Håkon Sigurdsson
Håkon Sigurdsson Ladejarl (norrønt: Hákon hlaðajarl Sigurðarsun) også Håkon jarl den mektige (norrønt: Hákon jarl inn ríki), født desember ca. 935, død februar 995, var jarl av Norge og fungerte i praksis som norsk konge fra ca. 970 til 995.
Håkon var sønn av Sigurd Håkonsson Ladejarl, var gift med Tora Skagesdatter og ble far til Eirik jarl og Svein jarl. Hans regjeringstid falt sammen med ladejarlenes storhetstid i Norge i siste halvdel av det 10. århundre. I brytningstida mellom hedendom og kristendom utfordret håløygen Håkon jarl hårfagreættas hegemoni som Norges fremste høvdingætt, og for en periode vippet makten mellom de hedenske håløygene og de kristne ynglingene. Mannslinjen i håløygætten døde imidlertid ut med Håkons sønnesønn Håkon Eiriksson ladejarl i 1029, omtrent samtidig med kristendommens definitive gjennombrudd i Norge etter ynglingekongen Olav den helliges fall i 1030. Håkon huskes best som den siste hedenske hersker i nasjonen Norge (og kanskje også den eneste bortsett fra Harald Hårfagre).
Håkon startet sin karriere med å hevne drapet på sin far ved å ta livet av sin onkel Grjotgard. Ved hjelp av intriger, maktspill og allianse med danskekongen fikk han satt sine norske rivaler til kongemakten i Norge ut av spill. På tross av at han formelt var underlagt dansk overhøyhet ved danskekongene Harald Blåtann (Harald Gormsson) og senere sønnen Svein Tjugeskjegg, opptrådte han som en selvstendig hersker i Norge. Sagaene og samtidige skaldedikt gir fyldige beskrivelser av jarlen, og han framstår ifølge sagaverket Ågrip fra 1190-årene nærmest som den ultimate vikinghøvdingen: «Håkon jarl var den vakraste mann å sjå, ikkje høg, men vørdeleg, og han var uvanleg klok.» Han framsto som en uslåelig militærstrateg som både slo den tysk-romerske keiser Otto II ved Danevirke i 970-årene og jomsvikingene i slaget ved Hjørungavåg i 980-årene.
Samtid og bakgrunn
Fram til midten av 800-tallet besto «Norge» av separate småkongedømmer og høvdingsamfunn. Ansporet av rikssamlingene på kontinentet, blant annet Karl den stores Frankerrike, fikk Harald Hårfagre samlet en vesentlig del av småkongedømmene under seg til et rikskongedømme i 870-årene. Da kong Harald døde rundt 930 gikk det nye norske riket delvis i oppløsning, i noen grad som resultat av maktkamper mellom Haralds mange (angivelige) sønner som alle hevdet sin arverett til riket. I Trøndelag satt Haralds allierte Sigurd Håkonsson Ladejarl og deltok aktivt i utviklingen av kongedømmet for å styrke sin posisjon.
Ladejarlenes framvekst