Fra fåretalg til lys

Foto: Hilde Serine Krogstad, Østfoldmuseene

Fettet, også kalt talg, fra slaktedyrene ble fra gammelt av brukt til lysstøping. Stearinen kom på 1800-tallet, men også lenge etter at den hadde gjort sitt inntog fortsatte mange å lage lys av dyretalg. Det var av saue-/fåretalgen man fikk de fineste lysene. De første lysstøpeformene kom antagelig på 1700-tallet. Folk flest fortsatte likevel med å dyppe lys, men begge deler kaltes lysstøping.

Denne artikkelen bygger på erfaringene fra et praktisk prosjekt med lysstøping av fåretalg gjennomført på Østfoldmuseene - Borgarsyssel Museum høsten 2011 av daværende formidler på Borgarsyssel Museum, Hilde Serine Krogstad, daværende formidlingskonsulent på Norsk Folkemuseum, Marit Odden, og husflidskonsulent i Østfold, Bjørg Lundeby.

Rensing av talg

Talgen renses for hinner, blod- og kjøttrester. En jobb som slett ikke var så ekkel som vi hadde trodd på forhånd. Foto: Bjørg Lyndeby, Østfold Husflidslag

Da vi ikke hadde klart å spore opp noen som hadde praktisk erfaring med lysstøping med fåretalg, var vår viktigste kilde om fremgangsmåten Hanna Winsnes’ «Lærebog i de forskjellige Grene av Husholdningen» fra 1845. Der står det blant annet: “Alle Talgstykker maa skrabes og renses vel, før de smeltes; det afskrabede bruges siden til simplere Lys.”.

Ifølge Hanna Winsnes sin videre beskrivelse, skulle den rensede talgen smeltes i vannbad. Etter hvert ble derfor den rensede talgen lagt i et metallspann som stod oppi en kasserolle med vann. Totalt satt vi igjen med 4-5 kg renset talg.

Folketro, lysstøping og et ikke helt ønsket resultat

Tre blide og optimistiske som damer renser talg. Fra venstre ses Hilde Serine Krogstad, Marit Odden og Bjørg Lundeby. Foto: Espen Nordenhaug, Østfoldmuseene

Ifølge folketroen var det mange hensyn å ta i forbindelse med lysstøpingen. Helst skulle lysene lages på stigende måne. Da ville de vare lenger. Vi gikk i gang med lysstøpingen på minkende måne; altså et litt dårlig utgangspunkt. Heldigvis var det klarvær, noe som skulle sikre fine lys. Kvinnene måtte under arbeidet med lysstøpingen være blide og i godt humør for at de ferdige lysene skulle brenne rolig og ikke sprake. Fra Rømskog het det også at man heller ikke måtte være for mette når man drev med denne type arbeid. Skulle man være uheldig å rape eller slippe andre lyder fra seg, ville nemlig lysene da ha lett for å sprake og ryke. Begge disse forutsetningene oppfylte vi til punkt og prikke: Vi var blide og lystige – ikke sultne og ikke mette.

Hva skjer - det går vel ikke an å lage lys av denne dissete massen? Foto: Hilde Serine Krogstad, Østfoldmuseene

Til tross for at det meste ifølge folketroen dermed skulle ligge til rette for et godt resultat, mislyktes vi. Mesteparten av talgen hadde etter fire timer begynt å anta en stadig mindre tiltalende form; gråaktig og dissete.

Hva var galt? Hadde talgen vært for kald da vi la den oppi kjelen? Den kom rett fra kjøla da vi startet med rensingen. Hadde vi hatt for mye talg i spannet på en gang? Hadde vi kuttet den for lite opp? Brukt for sterk eller svak varme? Skulle den kanskje ikke smeltes i vannbad? Spørsmålene var mange, men hvor kunne vi finne svar?

Siling av talgen

Hanna Winsnes "Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen", 11 te Udgave fra 1880 ble kjøpt fra et antikvariat for noen år siden, og ser ut til å ha hatt minst tre tidligere eiere. Foto: Hilde Serine Krogstad, Østfoldmuseene

En nærmere undersøkelse av Hanna Winsnes’ bok, viste at hun i et kort kapittel kalt «Behandling af Talg» skriver at talgen må hakkes og «sies gjennom et Klæde»; altså siles. I boka Hjemmelaget såpe fant undertegnede en moderne beskrivelse av forarbeidet med talgen, nemlig å kjøre talgen i kjøkkenmaskin før smelting i langpanne i stekeovnen på 95 grader i 12 timer. I mangel av kjøkkenmaskin ble talgen revet på råkostjern før smelting i stekeovnen. I løpet av smeltingen skilles diverse avfallsprodukter fra talgen, og disse lukter ganske ille! Etter smeltinga ble massen silt gjennom et klede for å skille den rene talgen fra avfallsstoffene. Av ca. 4 kg revet talg ble det omkring 3 kg ren talg.

