Hver nordmann sin krig – okkupasjonens grå hverdag

"Hverdagslivet har som oftest vært den stumme bakgrunn for ”den store” historien, der politikk og økonomi står sentralt. Men all utvikling og historie bygger på menneskers daglige innsats og virke." Guri Hjeltnes

Hverdagen er ikke heroisk. Hverdagen er triviell. Ikke så rent lite mot og styrke skulle imidlertid til for å parere slagene på kjøkkenfronten i årene 1940 til 1945. Tyske myndigheter rekvirerte det som kunne rekvireres – bygninger, mat, ryggsekker, gummistøvler, ulltepper. Det var mangel på det meste, og mang en norsk husholdning måtte innelevere sine eiendeler til inntekt for tyske soldater. I den daglige krigen gjaldt derfor det å lappe og bytte klær til guttungen som vokste i været, sy om bestemors festdrakt til konfirmasjonskjole, skaffe skotøy til mannfolkene på vedhogst og annet utearbeid – og ikke minst, skaffe mat.

Var det noen som ble fullt sysselsatt under okkupasjonen, så var det husmødrene. Aldri var husarbeidet så tungt og vanskelig som under okkupasjonen. Mer enn noen gang ble husmødrenes posisjon befestet; hun stod for barns, eldres og voksnes velferd – deres vedlikehold i mat- og klesveien. Omsorg og ansvar for å holde familien sammen ble en heldøgnsinnsats for mange kvinner. Våkenetter ble den nye normalen.

”Kvinnfolka hadde det travelt alltid,” forteller en mann fra Rogaland. ”Mest arbeid tror jeg de hadde med klærne. Vi fikk jo ikke noe nytt. Kona sier hun fikk annvisning paa ett kjoletøy en gang, og kler til en av ungene. Det var visst alt vi fikk i krigen. Men ’nød lærer naken kjerring spinne." Da fant de frem gamle frakker, kaaper og kjoler og sydde dem om. I naustet hadde jeg en notapresnning. Den var i sin tid sydd av tynn teltduk. Den sydde de overhal til mig av. Den var sterk, og kom til aa greie det lenger enn Hitler gjorde.” (Norsk Folkeminnesamling. Minneoppgave fra innsamlingen i 1981 fra Rogaland, oppgavenummer 5).

"Sy nytt av gammelt" Foto: NHM
Hjelpesystue Foto: NHM
Sko i alternative materialer. Foto: NHM
Oppskrift på gjær, og tøfler laget av filler. Foto: NHM
Sko i utstilling på Norges Hjemmefrontmuseum. Foto: NHM
Foto fra utstillingen på Norsk Hjemmefrontmuseum. Foto: NHM

Fra våren 1940 til høsten 1942 ble matsituasjonen dårligere, og den ene varen etter den andre forsvant fra markedet og ble deretter rasjonert. Alle forbrukere i enkelthusholdninger – barn som voksne – ble tildelt rasjoneringskort. Ved alvorlig matmangel oppstod det – utenom den regulære omsetning – også et illegalt marked hvor varene ble solgt til overpris. Dette fikk benevnelsen svartebørs, og var strengt forbudt.

