Når gjenstander innlemmes i et museums samling gjøres dette (helst) på bakgrunn av et eller flere verdikriterier. Det kan være en sjelden gjenstand, eller det motsatte, en spesielt vanlig gjenstand for sin tid, for eksempel. Noen gjenstander er anonyme og upersonlige, mens andre kan ha fulgt familier i århundrer og ha vært viktige arvestykker for noen. Her er en liten historie om et slikt arvestykke, og hvordan det til slutt havnet på museum.
Sommeren 2011 kommer et ektepar til Glomdalsmuseet. De har med seg en liten pakke i en pose. I pakken er det en dåpskjole. De lurer på om Glomdalsmuseet vil ha den? Vel vitende om at museets samlinger er store allerede, og at vi skal være strenge på å ikke ta inn gjenstander ukritisk, setter jeg meg ned sammen med dem og ser på kjolen. Den er i god stand, og kommer med både belte, dåpslue og et par bittesmå votter. Dåpslua og sløyfene på kjolen er rosa. Den ser gammel ut. Jeg ber dem fortelle det de vet om den, og noterer, siden det til syvende og sist ikke er jeg som bestemmer om den skal innlemmes i samlingen.
De forteller meg at kjolen har kommet til dem via konas onkel som var gift med tanta til kjolens siste bruker, som het Ruth. De har ingen direkte tilknytning til kjolen selv. Det er det ingen som har lenger. Heldigvis har de allikevel en del kunnskap om hvor kjolen kommer fra og hvem som har brukt den. Dåpskjolen kommer fra Maren Lerbak, født Rismyhr, rundt 1860. De gir meg navn på hennes fire barn, som også har brukt kjolen.
Tilfeldigvis kjenner jeg en slektsforsker med samme etternavn som er aktiv i det lokale slektshistorielaget. Er det et slektskap her, og hva kan han eventuelt fortelle om Maren Lerbak? Jeg spør, og jeg får svar nesten umiddelbart. Joda, han vet hvem Maren var, og plutselig kommer det masse informasjon på en gang. Og bilder! Maren som ung, på et bilde tatt i USA. Maren med mann og barn – og fem, ikke fire! Maren som gammel, på 80-årsdagen. Historien om Maren trenger seg frem og gjenforenes med dåpskjolen hennes, fra 1864.
Maren Olsdatter Rismyhr ble født på gården Rismyr i Nordskogbygda i 25. september 1864, og døpt 6.november samme år. Foreldrene hennes var Ola Knutsen Rismyr og Sille Gurine Olsdatter fra Holtet i Søre Osen. Maren hadde også en søster, Selma. Som mange andre unge nordmenn emigrerte hun til Fargo i Nord Dakota i 1889. Amerikakofferten med navnet hennes fulgte henne hjem igjen etter noen år.
9.februar 1894 giftet hun seg med kjøpmann og gårdbruker Helge Olsen Lerbak. Han ble født på Skavhaugen på Julussdalen, men vokste opp på Lerbakk i Nordskogbygda. Sammen flyttet de til gården Granbakken i Nordskogbygda. Før 1910 flyttet de til Løten der Helge var bruker på Jønsberg en tid, før han ble kjøpmann i Østroa og gårdbruker på Enerholmen. Helge og Maren fikk seks barn, Ingrid, Berthe, Betsy, Hågen, Olea og Otto. De to siste døde som barn, men Olea er med på familiebildet. Det er lett å tenke seg at Maren fikk kjolen overlevert hjemmefra da hennes første barn skulle døpes. I årene som fulgte ble den tatt frem ganske hyppig, og sikkert stelt pent med når den ble pakket opp og ned for hver dåp.
Helge døde i 1947. Maren levde helt til 1960, og ble hele 95 år gammel. De ligger begge på kirkegården i Nordskogbygda. Av de fire barna som vokste opp, var det bare Berthe og Betsy som selv fikk barn, en datter hver. Betsys datter Ruth var trolig den siste som brukte kjolen. Ingen av Maren Lerbaks to barnebarn fikk barn selv. Dermed var det ingen «livsarvinger» til kjolen, som allikevel ble tatt vare på inntil den altså en dag kom til oss på museet. Fremdeles satt de rosa sløyfene på, etter siste bruker.
Dåpskjolen etter Maren Lerbak er en av dåpskjolene vi vet mest om av alle vi har på Glomdalsmuseet, takket være at vi vet hvem den har tilhørt og at vi tilfeldigvis fikk en gavepakke i retur da vi henvendte oss til en lokal slektsforsker fordi han hadde samme navn. Hjemme hos ham står også Marens gamle amerikakoffert, med navnet hennes på. Både dåpskjolen og amerikakofferten er gode eksempler på at gjenstander vi tar vare på også kan være med på å hjelpe oss med å ta vare på deler av vår egen historie. Selv uten etterkommere vil nå kunnskapen om Maren og familien hennes vil leve videre - kanskje til evig tid?
