Lokøysamlingen og fiskarbonden

En samling av fiskeredskaper, jordbruksredskaper og forskjellige husgeråd er gitt som gave til Museum Vest av Christopher Garmann. Gjenstandene fra bruk nr. 1 på Lokøyna er også omtalt andre steder i Digitalt Museum.

Lokøy er et gammelt handelssted som ligger på Lokøyna på vestsiden av Sotra. Kremmerleiet på Lokøy var et av de mange som lå ytterst mot Nordsjøen. I 1757 var det Hans Ravel som eide Lokøy. Etter Ravels død kjøpte Hans Krohn stedet, han fikk privilegiebrev 1772. Rundt midten av 1800-tallet overtok familien Garmann kremmerleiet. Det ble i 1970-årene fremdeles drevet handel på Lokøy.

Samlingen fra Lokøy omfatter redskaper for både jordbruk og fiske, samt forskjellige husgeråd og inneholder suler, håver, bøyer, garnnåler, garnstein, fløyt, garnruller, fiskekroker, lodd, pilker og støpeform til pilker, vadbein, klepper, teiner, snører, liner, lineklaver, dikselhammer, taljer, kiper, greip, spader og mye mer. Dette gir oss en dokumentasjon av arbeidslivet og hverdagslivet på ett enkelt bruk gjennom fire generasjoner, bortimot 200 år.

Gjenstandene fra gården er knyttet til de fire brukerne Nils Olsson Lokøy (1819-74), Anders Nilsson Lokøy (1849-1920), Mikkel Andersson Lokøy (1878-1952) og Hans Lokøy (1923-2009). Det eldste fiskeredskapet er en lineklave med innskrift «NOXL», som har tilhørt Nils Olsson Lokøy. Etter dette følger det hjemmelagde fiskeredskaper fra generasjon til generasjon: En fiskekiste med innskrift "ANSL" (Anders Nilsson Lokøy), en sildehåv med initialene "MAL" (Mikkel Andersson Lokøy).

Det siste slektsleddet på gårdsbruket var de ugifte søsknene Sigrid, Aslaug og Hans Lokøy, som delte husholdning. Ifølge giveren Christopher Garman følte Hans Lokøy seg hele livet «som en bygutt», og trivdes ikke på sjøen. Han deltok ikke i fisket. Dette kan forklare hvorfor fiskeredskapene er levert videre i en så samlet og uskadet tilstand, og det er takket være dem at man har unngått kassering og kasting.

Fiskarbonden kan ikke ses på som kun én person, men mer som et arbeidsdelingssystem på gården. Dette systemet kunne bestå av mannen, kona, barna, de gamle og innleid arbeidskraft. Det var mannen som deltok på de ulike sesongfiskeriene, mens kona ofte hadde ansvaret for heimefiske til matauk på gården.

Kona ville ofte vært ansvarlig for alt dyrehold, dyrking, slåttonn og innhøsting, men mannen ville deltatt i de tyngste delene av dette arbeidet – slåttonna, slakting og torv. Alle andre på gården ville deltatt bredt, avhengig av alder, kjønn, evner og krefter.

Hvordan artet arbeidsrytmen seg gjennom året på et typisk norsk småbruk ute ved kysten midt på 1800-tallet? Det vil avhenge hvor i landet vi befinner oss. Året ville starte med vårsildfisket, i de gode sesongene fra midten av januar til slutten av mars. Gjødselen ville blitt kjørt ut og spredt i slutten av april, mens såing av korn og setting av poteter skjedde i første halvdel av mai. I mai ble det også spadd og tørket torv til brensel – en betydningsfull ressurs i skogfattige områder langs kysten.

Etter våronna var den beste tiden for fiske etter laks og hummer. Slåttonna varte gjennom juli og august, kanskje også ut i september, da skulle også havren høstes og potetene tas opp. I de årene sommersildfisket slo til ville dette komme i konflikt med den arbeidskrevende slåttonna, der mannfolkene krevdes. Mange drenger og ugifte sønner ville nok velge det kapitalinnbringende sildefisket fremfor gårdsarbeidet. Da ble det desto mer arbeid på de som var igjen, kona, barna og de gamle. Utover høsten og vinteren var det korntresking, slakting, nydyrking, reparasjonsarbeid på gården, heimefiske til daglig bruk og forberedelse til det kommende vinterfiske.

For fiskarbonden ytterst på kysten gav jorda fremdeles en trygghet som fisket med sitt varierende utbytte fra år til år ikke kunne gi. Jorda fungerte også som pantegrunnlag for investeringer i fisket. Og om mannen skulle bli borte på havet, som ikke var sjeldent på denne tiden, fungerte jorda som en forsikring for de som var igjen.

I Sør-Norge kan en si at fiskarbonden som system forsvant i løpet av 1950-årene med slutten på vintersildfisket. En fiskeflåte bestående av større havgående fartøy danner grunnlag for fiske hele året og dermed heltidsfiskere. I Nord-Norge og andre områder med fortsatt dominerende kystfiske vil fiskarbondesystemet leve videre noen tiår til, men også her forsvinner etter hvert grunnlaget bort for en slik kombinasjonsdrift.

Med den sesongbaserte fiskarbondeøkonomien borte ble småbrukene langs kysten mindre viktige. I Sør-Norge ble folk likevel i stor grad fortsatt boende på samme sted. Kommunikasjon ble generelt bedre og mange fant seg annet arbeid i samme distrikt. Ytterst få av gårdsbrukene, som bruket på Lokøyna, tjener som fulltids arbeidsplass. Mange har en biinntekt eller hobbyinntekt fra for eksempel sauehold ved siden av annet arbeid. Så selv om de aller fleste småbrukene langs kysten ikke er i full drift, preger de fremdeles kulturlandskapet i Kyst-Norge og minner oss om en annen tid.