Okkupasjonen gjorde det nødvendig å organisere et detaljert system for rasjonering og regulering av matvarer. Folk talte rasjoneringsmerker og stod i kø. I all hovedsak var det kvinner som stod i de uendelige køene i krigsårene. Det gjaldt å planlegge å følge med; når var det eggene ble lovet neste gang? Eggkø på Youngstorget høsten 1941. Foto: NHM
Kø utenfor biblioteket i Oslo, høsten 1944, hvor rasjoneringskort ble utdelt. Uten rasjoneringskort var det umulig å få tak i noe som helst i Oslo. Foto: NHM
Kø ved Deichman, Oslo, for henting av rasjoneringskort. Foto: NHM
En matkø fotografert på Youngstorvet i Oslo høsten 1941. Foto: NHM
Den enes død den andres brød", sier et gammelt norsk ordtak. Mens de fleste forretninger i Norge sto tomme på grunn av varemangel, og køene utenfor vokste av folk som forsøkte å få del i de siste rester, så tok et par trevarefabrikker opp fabrikasjon av stoler som publikum kunne slå seg ned på i ventetiden. En av disse stoltypene fikk det treffende navnet "FIX-O-LETT" og var sikkert en velkommen hjelp for husmødre som måtte stå i kø fra kvelden til neste dags middag for å skaffe sin familie litt å spise. Foto: NHM
En poster i vinduet til en av Oslos butikker som nylig hadde blitt stengt av tyske myndigheter var karakteristisk for den optimisme som rådde ift krigens sluttresultat. Foto: NHM
En eplekø, fotografert på Youngstorget i Oslo høsten 1941. Foto: NHM

I det første året omfattet rasjoneringen alle importerte matvarer og brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup, kaffeerstatning. I det andre året ble alt slags kjøtt og flesk, egg, melk og melkeprodukter rasjonert på samme måte. Og – i løpet av sommeren 1942 ble rasjoneringen utvidet til å gjelde poteter og alle slags grønnsaker – som da omtrent var forsvunnet fra markedet. Familier, nabolag og bedrifter dyrket opp parseller, holdt kanin, gris og geit. De sådde og sanket, alt fra settepoteter, gulrot og kålrot til løvetannrøtter og tobakksplanter. Kaffe ble brent av erter, eikenøtter og rug.

I knappheten slo oppfinnsomheten rot.

Aldri noensinne i våre alles liv har vi spist poteter med slik ærbødighet...

Tyskerne hadde tatt en god del av det gode melet Norge hadde lagret i 1940. I stedet fikk nordmennene et nytt bakemel - "krisemelet", som bestod av råberget korn med høy utmalingsgrad, tilsatt kritt. Det monnet på vekten, men hadde liten bakeevne. Smaken var litt bitter. Melkvaliteten skiftet ofte og mye ettersom okkupasjonsårene gikk - stadig til det verre. Melet ble derfor spedd med fiskemel, tang, grøntmel og saltet rogn. Husmødre utvekslet og ispedde andres erfaringer i deigen. Mest brød fikk folk ved å drøye med poteter, samme vekt poteter og mel. Potetene måtte males nykokte - helt varme, og det var strevsomt å få deigen og "gå opp."

For mange familier var det poteter til frokost, gjerne stekt i tran eller kanskje med røkt pigghå – ”det smaker nesten som flesk”, ble det sagt - til middag og kvelds. Poteter var tilbehør eller hovedrett alene – de ble kokt, stekt, moset, oppspedd, spist kalde og varme. Uten denne rotknollen – fylt av B- og C-vitaminer og jern – er det liten tvil om at hungersnøden hadde brutt ut i et okkupert og gjennomrasjonert Norge.

Husmødre forteller at de alltid forsøkte å ha kalde, kokte poteter i spiskammeret eller i kjøkkenskapet – ikke mange hadde kjøleskap den gang. Med salt på ble kald, kokt potet et fint lite ekstramåltid for småbarn, sultne sønner i voksealderen eller ektemannen når en rumlende mage gjorde kål på nattesøvnen – og for mor selv. Poteter ble knadd inn i margarin, brøddeig, kakedeig og i vafler, og reddet mang en spikersuppe. Poteter var et uvurderlig hjelpemiddel – ingenting kunne drøyes som med poteter – med litt kunstig farge, og vips stod smør og egg på bordet. En kvinne i Ålesund fortalte: "Aldri noensinne i våre alles liv har vi spist poteter med slik ærbødighet – og ikke en flis gikk til spille."

