk tilsendt ferdigbetalte billetter fra slektninger og venner ble valget om å bryte opp enklere.

Brevet, datert 19. februar 1902 i Sør-Dakota, er først og fremst adressert til predikantene Olli Koskamo, Hans Helander, Johan Sirkanmaa og Heikki Væhæ.

Litt om brevets bakgrunn:

De læstadianske menighetene gikk gjennom flere konflikter og splittelser i løpet av perioden 1860-1940. Disse konfliktene var forårsaket av flere forhold og henger sammen med personmotsetninger, autoritetsstrid og teologisk uenighet, samt regionale forhold. Konfliktene ga seg utslag i strid mellom predikantene både i Norge, Finland, Sverige og Amerika og kom også til uttrykk i brevene, som til tider har anstrengt og kraftig språkbruk.

Uenigheten mellom læstadianerne toppet seg i Vadsø i den grad at en predikant fra Lappmarken, Johan Sirkanmaa, ble sendt hit i 1895. Han skulle få i stand forsoning mellom predikanten Oluf (Olli) Koskamo og den fraksjonen som ble ledet av Karl Huru (Veljeskunta) og Ananias Brune. Bruddet resulterte i stenging av bedehuset og at Oluf Koskamo forlot byen.

Selve brevet:

Gjennom en intens og opphisset brevveksling mellom predikantene fra de ulike fraksjonene virker det som om striden ble uoverkommelig og svært ødeleggende for det læstadianske fellesskapet. Derfor skriver O. Matoniemi, J. Kieri og A. Tørmænen dette brevet, som er en bekymringsmelding til menigheten i Vadsø. Alle de tre predikantene hørte til fløyen som ble kalt «de førstefødte». De støttet blant annet en hierarkisk menighetsstruktur der modermenigheten i Lappmarken hadde overordnet ansvar for alle læstadianerne, mens motparten, den evangelisk–orienterte fraksjonen, fremhevet karismatisk lederskapsstruktur og selvstendige menigheter. O. Matoniemi hadde vært en av de bærende kreftene i den læstadianske menigheten i Vadsø inntil han emigrerte til Amerika i 1873. Her ble han tillitsmann i Den Apostoliske Menighet i Calumet (førstefødt menighet). Brevet som de tre predikantene sender til Vadsø er naturligvis skrevet på kvensk. Det begynner slik:

"Vi og Guds flokk her i South Dakotas vestland hilser dere våre brødre og søstre i Norge. Spesielt hilser vi Olli Koskamo, Hans Helander og Johan Sirkanmaa, og forteller sannhet foran Gud da vi sier at brevene dere skrev datert 29. desember 1901, og brevene fra denne forrige sommeren, har vi alle hørt og lest og de har skapt stor bekymring i Guds flokk her i Amerika, og også i Sveriges Lappland. Men er det et under, kjære brødre og søstre at dere gjør den himmelske Eldres hjerte bekymret når dere søker dere til svake søyle (pilar) og skryter av dere selv mens trør på pavens stol og den kjære Jonas Burnu. Dere slår de «førstefødtes» menighet blindt, menigheten som er sannhetens statue og grunnlegger, hvor Herren vår Jesus er den beste hjørnestein som ikke en gang helvetes porter kan velte…"

Brevet, datert 2. februar og 13. november 1901 i Minneapolis, er adressert til hennes tremenning Elise Balo i Vestre Jakobselv.

Emma Kristine Isaksdatter Jokela (f. Tiberg, 1859) emigrerte til Amerika sommeren 1900. Hun reiste med Beavers-linjens båt "Salmon", som seilte fra Trondheim til Quebec. Som reisefølge hadde Emma sin ektemann skredder Mathis Mikkelsen og deres fem barn.

Den eldste var 14 år, mens den yngste knapt var fylt tre år. Billetten deres var betalt i Amerika, trolig av Emmas mange nære slektninger eller venner fra den læstadianske menigheten. Hun var tross alt datter til den kjente læstadianske predikanten i Vadsø, "toldrorskar" Isak Tiberg.

Quebec var en midlertidig etappe for familien. Herfra fortsatte reisen til storbyen Minneapolis, hvor det var over 200 000 innbyggere på den tiden. Familien fikk en tøff start i det nye hjemlandet. Det ble mange forandringer og mange tap i familiens liv i løpet av det første året. Det yngste barnet, "den lille som de fikk i Amerika", døde. Dessuten ble familiens liv preget av faren Mathis´ sykdom og død.

I brevene som Emma sender til Norge finner vi ytringer som er typisk for en sterkt religiøs person: At man må være tilfreds med livets lodd, akseptere Guds vilje og stole på hans vilje. Forsoning med den harde virkeligheten var en viktig rettesnor for en læstadianer. Som Emma forteller: "Du har vist hørt af Harilas brev at den lille herren gav oss her i landet har han tatt hjem til seg fra all sorg, sykdom og bekymringer som denne verden har at byde Guds barn. Så at jeg får være glad og takke Gud for hans kjærlighet imot meg at ta de små bort av denne farlige verden… Mathis har vært også syk, han har ikke vært på arbeid på 2 måneder nu. Han er som i Vadsø og jeg tror ikke han bliver aldeles frisk her i verden men jeg er dog glad over at vi kom hit for det ser at vi kan bedre slå oss igjennom her i landet".

