Olaf Willums og Draumkvedet

Draumkvedet er et visjonsdikt, som i sin opprinnelige form antageligvis stammer fra slutten av middelalderen. Det som gjør det spesielt, er at alle versjoner vi kjenner til, stammer fra et lite område i Vest-Telemark, sentrert rundt den gamle stavkirken på Eidsborg og aldri mer enn 30 kilometer fra denne. Mye taler derfor for at diktet har sitt opphav herfra, og at det således føyer seg inn i den rike forteller- og sagntradisjon fra fylket ellers.

En mulig inspirasjon fra lignende typer tekster fra kontinentet, er ikke vanskelig å peke på. Ridderballader med liknende form var populære i hoffene rundt om i Europa, også i Skandinavia, på 1300- og 1400tallet. Og man kan bare tenke på Dantes berømte komedie, fra begynnelsen av 1300-tallet, der fortelleren – midtveis i livet – gjennomfører mer eller mindre den samme reisen, gjennom dødsriket og med et løfte om frelse for de salige til slutt. Litteraturvitere peker på at det muligens er diktet med innflytelse fra sagn og historier fra Irland og Skottland, der norske vikinger på handelstokt hadde mye kontakt i overgangen mellom vikingtid og middelalder.

Andre forskere påpeker gjerne det katolske innholdet, som gjør at det må være mer eller mindre ferdig utformet ikke senere enn på 1530-40-tallet. Uansett stammer det nok fra før reformasjonen, som grep om seg i Norge utover på 1500-tallet. At diktet har overlevd, tross sitt katolske innhold, forteller mye om den status og popularitet det hadde, i alle fall i den kulturkrets der det oppstod. Særlig med tanke på den etter hvert svært så strenge protestantismen som skulle få en slik ødeleggende virkning på norsk folkekunst for øvrig, og på de rike forteller- og musikalske tradisjoner i Telemark, i særdeleshet.

Balladeformen – med de repeterende og vekslende omkvedene, tyder altså på at diktet stammer fra siste del av middelalderen. Samtidig er det, når man ser på språklig stil, på navnebruk og på fornorskede benevnelser, et åpenbart originalt norsk diktverk: For eksempel må hovedpersonen Olav krysse Gjallarbrui, kjent fra den norrøne mytologien, og den endelige kampen skjer mot styrkene til Grutte Gråskjeggje, en lokal benevnelse på Djevelen selv.

Akkurat slik Dante vever inn lokale og nasjonale elementer i sin komedie, har forfatteren(e) av Draumkvedet brukt lokale skikker og benevnelser i dette diktet. I så måte er det ganske enestående. Det føles lokalt, både i den likefremme og ukunstlete talemåten, og ikke minst i fremstillingen av hovedpersonens vandring og senere sindige formidling av sine opplevelse.

En grunn til den vage kunnskapen om opprinnelsen, er at diktet ikke ble skrevet ned før på 1800-tallet. Det overlevde i muntlig form i flere hundre år, og har antageligvis endret seg i både form og innhold gjennom de muntlige overleveringene.

Det var først på 1840-tallet at eventyrsamler Jørgen Moe og folkeminnesamler og salmebokutgiver Magnus B. Landstad hver for seg skrev ned de første versjonene av diktet. I årene like før 1. verdenskrig samlet folkeminnegranskeren Rikard Berge de siste versjonene.

I dag kjenner vi over 100 versjoner eller «oppskrifter» som de kalles; noen av dem ganske like, andre ganske forskjellige. Mange av dem eksisterer kun i fragmenter, men det er to som står seg ut og som danner grunnlaget for det verket vi i dag forholder oss til. Den ene stammer fra Brunkeberg i Kviteseid og Maren Ramskeid, den andre fra Lårdal og er gjenfortalt av Anne Lillegaard. De to har dog til dels store forskjeller, blant annet i åpningsstrofene, selv om handlingsgangen er den samme.

