Hulda Garborg (1862-1934)

Arbeidet med bunader kom som eit resultat av at Hulda Garborg drog i gang leikarringar landet over. Ho var ein samfunnsengasjert debattant i aviser og tidsskrift, og ein ivrig folkeopplysar. I tillegg var ho eldsjel og pioner i målsak, teaterarbeid, kvinnesak og kosthald, og ho gav ut romanar, skodespel og dikt.

Garborg var den fyrste til å ta i bruk ordet bunad slik vi kjenner det. Etter unionsoppløysinga i 1905 oppmoda Garborg folkedansarar og andre med nasjonalt sinnelag om å ta i bruk bunader og folkedraktplagg frå heimbygdene sine. No var det ikkje lenger naudsynt å syne til ein felles norsk identitet, og nasjonaldrakta frå Hardanger vart sjeldnare å sjå. Garborg meinte bunaden måtte vidareføre det beste i gammalt norsk handarbeid, med stødige materiale i ull og lin, i tillegg til fleirfarga rosesaum. Dessutan skulle bunadene ha ei behageleg passform og ei enkel tilverking.

Garborg meinte at ein bunad måtte tilpassast «kvinner i vår moderne samtid». Med utgangspunkt i dei tradisjonelle kyrkjekleda frå Gol i Hallingdal utarbeidde Hulda kring 1900 ein ny bunad som hang laust frå skuldrene, med eit romslegare livstykke og eit slankare skjørt.

Hulda Garborg sin hallingbunad, seinare også bunaden frå Valdres, vart ståande som mal for korleis bunader skulle sjå ut: svart eller mørk blå ullkjole med fleirfarga ullgarnsbroderi. I område der ein ikkje kunne finne spor etter gamle, tradisjonelle drakter, vart det skapt nye etter Hulda si oppskrift. Denne malen står framleis sterkt i dag.

Artikkelen er ein del av ustillinga Fyrstedamer i bunad.

Hulda Garborg’s work with the bunad came as a result of her involvement with folk-dance groups around the country. She was an impassioned debater of social issues in the press, and an avid public educator. She was a crusader and a pioneer of the campaign for a national language, theater work, women’s issues and dietary habits, in addition to publishing novels, plays and poems.

Garborg was the first to use the word bunad as we know it today. After the dissolution of the union with Sweden in 1905, Garborg encouraged folk dancers and others of a patriotic disposition to make use of bunads and items of folk dress from their home districts. Now it was no longer necessary to display a collective Norwegian identity, and it became rarer to see the National dress from Hardanger. Garborg believed the bunad ought to convey the best of old Norwegian handicrafts, with sturdy material in wool and linen, in addition to multicolored rose embroidery. In addition, the bunad was to have a comfortable fit and be simple to produce.

Garborg thought that the bunad ought to be adapted to “women in our modern age”. Starting with the traditional church attire from Gol in Hallingdal, Hulda developed a new bunad in 1903 that hung loosely from the shoulders with a more spacious bodice and slenderer skirt.

Hulda Garborg’s Halling bunad, and later too the Valdres bunad, remained templates for how bunads should look: a black or dark blue wool dress with multicolored wool yarn embroidery. In regions where there were no traces of old, traditional dress, new bunads were created on the basis of Hulda’s instructions. This ideal is still going strong today.

This article is a part of the exhibition Leading Ladies in Bunad