Parsellenes æra

Utover bygde-Norge utvidet gårdbrukerne potetarealet. Småkårsfolk, kommune- og industriarbeidere på bygdene dyrket opp jordhager og alle slags høvelige grønne flekker. Grønne belter vokste frem rundt byer og tettsteder. Parsellene erobret hverdagens scene – med poteten i hovedrollen. Prydvekster vek for nyttevekster. Parseller ble godtfolks hageflekker, idrettsplassen, fotballbanen, den grønne lappen foran kirken og byparken. Landskapet skiftet karakter. Bedrifter og enkeltpersoner gikk med stor energi inn for matauk.

Potetplanter fikk følge i parsellene og kjøkkenhagene av alskens andre vekster, især grønnsaker – gulrøtter, kålrot, blomkål, spisskål, hodekål, neper, erter, bønner, sukkeroer og rødbeter. Det kom retter på bordet som mange før aldri hadde smakt, uavhengig av hvor i landet man bodde. Atskillige matvarer kom, ble sett, spist og forsvant etter okkupasjonen; kaninkjøtt, ekorn, duer, måker, kråker – ”gode og fete med smak som ryper – serveres med skummet melk og einerbær for å skape falsk viltsaus.” Alskens ”ufisk” kom på tallerkenen. Røkt pigghå var god når den var helt fersk, siden luktet den amoniakk, rent ut urin. Haifisken luktet likedan. Andre matretter har vært minst like populære og ettertraktet etter okkupasjonen, som blåskjell og alke.

"Ekstra god fiskepølse". Foto: NHM

Aldri har det norske folk syltet, saftet og hermetisert så mange nye varer. Blåkveita – som Norge vanligvis eksporterte til Sovjetunionen – hadde et tykt spekklag, og husmødre syltet det. Mange sorter sopp ble hermetisert. Heggebær og hyllebær ble også saft i disse årene. Sure rognebær ble eddik og en ny marmeladesort. Blomkål ble lagt ned i saltlake, gulrøtter og andre grønnsaker i reinmose. Kål hang under kjellertak side om side med klippfisk og tørrfisk og gamle vinterklær og klesvask. Uten det private, folkelige initiativ i okkupsjonsårene hadde utvilsomt folkehelsa lidd en helt annen – verre – skjebne.

Havresuppe smaker søtt. Betasuppe full av kjøtt. Ertesuppa er den beste, synes nok de aller fleste!

Til tross for det folkelige initiativet – mange barn ble underernærte av det langvarige, ensidige kostholdet. I 1942 ble derfor Svenska Norgehjälpens bespisninger etablert, formodentlig et initiativ av redaktør Fredrik Ström i Stockholm. Han var vel informert om forholdene i det okkuperte nabolandet gjennom nære kontakter med "Den norske Reliefsentral" i Sverige. Alarmsignaler hadde kommet om underernæring hos norske skolebarn, og det ble fryktet at flere årskull ville bli rammet med vidtrekkende konsekvenser for fremtiden.

"Grønnsaker fra Svenska Norge-hjälpen"
"Takk for suppe"

Bespisninger ble snart initiert over hele landet. Rundt 800 lokale komiteer i Sverige samlet inn penger, mat og klær til Norge og frem til frigjøringen i mai 1945 ble det sendt 65 tusen tonn mat! Suppen ble levert ut i spann til eldre og familier med barn, og var et kjærkomment tilskudd til krigskosten som førte med seg et underskudd på fett og protein. Barna ble sendt til skolen med suppekopp og skje.

Barn ved Sinsen skole i Oslo har fått utdelt suppe. Foto: NHM
Bildet viser elever fra videregående skole i Oslo ved et distribueringssenter. Foto: NHM
Barn ved Sinsen skole i Oslo fått utdelt suppe. Foto: NHM
Et av de mange kjøkken hvor suppen ble tilberedt. Foto: NHM
En av inspektørene, Miss Kiønig, prøvesmaker suppen ved en av Oslos skoler. Foto: NHM
Et av de mange kjøkken hvor suppen ble tilberedt. Foto: NHM
Denne jenta har mange kilometer vei til skolen. Som alle andre barn har hun "suppekoppen" med seg. Foto: NHM

Suppa kom i tre varianter: havresuppe, betasuppe og ertesuppe. En regle forteller oss at Havresuppe smaker søtt. Betasuppe full av kjøtt. Ertesuppa er den beste, synes nok de aller fleste!