Du kan lese Landstads versjon, etter Maren Ramskeids gjenfortelling på nettet – klikk her

Mange i dag kjenner også Draumkvedet i form av kunstnerens Moltke Moes restitusjon. Han tok for seg flere versjoner og fragmenter, og av disse forsøkte han å skape en helhet. Denne versjonen kom til på 1890-årene og har presentert diktet for mange også utover i det 20. århundre, gjennom hans vakkert illustrerte bokutgave. Du kan lese Moes tekst på nettet – klikk her

Merk av Moltke Moes versjon med sine 50 vers er betydelig lengre enn Ramskeids overleverte versjon.

Du kan lese om Moltke Mos møte med Torbjør Ripilen og Draumkvedet-tradisjonen, i dette opplaget på Digitalt Museum – klikk her

At Draumkvedet er et unikt og særpreget diktverk, med en helt særegen karakter, ble raskt anerkjent av både lesere og forskeren, da diktet ble gjort tilgjengelig for publikum utover mot slutten av 1800-tallet. Det ble første gang kommentert av Moltke Moe, og hans popularisering av det gjorde at det fikk stor oppmerksomhet og utbredelse.

Gerhard Munthe la så mye føringer på forståelsen av diktet og dets tradisjoner, i et essay som har dannet grunnlaget for mye av forskningsarbeidet til folklorister og litteraturforskere i inn- og utland. Les essayet på nettet - klikk her

Handlingen begynner med at Olav Åsteson faller i søvn på julaften, som han ikke våkner av før på trettende dag jul. I den katolske tradisjonen er trettende dags jul også kjent som «epiphanias» - åpenbaringsdagen.

Han kler seg så i finstasen og rir til kirken, der han setter seg i kirkedøren og «tel'e draumane mange» for kirkens menighet. Han har hatt en ekstatisk visjon i søvnen, og sett ting som ikke er forbeholdt de levende.

Fortellingen hans skildrer en vandring gjennom dødens rike, gjennom Helvetes pinsler - til skrekk og advarsel for synderne, men også til trøst - for han har også en visjon visjon av livet i det hinsidige for de salige.

Her er tredje verset, etter Maren Ramskeid:

Han la sæg ne om joleftansqvællen

den stærkan svevnen fæk

han vakna inkje før om trettandagjen

då folkje i kjyrkun gjæk.

- Å dæ va Olaf Åknesonen som sovi hæve så længje –

På sin reise gjennom dødsriket må han først passere Gjallarbrui – «ho heng'e so hågt i vindi» - som i norrøn mytologi var en gullbelagt bro som førte de døde over elven Gjoll, som skiller de døde og de levnedes verden, på veien ned til dødsriket Hel.

I dødsriket har han sett straffen de syndige må lide, han ser fryktelige beist og monstre. Den kristen-religiøse forestillingen om synd, straff og nåde, er ganske grovt presentert i diktet, men ikke uten norrøn og folkelig påvirkning.

Diktet ender med oppgjøret mellom godhet og ondskap. Fra nord kommer de onde, ledet av Djevelen selv – «Der kom færi norate / dæ tottes æg væra verst / fyry rei Grutte Gråskjeggje / han rei på svartan hest».

Men mot dem kommer, fra sør, Kristus og hans hær, ledet av «såle-Michael» - erkeengelen Michael, som blåser i basunen som varsler dommens dag: «han blæs i luren den lange / å no sko alle synde-sjæline / fram fe domen stande».

Olav får så et kort glimt av Paradis, før han våkner igjen.

En som gjennom hele livet var opptatt av dette visjonsdiktet, var kunstneren Olaf Willums.

Olaf Willums ble født i Porsgrunn i 1886. Han var egentlig utdannet ingeniør, med en teknsik utdannelse i Tyskland på begynnelsen av nittenhundretallet, og arbeidet deretter som turbinkonstruktør i Braunshweig fra 1908.

