Per Borten
Per Borten (født 3. april 1913 i Flå i Sør-Trøndelag, død 20. januar 2005 i Trondheim i Sør-Trøndelag) var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var Norges statsminister fra 1965 til 1971 og ledet en borgerlig koalisjonsregjering som bestod av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Borten begynte sin politiske karrière som ordfører i Flå fra 1946 til 1955 og kom inn på Stortinget i 1949. Han var fra 1955 også Senterpartiets formann, og på Stortinget var han i mange år odelstingspresident og parlamentarisk leder. Borten ble sittende på Stortinget frem til 1977.
Som statsminister ledet Borten en koalisjonsregjering med sterke interne motsetninger, og han hadde en vanskelig jobb med å balansere de fire partienes ulike syn og interesser. De borgerlige hadde fått flertall i stortingsvalget 1965, og dannet dermed (med unntak av den kortvarige Lyng-regjeringen i 1963) den første norske regjeringen i etterkrigstiden som ikke kom fra Arbeiderpartiet. Borten kom likevel ikke til å endre den politiske kursen i Norge nevneverdig, men bidro til ytterligere å styrke velferdsstaten og offentlig sektor. Blant de viktigste sakene Borten-regjeringen fikk gjennomført, var innføringen av folketrygden, offentlighetsloven og pressestøtten. Borten var også tidlig ute med å fokusere på miljøpolitikk, i en tid hvor begrepet knapt nok eksisterte.
EF-spørsmålet gjorde at regjeringen etterhvert gikk opp i limingen, og etter den såkalte lekkasjesaken der Borten ble beskyldt for å ha lekket et fortrolig notat til Dagbladet ble han tvunget til å gå av. Tilbake på Stortinget markerte Borten seg som en tidlig kritiker av de hemmelige tjenestenes politiske overvåkning, og senere i livet var han også aktiv i kampen for et internasjonalt forbud mot kjernefysiske våpen.
Bakgrunn
left|Lars og Karen Borten med sønnene Per og Arnt, ca. 1920.