I brevet senere samme år meddeler Emma at ektemannen har gått bort. Hun holder sine innerste følelser for seg selv og lar en positiv og optimistisk tone råde i brevet. Det virker som om det læstadianske felleskapet er lojalt og gir trygghet til medlemmer som er i en sårbar situasjon, slik Emma skriver til sin tremenning: "Ja nu er jeg alene med barna i et fremmed land men Herren har gitt meg også her kjære brødre og søstre og et eget lite hjem med 4 værelser, noen uthus og en liten hage foran. Jeg begynte i sommer da jeg så at det gikk bare nedover med Mathis helbred at be noen brødre å låne meg penger at jeg fikk kjøpe meg et hus så fant de på å legge sammen litt hver og gi det som en gave…"

Peter A. og Ida J. Pelto emigrerte til Amerika sommeren 1891. I følge emigrasjonsprotokollen hadde de et barn med seg, åtte måneder gamle Georg. De reiste via Trondheim til Quebec på Allan-linjens skip "Domino". Billettene var betalt i Amerika.

De bosatte seg i Detroit og fikk 10 barn til: Florence, Peter, Clara, John, Nanna, Marie, Eldar, Walter, Mildred og Mabel. Til sammen hadde de 11 barn, inkludert Georg som var født i Vadsø.

Finnmark fylkesbibliotek har fått fotografier og postkort fra Håkon Wara som hans familie mottok fra slektninger i USA. Ida Johanne Pelto (f. Balo) var hans grandtante.

Arnt Øyen (f.1896) fra Skjånes på Nordkyn emigrerte til Amerika i 1913. Han fylte 17 år under reisen.

26 år senere, i 1939, mens krigen herjet i Europa, reiste han tilbake til Norge med Norwegian - America Line og steamer M.S. Oslofjord. Han dokumenterte turen til Norge og hjemtraktene i Finnmark i en reisedagbok, ”My travels abroad”, i en ”scrapbook” og med smalfilmkamera.

Brevene, datert i perioden 8. januar 1939 – 12. januar 1940 i Astoria, er adressert til søsteren Elise og hennes ektemann Abiel Balo i Vestre Jakobselv.

Brevene er skrevet hovedsakelig på kvensk, men til tider slår brevskriveren over til norsk. Dessuten er enkelte kvenske ord påvirket av engelsk, som for eksempel "datumi" (dato), "hospitaali" (sykehus), "kränkkipultti" (Crank bolt, bolt eller sveiv), "pedilimberi".

Brevene handler mest om familien og familiens hverdagsliv. Hans J. var godt etablert i Astoria og trivdes godt. Han forteller om det lønnsomme laksefisket på Columbia-elven med sønnen Victor, korn- og fruktavlinger som til tider blir skadd av det tørre klimaet, sykdommer, bryllupsdager og barnefødsler: "Så kan jeg fortelle at min og Annas arv vokste en del denne morgenen kl. 5 for da begynte vi å kalle oss grandma og grandpa (bedstemor og bedstefar). Vår datter Elisabeth som er den som er gift av våre barn, fødte en datter… De kaller henne Betty Diane, udtales Beti Dajana…”

Det virker som om slektningene i Vestre Jakobselv ikke har møtt Hans sin familie i Amerika i det hele tatt, i hvert fall må det være lenge siden ettersom Hans redegjør grundig for sin familie. Han skriver om hvem som er hvem av hans allerede voksne barn og hvor de bor: "Vi har tre jenter i Portland Oregon og nå forleden fikk vi et brev fra hver av dem. Vår eldste Sophie Wilhelmine forteller at hun har hatt litt forkjølelse. De to andre, Agnes Florence og Anette Cecilie klager ikke på helsen.."

Tilknytningen til det gamle hjemlandet kommer til syne på mange måter i brevene fra Hans. Gamle vaner og tradisjoner fra Vadsø har fulgt med til Amerika, som "saunaen" som er bygd i huset eller "lutefisk som man får tak i på Fishmarket". Han stiller en rekke spørsmål om ulike forhold og mennesker i Vadsø, samtidig som han gir opplysninger om hvordan det går med gamle kjenninger fra Vadsø i Amerika: "Jeg vet at Matti Ræisænen paret fortsatt lever. Likeså gjør H. Brännare, Huruene, Salmelaene, Elise Stenman, mrs. Emma Wirkkala (Niska), mrs. Rovanen, Oskar Harjo, Mrs. Olsen, i tillegg til Aagot og Oluf Sundelin i Qouney. Det er også H. Krum i livet og hans to piker Mary og Mrs. Luhta og Hilda Laurila i Olney County som ligger like langt borte som Vestre Jakobselv ligger fra Vadsø."

Været blir beskrevet i hvert brev. Religiøse spørsmål, særlig om splittelse og uenighet i de læstadianske menighetene, får ofte bred plass i brevene, likeså nevneverdige begivenheter på verdensbasis, som "jordrystelsen" i Tyrkia hvor titusen mennesker mister livet, frikjennelsen etter 22 år av den uskyldige livstidsfangen Thomas Mooney og selvfølgelig utbruddet av andre verdenskrig. Han behandler vinterkrigen mellom Finland og Russland over mange sider og stiller en rekke spørsmål om den militære situasjonen i Varangerområdet.