Fra fåretalg til lys

Denne artikkelen bygger på erfaringene fra et praktisk prosjekt med lysstøping av fåretalg gjennomført på Østfoldmuseene - Borgarsyssel Museum høsten 2011 av daværende formidler på Borgarsyssel Museum, Hilde Serine Krogstad, daværende formidlingskonsulent på Norsk Folkemuseum, Marit Odden, og husflidskonsulent i Østfold, Bjørg Lundeby.

Ifølge folketroen var det mange hensyn å ta i forbindelse med lysstøpingen. Helst skulle lysene lages på stigende måne. Da ville de vare lenger. Vi gikk i gang med lysstøpingen på minkende måne; altså et litt dårlig utgangspunkt. Heldigvis var det klarvær, noe som skulle sikre fine lys. Kvinnene måtte under arbeidet med lysstøpingen være blide og i godt humør for at de ferdige lysene skulle brenne rolig og ikke sprake. Fra Rømskog het det også at man heller ikke måtte være for mette når man drev med denne type arbeid. Skulle man være uheldig å rape eller slippe andre lyder fra seg, ville nemlig lysene da ha lett for å sprake og ryke. Begge disse forutsetningene oppfylte vi til punkt og prikke: Vi var blide og lystige – ikke sultne og ikke mette.

Før vi ga oss satte vi også lysveke i fire gamle støpeformer og fylte dem med flytende talg. Det viste seg å være svært vanskelig å få ut lysene av formene etterpå. Først forsøkte vi å legge formene i fryseren i håp om at kulden ville få talgen til å krympe tilstrekkelig til at lysene løsnet. Da dette ikke hjalp, ble formene skylt i varmt vann til det ytterste talglaget smeltet og lysene løsnet.

Mens lysstøping fortsatt var en nødvendighet, ble gjerne alle lysene for det kommende året laget på en gang. Til hverdags ble det brukt tyristikker eller simplere lys laget av talg fra andre dyr. De fine lysene av fåretalg ble bare brukt ved høytidelige anledninger, som jul, påske, bryllup og gravferd. Lysene var derfor dyrebare og en viktig del av høytidsfeiringene. Lysene ble oppbevart i tre-esker med tett lokk for at de ikke skulle bli spist opp av musene.

Etter en litt famlende start, ble vi godt fornøyde med resultat; totalt 36 nydelige talglys. Vi var før oppstart av prosjektet blitt advart om at det kom til å lukte ille under brenning av lysene. Spenningen var derfor stor da vi et par dager etter lysstøpingen tente et lys for å sjekke kvalitet og lukt. Lyset brant rolig og fint – det skulle da også bare mangle, med så blide og fornøyde lysstøpere – og ingen vond lukt var å kjenne.

Arbeidet med dette prosjektet illustrerer med all tydelighet hvor mye kunnskap som trengs bare for denne ene oppgaven, og som våre formødre (og forfedre) hadde. Den er også et godt eksempel på hvor gode våre forgjengere var til å utnytte ressursene.

Vi håper at prosjektet vårt og denne artikkelen kan bidra til å bevare kunnskapen om støping av talglys.