Også i Danmark ble en hjelpeaksjon iverksatt. Høsten 1941 dannet Borghild Hammerich, Asbjørg la Cour og Petra Sletten Den norske damekomité, som straks begynte å sende gavepakker til nordmenn som var rammet av krigen. Året etter ble arbeidet utvidet, og det ble sendt større varepartier som ble brukt til suppe for skolebarn, dietthjelp for syke og, om mulig, også til politiske fanger. Etter hvert som motstandsarbeidet i Norge fant sin form, ble Danskehjelpen også til verdifull hjelp for illegale organer. I all hemmelighet ble Danskehjelpen støttet av danske departementsfolk, og fikk til slutt også kamuflert statsstøtte. Da Damekomiteen kunne avslutte sitt arbeid 1945, hadde den sendt over 32 700 tonn varer til en samlet verdi av 51,5 millioner kroner.

De spisse albuers krig

Den beste og hardeste valuta på byttemarkedet var brennevin, tobakk og flesk. Gjennom Vinmonopolets til da 22 år lange historie hadde forbruket av de sterkeste varene aldri ligget så høyt. Den strenge rasjoneringen innledet "de spisse albuers krig", og fint brennevin som whisky og konjakk, samt tobakk, gjerne brukt som "hard valuta" på svartebørs. For å sikre seg det beste brennevinet, var det mange som stilte seg grytidlig i polkø om morgenen. Ved flere tilfeller ble det innført forbud mot å stille seg i kø før et bestemt klokkeslett, noe som resulterte i regelrette gateslag. Hvor viktig disse varene var for folk, vises også gjennom Reichskommissar Terbovens valg av represalier. Dersom et distrikt eller en by falt i unåde, tok han fra dem tobakken og spriten.

Tobakk i eske. Hjemmeavlet. Esken er forsynt med dekorative tobakksblader med påskrift ’Norsk Tobakk, Brødr Frisholms Tobakksfabrikk.’ Rundt esken er det klebet en papirremse fra Avgiftsdirektoratet med følgende påskrift: ’Brødr Frishoms Tobakksfabrikk 50 gram.’ Foto: NHM
Tobakk i eske. Hjemmeavlet. Esken er forsynt med dekorative tobakksblader med påskrift ’Norsk Tobakk, Brødr Frisholms Tobakksfabrikk.’ Rundt esken er det klebet en papirremse fra Avgiftsdirektoratet med følgende påskrift: ’Brødr Frishoms Tobakksfabrikk 50 gram.’ Foto: NHM
Tobakksmangelen i Norge bevirket en stadig økende hjemmeavl av den dyrebare varen. Resultatet var høyst forskjellig for de forskjellige landsdeler og varierte fra år til år. Men enkelte steder drev man det riktig langt og nådde riktig gode resultater. For en villaeier var nesten intet mer dyrebart enn den lille jordbiten på 1-2 kvadratmeter hvor han kunne dyrke sine tobakksplanter. Bildet viser en glad tobakksdyrker som kjører gjennom Oslos gater på vei til fabrikken med sin dyrebare last av hjemmeavlede tobakksblader. Foto: NHM
En last med tobakksblader utenfor fabrikken. Foto: NHM
Tobakksblader, fra utstilling på Norges Hjemmefrontmuseum. Foto: NHM
Ulike tobakksesker i utstilling ved Norsk Hjemmefrontmuseum. Foto: NHM
Blå pakning med et par dansende i bondedrakter På baksiden står "Denne sigarett er fremstillet av deres heimavlede tobakk, fermentert og ferdigbehandlet av Oslo Tobakkfabrikk A/S." Foto: NHM
Blå pakning med et par dansende i bondedrakter På baksiden står "Denne sigarett er fremstillet av deres heimavlede tobakk, fermentert og ferdigbehandlet av Oslo Tobakkfabrikk A/S." Foto: NHM
Blå pakning med et par dansende i bondedrakter På baksiden står "Denne sigarett er fremstillet av deres heimavlede tobakk, fermentert og ferdigbehandlet av Oslo Tobakkfabrikk A/S." Foto: NHM

