14. april - Fløttardag, ferdadag og årets første sommerdag

Når vi tenker på ferdadagen, kan vi tenke oss tilbake til det gamle bondesamfunnet. Kort forklart og veldig forenklet, kan vi se for oss dette samfunnet som et hierarkisk samfunn med embetsmenn, sorenskriveren og presten på toppen. I midten finner vi de frie bøndene, og nederst er husmenn og tjenestefolk. De som var nederst på rangstigen, hadde minst å si i samfunnet. Uansett om de var husmenn, eller tjenestefolk (eller begge deler), var de avhengige av de som stod sterkere i samfunnet for å overleve. Likevel var det noen som begynte å stille krav.

På 1700-tallet, var det enkelte arbeidsgivere, altså bønder og embetsmenn, som klaget over tjenestefolkenes frekkheter og krav. For selv om tjenestefolkene var avhengige av bøndene for å få penger til mat, var også bøndene avhengige av hjelpen de fikk fra tjenestefolket. Tjenerne, kanskje spesielt de unge, begynte å bytte arbeidsplass, kanskje så mye som en gang i året. Når man ble ansatt på et sted, fikk man festepenger, altså litt penger utbetalt for å ta jobben. Noen av de som ble værende i jobben sin krevde også festepenger hvert år, og ble på denne måten «ansatt på nytt» hvert år.

Det var to ganger i året man kunne bytte jobb, 14. april og 14. oktober, men 14. april var den vanligste. 14. april var også dagen som husmenn kunne flytte fra plassen sin og forpaktere kunne si opp kontrakten sin. På grunn av alle som flyttet, prøvde myndighetene flere ganger å lage regler om at det kun skulle være en gang i året at man kunne flytte. Dette var for å unngå dagdriveri, som de kalte det.

Enkelte passet på at de ikke var fast ansatt noe sted på sommeren. Da kunne de hjelpe til der det trengtes, spesielt i onnene. Dagslønnen var ofte høyere enn fastlønnen. Man tjente derfor mest om man hadde fast arbeid fra 14. oktober til 14. april og dagsarbeid i sommersesongen. Det vanligste, og tryggeste, var å ha fast arbeid hele året, men når myndighetene flere ganger prøvde å få slutt på dagdriverne, kunne det tyde på at det var noen som tok sjansen.

Dette var den dagen man skulle snu primstaven og begynne på sommersiden. Været denne dagen, hadde stor betydning i folketroen. Som mange andre av værtegnene, varierte betydningen litt ettersom hvor i landet man befant seg, men med store likheter. «Som været var sommerdagen, skulle det bli i tre elle sju uker fremover» (tre eller sju ettersom hvor man bodde i landet). Været på sommerdagen, skulle også kunne fortelle om hvordan sommeren ble. En klar, fin og varm dag, skulle bety et godt år med gode avlinger.

Primstaven var kalenderen som var brukt fra middelalderen og frem til 1800-tallet i Norge. Primstaven er en stav laget i tre med to sider, en sommerside og en vinterside. Sommersiden regnes fra 14. april med et løvtre som symbol, og 14. oktober starter vintersiden med en vott som symbol. Primstaven markerte også messedager, dager for helgener og andre viktige hendelser i bondesamfunnet. Et eksempel kan være 10. juli, som er merket med en ljå. Dette var Knutsmesse, men også den dagen som man skulle begynne slåttonna. Det finnes også et gammelt rim om denne dagen: "Kjell fut og St. Knut, driver bonden med ljåen ut"