I Glomdalsmuseet samling, utstilt i den militærhistoriske utstillingen" Fra sverd til stridsvogn", befinner det seg et blankvåpen som ble nyttet av artilleristene på 1700-tallet. Våpenet viste seg etter hvert uhensiktsmessig og gikk derfor gjennom store endringer i sin levetid.
Ved kongelig resolusjon i 1777 ble det bestemt at artilleristene skulle tildeles en hirschfänger (videre i artikkelen kalt faskinkniv) i et antall av 1000 stk. Faskinkniven var konstruert for å kunne hugge kvist og kratt slik at kanonene hadde skuddfelter. To utgaver av modellen skulle produseres, en for konstabler og en for underkonstabler.
Betegnelsen konstabel ble nyttet i artilleriet om soldater i de gevorbne avdelinger, altså de vervede mannskaper. I Norge gikk konstabel betegnelsen ut ved en overgangsordning fra 1909, mens den i Danmark nyttes fortsatt. Forskjellen mellom de to modellene var festene. Klingene var like. Det har ikke lykkes å finne kilder som angir den eksakte produksjonsfordelingen mellom de to modellene. Imidlertid kan man i personelloversikter fra 1700-tallet se at fordelingen mellom de to personellkategoriene se at det var en tredjedel overkonstabler og to tredjedeler konstabler. Dersom produksjonen stemte overens med personellfordelingen, noe den sannsynligvis gjorde, betød det at det i utgangspunktet skulle bli produsert 330-340 overkonstabelutgaver og 660-670 konstabelutgaver. Det var sverdfegeren (sverdmakeren) Peter Weidenhaupt i København som sto for produksjonen.
Messingfestet består av en kort parerstang som danner et kraftig mellomstykke før den går over i en enkel, kantet håndbøyle som er tappet inn i munnen på løvehodet som danner knappen. Manken fortsetter litt nedover på et kantet nakkestykke. Der klingetangen går igjennom parérstangen er disse festet til hverandre med en gjennomgående bolt i messing som er avrundet på tertssiden (fremsiden). Tregrepet er kledd med skinn og har riller som er fylt med tvunnet messingtråd. Grepets nedre del avsluttes av et bredt messingbånd. Klingen er enegget og slipt til en trekantet spiss. På begge sider er etset (gravert) KONGL ARTILLERI CORPS. Klingelengden er 46 cm. Største bredde 5,2 cm. Vekt 1,36 kg. Balgen er i brunt lær med innvendig munnblikk med hage (krok) og innvendig doppsko i messing.
Messingfestet består av en parérstang med et kraftig mellomstykke som går over i en kantet håndbøyle som nedenfra er tappet inn i knappen, som har form som en hjelm (klassisk gresk/romersk utseende). Tregrepet er kledd med skinn og har riller som er fylt med glatt messingtråd. Øverst og nederst avsluttes grepet av messingbånd. Klingen er lik som for utgaven til underkonstabler.
Artillerikorpset ønsket i 1802 en mer hensiktsmessig bevæpning. En prøvesabel med rytterklinge ble godkjent den 10 juli 1802. Denne modellen er kjent som artillerisabel M/1802. For å spare penger bestemte man for å gjenbruke festene til underkonstabelutgaven, altså utgaven med løvehodefeste, og sette inn sabelklinger.
Artillerifaskinkniven ender ikke sine dager etter omgjøringen i 1802. Fra omgjøringen i 1802 hadde man til overs klingene fra underkonstabel-faskinkniven. Disse klingene fikk man bruk for da man i august 1808 opprettet Sappørkorpset. Sappørene var ingeniørsoldater som i hovedsak drev gravearbeider, eksempelvis skyttergraver. Sappørene hadde behov for et solid våpen og klingene fra artillerifaskinkniven ble derfor benyttet til å lage en faskinkniv til sappørene. Til disse klingene ble det satt på et enkelt skaft i tre.