Interessen for å dyrke ”heimavla” tobakk blusset derfor voldsomt opp utover våren og sommeren 1941. Over hele Sørlandet, Østlandet, Trøndelag, endog så langt nord som i Kvæfjord i Troms, 300 km nord for Polarsirkelen, gikk man i gang med å plante tobakk. Hjemmeavlet tobakk krevde imidlertid en viss kjennskap til skikk og bruk. Var den for fersk kunne den være noe av et smertensbarn, noe en mann fra Rogaland skulle få erfare:

"For os mannfolk ble tobakkrasjoneringen ett stort problem. Det førte til at mange tok til aa dyrke tobakk selv. [...] En mann i Stavanger tok i mot tobakksbladene og lavet snus eller røketobakk av dem. Lukten av denne tobakkrøken var ikke god, men smaken var bra. Snusen var ogsaa bra, bare du ikke brukte den da den var ganske fersk. Jeg var en av dem som brukte snus da og gjør det enda. Han som lavet denne snusen, var blikkslager av fag. Han hadde faatt ett oppdrag for Viste Hotell om aa ordne noen takrenner der. Han kom innom til os og ville ha med sig litt melk da han skulle tilbake til byen om kvellen. Jeg lovet ham det.

Neste morgen kom han ogsaa aa ville ha melk. Da hadde han med sig to røketobakkesker fulle av snus, som han gav mig. Jeg følte mig rik som hadde saa mye snus. Jeg tok mig en durabelig pris. Vi hadde to hester da. Jeg tok dem og leide dem ut paa beite. Da jeg kom hjem til huset og skulle inn aa faa morgenkaffi, spyttet jeg ut snusen. Da oppdaget jeg at her er det noe som ikke stemmer. Jeg sved i kjeften, og saa var det noe som ikke ville forlate munnen, men hang der og dinglet. Det var skinnet i munnen som hadde løsnet fra tandgarden og helt ut til leppene. Og der hang det som en gardin. Kona maatte ta saksa og klippe det vekk. Blikkslageren fikk høre det neste gang han kom og ville ha melk. Snusen var for fersk sa han. Du skulle ikke ha rørt den før en uke var gaatt. Jeg passet mig senere." (Norsk Folkeminnesamling: minneoppgave fra innsamlingen i 1981. Rogaland, oppgavenummer 5.)

Aldri var tilværelsen svartere…

Blending av lys for å hindre at fly skulle kunne orientere seg ble straks påbudt av okkupasjonsmakten etter 9. april. I bedrifter, i offentlige kontorer, butikker, og i de enkelte hjem skulle det blendes. Det som kunne blendes, ble blendet; tykke, svarte rullegardiner av papir eller papp ble festet til vinduskarmen med klemmer eller skodder. Det var straffbart å slippe ut så mye som en liten lysstripe. Gatelyktene hadde blåfargede pærer eller svartmalte kupler med bare små, klare felter, og trær og stolper ble påmalt hvite ”magebelter” for at folk skulle kunne orientere seg i mørket. Både by og bygd ble pålagt mørkelegging, og det var streng kontroll med at pålegget ble etterfulgt.