Men det var kunsten som trakk hardest, og bare fire år senere finner vi ham i tegneklassen til Halfdan Strøm på Statens kunstakademi i Oslo. Samtidig søkte han seg inn ved Statens Håndverks- og Kunst industriskole, der han ble elev av Johan Nordhagen i skolens radérklasse. Han hadde også studieopphold i København og i Paris.

Det er som grafiker Willums først og fremst er husket. Han fremheves som en svært teknisk dyktig grafiker, med en stor håndverksmessig presisjon, og gjorde fremragende arbeider innenfor radering, litografi og tresnitt. Allerede i 1919 overtok han Nordhagens stilling som overlærer for radérklassen. Gjennom de neste 25 år underviste han en rekke senere fremtredende norske kunstnere, og satte slik sitt preg på utviklingen av norsk kunst i mellomkrigsårene og årene etter andre verdenskrig. Han utvidet også undervisningen ved Håndverks- og kunstindustriskolen til å inkludere tresnitt og bokkunst.

Gjennom hel livet utviste han en stor interesse for norsk folkekunst. Han utga i 1936 samlingen Norske folkevisor, illustrert med egne tresnitt. De grafiske arbeidene i boken, samt mange av initialene og vignettene ble trykt direkte i bøkene, noe som gir dem en håndverksmessig høy verdi. Året etter utga han boken Valentin og vargridderen, illustrert på lignende måte, og de to bøkene ble begge premiert som Årets vakreste bøker.

Norske folkevisor kan du lese på nettet i en scannet versjon fra Nasjonalbiblioteket – klikk her

Olaf Willums var en av stifterne av Foreningen Norske Grafikere, og er representert med sine grafiske arbeider ved en rekke museer, både i Norge og i utlandet. Etter krigen flyttet han tilbake til Porsgrunn, og viet seg da helt og holdent til maleriet. Han viser en forkjærlighet for landskapsmaleriet, som presenteres i en ganske tradisjonell stil, på et klart nasjonalromantisk grunnlag. Han var også mangeårig og engasjert styremedlem av Porsgrunn Kunstforening.

Kunstneren døde i 1967.

Et eksempel på en mer impresjonistisk Willums, med et motiv fra Porsgrunn, malt i 1935. Maleriet er i Nasjonalmuseets samling, som fikk det som en gave fra familien. Se oppslaget på Digitalt Museum her

Da Willums etter krigen viet seg til maleriet, tok han med seg mye av den grafiske tradisjonen inn i det nye formatet. Stilen hans kan spesielt i de første årene, oppfattes som litt stiv og oppstyltet, men det løsner mer etter hvert, og den strenge naturalismen gir etter for et bredere og friere uttrykk. Blant annet har han gjort noen fine studier av Porsgrunn by, både før og etter 2VK som viser en klar impresjonistisk innstilling.

Tross sine mange reiser i Europa og alle studieoppholdene, forble han lite påvirket av de omveltende modernistiske strømningene som rådet i den kontinentale kunsten i mellomkrigsårene. Han var og forble en tradisjonalist, men mangelen på kunstnerisk nyskapning tok han igjen på stor teknisk dyktighet innen ulike grafiske teknikker og etterhvert også som maler.

I sin omtale av Willums i katalogen til hans minneutstilling i Porsgrunn Kunstforening i 1968, kaller Harald Bache Bystrøm ham for «en drømmende, men alikevel jordnær romantiker». Det er nok en ganske treffende beskrivelse av kunstneren Willums. Selv om han fulgte med i samtidige kunststrømninger, viser det hans selv gjorde at det var tilbake i kunsthistoriens annaler han hentet mest inspirasjon. Han hadde en dyptpløyende kunnskap om eldre europeisk kunst, og gjorde selv inngående studier av Hieronimus Bosch, Pieter Bruegel og Albrecht Dürer. Han forble en naturalist gjennom hele kunstnerskapet, i stil og uttrykk.

