Norsk landskap hadde vært fattig uten selja. Særlig om våren gjør den seg sterkt gjeldende fordi den blomstrer på bar kvist, mange steder mens snøen ennå ligger. De lodne grå og etter hvert gule gåsungene er de første vårblomster som forteller at nå er det slutt på vinteren. Det er ikke å undres over at i norsk poesi og malerkunst er selja symbolet på en tidlig vår.
Mange navn
Gåsunger, som navn på seljeblomstene, er stort sett kjent over hele landet, men det brukes mange andre navn også, f.eks. andunger, kattunger blant annet i Stor-Elvdal, puselabber, kattelabber, pusekatter, pusunger, seljepuser, sauer (Romedal og Vang), seljesauer (Trøndelag) og så de spesielle navnene palm, seljepalme og palmekatter. Sammenligningen mellom de lodne, bløte og fine gåsungene og f.eks kattunger er lett å skjønne, ordet palme derimot har sitt utgangspunkt i religiøs tradisjon.
Påske
Selja er i Norden brukt som en erstatning for palmen.
Foto: Bård Løken
Ved Jesu inntog til Jerusalem palmesøndag ble det viftet med palmegrener som hyldest. I Norden er selja blitt påsketreet og har erstattet palmen. I den katolske tid ble avskårne, blomstrende seljegrener brukt palmesøndag til prosesjoner og utsmykning i kirkene. Som en levning av denne tradisjonen har navnet holdt seg i mange bygdelag rundt omkring i landet. I Hedmark er tradisjonen svak. I svarene på Norsk Skogbruksmuseums spørreliste om selje fra 1969 var det bare fra Grue at en mann født i 1880 kjente navnet palme: «I min barndom husker jeg vi hentet «palmer» nede på engene palmesøndagsleite og satte inn i stuen». Tradisjonen med å sette inn gåsunger i vase omkring påsketider er fortsatt levende overalt, og vil sikkert holde seg. Den er i dag mere en lovprising av våren, enn en religiøs tradisjon. Skikken har gitt mange barn en fin mulighet til å tjene litt ekstra ved å selge buketter med gåsunger.
Kan brukes til så mangt
Selja ble ofte brukt til fletting. Her ser vi Jens Storhov (1893-1977) fra Vallset binder kuper for fangst av abbor og mort.
Foto: Ole-Thorstein Ljøstad
Selja har ellers hatt mange slags anvendelse. Seljerenningene er mjuke og seige og et utmerket materiale til meisbinding og korgfletting. Distriktet har hatt mange meisbindere, og fortsatt er noen i virksomhet. Vedmeis og høymeis ble brukt på hver gard, og svært ofte var de laget av selje, men hegg og hassel ble også brukt. Til finere gjorder på laggete kar ble det brukt selje. Den holdt seg så hvit ved siden av at den var sterk.
Seljeveden av vanlig selje (Salix caprea) er forholdsvis løs, men har malme (rauselje) og holder seg godt mot råte. Den er derfor utmerket til gjerdestolper. Den har også blitt mye brukt til staver i laggete kar for smør, mjølk, rømme m.m. Den satt ikke smak på maten.
Før hickory ble vanlig, ble rauselje en del brukt til ski. Seljeski var lette sammen lignet med bjørkeski, og de ble svært glatte. I mange bygder i Hedmark er det tradisjon med seljeski.
Kaffepose som er garvet med seljebark.
Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum.
Seljebarken er rik på garvestoffer og gjør skinnet mjukt og lyst. Den passer til finere garving som f.eks. hanskeskinn. Samene bruker fortrinnsvis seljebark til garving av reinskinn som skal brukes til kofter, bellinger, kaffeposer m.m.
Knivskaftet er trulig lagd av seljerot
Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum.
Selje ble brukt til seljefløyter, til ønskekvist når en skulle finne vann og til trostesnarer. Seljebark og lauv ble brukt til husdyrmat, og basten til barkemjøl.
Selja har også blitt brukt i overtroen som varseltre. I Grue sa de «Kommer det snø i seljelauvet, mens det henger på, blir det sykdomsvinter», og i Stor-Elvdal «Kommer gåsungene tidlig, blir det en sen vår».
Teksten er tidligere publisert i:
Fossum, T. (1990). Selje. I M. O. Haugen, E. Randmo (Red.), Jeg fant, jeg fant: 57 korte artikler fra museene i Hedmark (s. 54-55). Elverum: Norsk skogbruksmuseum og Musea i Hedmark.
Order this image