De fleste av plakatene under okkupasjonstiden ble laget på oppdrag fra Kultur- og propagandadepartementet. Denne blendingsplakaten ble imidlertid laget på initiativ fra Justisdepartementet, trolig i 1941.
Blendingsgardiner brennes i Kirkeveien kl 02 natt til 8 mai 1945. Foto: NHM
Blendingsgardiner brennes i Kirkeveien kl 02 natt til 8 mai 1945. Foto: NHM

En mann fra Østfold forteller:

"Blendingsforskriftene var strenge. Det svarte papiret foran vinduene om kvelden var trist. Jeg overtrådte sikkert forskriftene mange ganger, men en gang ble jeg tatt på fersk gjerning. En sangforening jeg ledet hadde kjøpt et orgel, brukt og dårlig. Etter skoletid gikk jeg inn i skolestua for å øve, og jeg la ikke merke til at mørket var falt på. Lyset sto på. Plutselig blir døra sparket opp med et brak. Før jeg riktig skjønner hva som er på ferde, står 2 norske og 1 tysk soldat oppe ved kateteret og sikter på meg med skyterne sine. "Grensesonebevis", tordner de. Jeg ble redd, visste ikke hva jeg skulle si. Omsider fikk jeg frem at det hadde jeg inne i leiligheten. "Blendingen" skrek de."Ja, jeg skal slokke lyset", sa jeg. Men da ble det hurlumhei. Den ene skrek høyere enn den andre. Vel, jeg blendet, gikk inn og hentet passet. Så ble jeg skjelt ut på norsk og tysk om hverandre mens de hele tiden sto med skyterne vendt mot meg. Jeg likte det ikke." (Norsk Folkeminnesamling. Minneoppgave fra innsamlingen i 1981. Østfold, oppgavenummer 54.)

Ordningen berørte alle og ble – med hele sin dystre tilstedeværelse – uhyre lite populær. Lyset over landet skulle slukkes – Norge skulle stenges av. I fem år famlet folk seg fram etter beste evne.

Vi holder sammen

Folks daglige levekår ble grunnleggende påvirket av okkupasjonen. Det norske samfunnet ble endevendt, ikke bare praktisk og økonomisk – tyskernes okkupasjon innebar et forsøk på å lukke landet, og det ideologiske og politiske trykket var enormt. Norge var et eneste land i Norden som ble utsatt for forsøk på total nazifisering av hele samfunnslivet. Hverdagens utfordringer bestod derfor ikke bare av å overleve materielt under varemangel og rasjonering – vel så viktig var det å overleve menneskelig, og moralsk.

Holdningskamp er et særnorsk uttrykk, som dekker en rekke ulike aksjonsformer – det favner alt fra den målrettede og nøye planlagte boikott, til spontane og uforpliktende personlige ytringer. Binders i jakkeslaget (”vi holder sammen”), blomst i knappehullet og kammen stikkende opp av lomma (”vi greier oss”) var alle effektive former for protester mot makthaverne. ”Den umiddelbare forakten vi følte overfor dem som hadde forrådt oss, gav sig utslag i en sterk og naturlig trang til å ta tydelig avstand fra dem. Det var ikke nok for oss at vi tok avstand inne i oss selv”, skrev forfatter Olav Bø. ”Det var heller ikke nok at vi gav uttrykk for det i ord og gjerning. Det ble en æressak for oss å tone flagg og ved synlige tegn tilkjennegi vårt standpunkt klart og utvetydig. [...] En dag ble noen studenter enige om at en binders i jakkeslaget skulde være symbolet på samhold mellem jøssingene. Nyheten spredte sig som en løpeild over byen, og neste dag gikk halve Oslo med binders i knappehullet. Noen hadde sågar hele kjettinger av binders rundt halsen eller som urkjede. Et uskyldig kontorrekvisitt var plutselig blitt et politisk emblem, som skulde vise sig å være av aller ”farligste sort” og avstedkomme tumulter og massearrestasjoner.” (Finn Bø, Forbuden frukt. Aschehoug, 1946).