Selv om kunsthistorikerne ofte markerer krigens slutt som en begynnelse for hans maleriske karriere, viser mange arbeider at han drev med malerpenselen også lenge før krigen. Det eldste av de syv maleriene som utgjør syklusen Draumkvedet ble påbegynt så tidlig som i 1926. Motivet i dette bildet, med tittelen «Følgesvennen» kom han tilbake til ved flere anledninger, og er ganske sikkert inspirert av Draumkvedet-tradisjonen, kanskje allerede før ideen til en maleri-serie var påtenkt. Uansett knytter kirken og det lille vannet nede i bakgrunnen til venstre, motivet til Eidsborg, som er opphavssted for Draumkvedet-tradisjonen. Willums har også gjort selvstendige grafiske versjoner av det; se bildet øverst i artikkelen.

Interessen for den norrøne mytologien, for sagatiden og den norske folkediktningen fulgte ham nok hele livet. Allerede på 1920-tallet, helt i begynnelsen av hans kunstnerskap, finner vi motiver herfra. Det første av Draumkvedet-bildene er påbegynt i 1926. Det ble ferdigstilt ti år senere, antageligvis rundt den tiden da han gjorde tresnittene til utgivelsen av Norske folkevisor. Dette har Willums gjort flere versjoner av, blant annet et grafisk trykk i Porsgrunn Kommunes samling, men da med tittelen «Følgesvennen». Her står det en prest på svalegangen utenfor kirken, på den plassen Olav Åsteson har i maleriet og som utgjør åpningen av diktverket.

Dette motivet utgjør det første bildet i billedserien fra Draumkvedet, etter hans egen nummerering. Det ble påbegynt i 1926, men ferdigstilt først i 1936. En interessant detalj ved bildet, som er malt på plate, er at det på baksiden er skissert i kritt og kull motivet til syklusens syvende bilde – tromboner og basuner.

Dette vitner om at Willums antageligvis hadde omfanget og kanskje hovedtrekkene i motivvalget til Draumkvedet-syklusen klart, lenge før han malte ferdig alle bildene.

To av bildene med motiver fra dødsriket – Olav på vei ned i dødsriket på hest og den monumentale scenen nede i dødens dal – er daterte henholdsvis 1934 og 1937. Motivet fra Gjallarbrui og synet av Jomfru Maria, samt scenen der Jesus og Såle-Mikael – Sankt Mikael – triumferende rir inn og blåser i hornet, er begge uten årsangivelse, men i stil og uttrykk stammer nok også de fra 1930-tallet, og er en del av det intensive arbeidet han la ned i denne perioden, med norsk folkediktning.

Stilmessig har alle Draumkvedet-bildene mye slektskap med de grafiske trykkene i Folkevisor-utgivelsen, med klare tegninger, en tydelig symbolikk i komposisjonen, der Olav gjennom det hele er plassert i sentrum. Det er også en rikhet i detaljene, særlig i de skrekkinngytende skildringene fra helvete, som viser klare spor fra middelalderens og tidlig renessanses forkjærlighet for å utpensle straffen de syndige kan vente seg i sin neste eksistens.

De grafiske arbeidene i Folkevisor-boken er naturlig nok i sort-hvitt, mens maleriene viser en gjennomtenkt og nesten symbolladet koloritt, med klare tematiske fargevalg og også en bruk av gull, som igjen også klart viser til renessansen og kirkekunstnens tradisjoner.

Hos Willums er Olav Åsteson gjennom alle bildene kledd i hvit kjortel med rød kappe, lyshåret og nordisk. Parallellen til en slags salig Kristus-lik figur – i form av for eksempel tidligere tiders oppfatning av Hellige-Olav – kommer man ikke forbi.

Willums har selv nummerert de syv bildene, men nummereringen kan virke forvirrende i forhold til kronologien i historien. Blant annet kommer da skildringen fra helvets pinsler etter at han har sett Jomfru Marias åpenbarelse.

