Et eksempel på en mer impresjonistisk Willums, med et motiv fra Porsgrunn, malt i 1935. Maleriet er i Nasjonalmuseets samling, som fikk det som en gave fra familien. Se oppslaget på Digitalt Museum her
Da Willums etter krigen viet seg til maleriet, tok han med seg mye av den grafiske tradisjonen inn i det nye formatet. Stilen hans kan spesielt i de første årene, oppfattes som litt stiv og oppstyltet, men det løsner mer etter hvert, og den strenge naturalismen gir etter for et bredere og friere uttrykk. Blant annet har han gjort noen fine studier av Porsgrunn by, både før og etter 2VK som viser en klar impresjonistisk innstilling.
Tross sine mange reiser i Europa og alle studieoppholdene, forble han lite påvirket av de omveltende modernistiske strømningene som rådet i den kontinentale kunsten i mellomkrigsårene. Han var og forble en tradisjonalist, men mangelen på kunstnerisk nyskapning tok han igjen på stor teknisk dyktighet innen ulike grafiske teknikker og etterhvert også som maler.
I sin omtale av Willums i katalogen til hans minneutstilling i Porsgrunn Kunstforening i 1968, kaller Harald Bache Bystrøm ham for «en drømmende, men alikevel jordnær romantiker». Det er nok en ganske treffende beskrivelse av kunstneren Willums. Selv om han fulgte med i samtidige kunststrømninger, viser det hans selv gjorde at det var tilbake i kunsthistoriens annaler han hentet mest inspirasjon. Han hadde en dyptpløyende kunnskap om eldre europeisk kunst, og gjorde selv inngående studier av Hieronimus Bosch, Pieter Bruegel og Albrecht Dürer. Han forble en naturalist gjennom hele kunstnerskapet, i stil og uttrykk.
Selv om kunsthistorikerne ofte markerer krigens slutt som en begynnelse for hans maleriske karriere, viser mange arbeider at han drev med malerpenselen også lenge før krigen. Det eldste av de syv maleriene som utgjør syklusen Draumkvedet ble påbegynt så tidlig som i 1926. Motivet i dette bildet, med tittelen «Følgesvennen» kom han tilbake til ved flere anledninger, og er ganske sikkert inspirert av Draumkvedet-tradisjonen, kanskje allerede før ideen til en maleri-serie var påtenkt. Uansett knytter kirken og det lille vannet nede i bakgrunnen til venstre, motivet til Eidsborg, som er opphavssted for Draumkvedet-tradisjonen. Willums har også gjort selvstendige grafiske versjoner av det; se bildet øverst i artikkelen.
Interessen for den norrøne mytologien, for sagatiden og den norske folkediktningen fulgte ham nok hele livet. Allerede på 1920-tallet, helt i begynnelsen av hans kunstnerskap, finner vi motiver herfra. Det første av Draumkvedet-bildene er påbegynt i 1926. Det ble ferdigstilt ti år senere, antageligvis rundt den tiden da han gjorde tresnittene til utgivelsen av Norske folkevisor. Dette har Willums gjort flere versjoner av, blant annet et grafisk trykk i Porsgrunn Kommunes samling, men da med tittelen «Følgesvennen». Her står det en prest på svalegangen utenfor kirken, på den plassen Olav Åsteson har i maleriet og som utgjør åpningen av diktverket.
Dette motivet utgjør det første bildet i billedserien fra Draumkvedet, etter hans egen nummerering. Det ble påbegynt i 1926, men ferdigstilt først i 1936. En interessant detalj ved bildet, som er malt på plate, er at det på baksiden er skissert i kritt og kull motivet til syklusens syvende bilde – tromboner og basuner.
Dette vitner om at Willums antageligvis hadde omfanget og kanskje hovedtrekkene i motivvalget til Draumkvedet-syklusen klart, lenge før han malte ferdig alle bildene.