I Gamal Valdreskultur av Knut Hermundstad kan en for øvrig lese at de frasilte avfallsstoffene kaltes krøto, og ble brukt som skosmørning.

Fremgangsmåte for lysstøping med fåretalg

Her er lysstøpinga så vidt i gang. I starten gikk det veldig seint og det måtte dyppes mange ganger før det begynte å bli særlig tykkelse på lysene. Foto: Hilde Serine Krogstad, Østfoldmuseene

I tillegg til talg trengs det lysveker. Vekene var opprinnelig spunnet av lin eller hamp, men på 1800-tallet ble det vanlig med bomullsveker. Vi brukte sistnevnte.

Mellom hver dypping måtte lysene tørke. Loddene i enden ble klippet av når lysene hadde begynt å få litt tykkelse. Foto: Hilde Serine Krogstad, Østfoldmuseene

Å smelte den rene talgen i vannbad var gjort på en halvtime, men ingen av kildene sa noe om hvor varm talgen skulle være under dyppingen. Vi tok derfor utgangspunkt i anbefalt temperatur ved dypping av stearinlys; ca. 55 grader. Vi brukte trepinner med to og to veker knyttet fast, og brukte små gardinklyper som lodd i endene for lettere å få rette lys.

Marit Odden er i full sving med lysdyppinga.

Etter hvert som lysene ble dyppet, så vi at lysene langsomt ble tykkere og at mengden talg i karet minket. Vi fylte etter med varmt vann. Talgen er lettere enn vann og legger seg øverst i karet. Ifølge Bjørg Lundeby, som har over 20 års erfaring med dypping av stearinlys, er det vanlig å dyppe 30-40 ganger for å få passe tykke lys. Vi dyppet 50 ganger før vi var fornøyde med tykkelsen.

I forgrunnen på bildet til venstre ses et lysbord/stativ for lysformer som tilhører Borgarsyssel Museum. Det har plass til hele 96 lysformer, men bare en tredjedel av formene er bevart. Det var i noen av disse formene vi prøvde å støpe lys.

Bjørg Lundeby (fra venstre) og Marit Odden jobbet iherdig, og etter nærmere 50 dypp begynte lysene endelig å bli passe tykke! Foto: Hilde Serine Krogstad, Østfoldmuseene

Støping av lys i former

Før vi ga oss satte vi også lysveke i fire gamle støpeformer og fylte dem med flytende talg. Det viste seg å være svært vanskelig å få ut lysene av formene etterpå. Først forsøkte vi å legge formene i fryseren i håp om at kulden ville få talgen til å krympe tilstrekkelig til at lysene løsnet. Da dette ikke hjalp, ble formene skylt i varmt vann til det ytterste talglaget smeltet og lysene løsnet.

Lysformer ble laget av ulike materialer, blant annet glass og blikk. Her er et par eksempler, samt et stativ for lysformer.

Vekesaks

Et knippe vekesakser - brukt til å klippe veken av brennende lys.

Lysestaker

Lysestaker finnes i utallige materialer og utforminger. Her har jeg funnet fram noen eksempler:

Bruk og oppbevaring av talglys

Mens lysstøping fortsatt var en nødvendighet, ble gjerne alle lysene for det kommende året laget på en gang. Til hverdags ble det brukt tyristikker eller simplere lys laget av talg fra andre dyr. De fine lysene av fåretalg ble bare brukt ved høytidelige anledninger, som jul, påske, bryllup og gravferd. Lysene var derfor dyrebare og en viktig del av høytidsfeiringene. Lysene ble oppbevart i tre-esker med tett lokk for at de ikke skulle bli spist opp av musene.

Her er noen eksempler på esker til oppbevaring av lys - noen er også kombinert lysestake og oppbevaringseske.

Talglysene og resultatet av prosjektet

Formidler Hilde Serine Krogstad er svært fornøyd med at talglyset brenner rolig og fint, og at det ikke avgir noen vond lukt (som det var blitt advart om på forhånd)! Foto: Siw Hege Nordgård, Østfoldmuseene

Etter en litt famlende start, ble vi godt fornøyde med resultat; totalt 36 nydelige talglys. Vi var før oppstart av prosjektet blitt advart om at det kom til å lukte ille under brenning av lysene. Spenningen var derfor stor da vi et par dager etter lysstøpingen tente et lys for å sjekke kvalitet og lukt. Lyset brant rolig og fint – det skulle da også bare mangle, med så blide og fornøyde lysstøpere – og ingen vond lukt var å kjenne.

Arbeidet med dette prosjektet illustrerer med all tydelighet hvor mye kunnskap som trengs bare for denne ene oppgaven, og som våre formødre (og forfedre) hadde. Den er også et godt eksempel på hvor gode våre forgjengere var til å utnytte ressursene.

Vi håper at prosjektet vårt og denne artikkelen kan bidra til å bevare kunnskapen om støping av talglys.

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to