Især ble kong Haakons monogram (H7) et populært symbol, gjengitt i alle tenkelige former. "En god nordmann" var i tidens språk en kongetro nordmann som trodde på alliert seier og sa nei til nazismen. 3. august 1942 hadde landets blomsterforretninger rekordomsetning. Kong Haakon fylte 70 år; det var utgått en parole om å bære en blomst i knappehullet i anledning dagen. Beholdningen av nelliker og andre blomster ble revet vekk. Også for politiet og hirden ble det en travel dag. I Oslo, Bergen og Trondheim ble tusenvis av personer arrestert fordi de hadde demonstrert til fordel for "det flyktende kongehus." De fleste slapp med en bot, men en del havnet på Grini, Ulven og i andre tyske leire. Aksjonen førte også med seg mer indirekte represalier fra okkupasjonsmaktens side. I Mjøsbyene ble blomsterforretningene stengt i tre dager. Avisene fikk strengt forbud om å skrive noe om demonstrasjonene. Noen dager senere kunne man lese en kort notis i Bergens-og Trondheimspressen om at "de innleverte radioapparater, foranlediget ved inntrufne tilfelle den 3. august, for alltid blir beslaglagt."

Kong Haakon VIIs monogram, et bilde tatt på Gaustad gård. Foto: NHM
Kong Haakons monogram tegnet i snøen. Foto: NHM
Sulafjellet ved Ålesund april 1945. Foto: NHM
Hirdrazzia på Karl Johan. Hirden på jakt etter mennesker som æret kong Haakon VII ved å bære blomster i knapphullet. Foto: NHM
Flere unge jenter demonstrerte ved å skrive på ryggen. Foto: NHM
Et bilde fra en hytte i Nordmarka hvor norske ungdommer har tegnet inn tekst på veggen på en riflete veggplate. Foto: NHM
Røde toppluer fra utstilling på Norges Hjemmefrontmuseum. Foto: NHM

Bruken, og spredningen av, symboler, smedviser og slagord ble spesielt populært blant barn og unge. De ble skrevet på papirark som gikk fra hånd til hånd, dukket opp som merke på jakkeslaget eller ”tagget” på vegger, murer, veier og lignende. Humor og lek kunne dessuten være et lyspunkt i en traurig tilværelse, og barna stod ikke tilbake for noen hva gjaldt oppfinnsomhet og skjemting av makthaverne.

En historie som skriver seg fra Oslo forteller eksempelvis om noen små gutter som holdt på med å stille opp tørre hestepærer, omhyggelig ordnet etter størrelse. En tysk soldat som kom forbi spurte hva dette skulle være? -Jo, sa guttene, det er en hær! -Hm, sa soldaten, og pekte på en hestepære. Hvem skal dette forestille? -Det er Goebbels det! -Men den store der da? -Det er Göring! -Hvor har der så Hitler? -En så stor dritt har vi ikke funnet ennå, svarte guttene.

Det beste ved denne formen for motstand var at den øyeblikkelig fikk en reaksjon, både fra NS og fra tyskerne. Det var nesten ikke den minste barnslige lille strek som ikke kunne bli tatt alvorlig!

I et Norge der rommet for meningsutvekslinger var betraktelig innskrenket, og ytringsfriheten lå bastet og bundet, ble slike subtile ytringer viktige uttrykk for samhold og opposisjon mot naziregimet.

Anbefalt litteratur

  • Hjeltnes, Guri (1987). Hverdagsliv i Krig. Norge 1940-45. Aschehoug: Oslo.
  • Hjeltnes, Guri og Nøkleby, Berit (2000). Barn under krigen. Aschehoug: Oslo.
  • Kraglund, Ivar (1993). Holdningskampen 1940-1942. Norges Hjemmefrontmuseum: Oslo.
  • Norsk Krigsleksikon 1940-45. Red: Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal, Øystein Sørensen (1995) J.W. Cappelens Forlag: Oslo.
  • Nøkleby, Berit (1986). Holdningskamp. Bind 4 i Norge i Krig – Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945. Aschehoug: Oslo.
  • Ramfjord, Ottar (2011). Okkupasjonshumor. Samlet og bearbeidet av Ottar Ramfjord i 1945. Portal Forlag: Kristiansand.
  • Voksø, Per (red.) (1994). Krigens Dagbok. Norge 1940-1945. Forlaget Det Beste: Oslo.

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to