Nummerert som det midterste bildet i syklusen er en forsats, en kalligrafert versjon med åpningsversene av diktverket. I sidepanelene kommer små glimt fra historien, og det hele bærer tydelige trekk fra eldre tiders bok- og kirkekunst, både i stil og oppsats. Det er åpenbart, selv om bildet er påført nummer 4, at det må stå som en forsats også til serien.

Bildet har forresten en interessant påskrift på baksiden:

«Dette er lavet for min utstilling i P. Kunstforening i 1958 som prøve på tekst & skrift for en bok med tresnitt etter «Draumkvedet».

Dette viser at Willums ikke var helt ferdig med grafikken, og hadde planer om en ny bok med grafiske arbeider. Dessverre ble det aldri noe av denne utgivelsen.

Bildet kan virke litt malplassert, midt inne i syklusen, men kanskje fungerer det som et skille mellom helvetes pinsler og saligheten i Paradis?

Bildene ble vist frem første gang i regi av Porsgrunn Kunstforening i mars 1958. De utgjorde da samlet sett hovedverket i en større mønstring av Willums’ maleriske virke. Naturlig nok vakte utstillingen stor oppmerksomhet, og ble berømmet for sin bredde og omfang. Willums var fremdeles en nestor i landets grafiske miljø, men basert på arbeidene som ble presentert i kunstforeningen i mars 1958, stiller anmelderen i Porsgrunns Dagblad det retoriske spørsmålet – «er det ikke egentlig m a l e r han er?»

Draumkvedet-bildene er siden 1968 i Porsgrunn Kommunes eie. De har aldri fått noe fast utstillingssted, men er flere ganger opp gjennom årene tatt frem for publikum og er mye brukt til ulike typer formidlingsprosjekter.

Gamle mennar å unge

dei gjev'e etti gaume;

de va han Olav Åsteson,

no hev 'en tålt sine draume

(fra Molkte Moes restitusjon)

I 1968 fikk Porsgrunn Kommune tilbud om å overta Willums monumentale maleriserie «Draumkvedet».

Vilkår for gaven var at det for kjøpesummen skulle opprettes et legat med maleren Olaf Willums navn. Formannskapet i Porsgrunn takket ja til familien Willums generøse gave, og kjøpesummen på kr. 70 000 ble så – etter avtale med kunstnerens arvinger Jan og Dirik Willums – avsatt på et fond som bærer navnet «Olaf og Signy Willums Legat».

I samarbeid med daværende formann i Porsgrunn kunstforening ble det utarbeidet statuetter for legatet. Den årlige avkastning av fondet ble i mange påfølgende år benyttet til innkjøp av bildende kunst, fortrinnsvis grafikk. Denne samlingen betegnes i dag også under tittelen «Olaf og Signy Willums Legat».

«Draumkvedet»-bildene er en sentral del av Porsgrunn kommunes kunstsamling, men må ikke forveksles med legatets samling. Disse maleriene står vel forvart på magasin, og blir tatt frem til heder og verdighet med jevne mellomrom.

Du kan se Willums-legatets bildesamling på Digitalt Museum – klikk her

Om Olaf Willums

Norsk biografisk leksikon

Norsk kunstnerleksikon

Wikipedia (engelsk)

«Fra Draumkvede og Norske Folkevisor til spanske landskaper» - anmeldelse i Porsgrunns Dagblad, 22. mars 1958, signert HaB (antageligvis Harald Bache Bystrøm) - kan hentes ut ved henvendelse til Porsgrunn Bibliotek

Katalog for Olaf Willums Minneutstilling, Porsgrunn Kunstforening 1968

Om Draumkvedet

Visit Telemark - om Draumkvedet – historien og tradisjonenen

Wikipedia - Draumkvedet

Du kan lese Molkte Moes restitusjon på nettet – klikk her

Du kan lese Gerhard Munthes essay om diktet på Nasjonalbibliotekts avfotograferte nettutgave – klikk her

En rekke kunstnere har latt seg inspirere av diktverket – klikk her for mer informasjon